Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

– Fra første forelesning om Norge tenkte jeg: Er dette virkelig? Så annerledes fra fengselssystemet i USA? Nå har jeg sett det med egne øyne. Jeg vil ta mest mulig med hjem, sier Caroline Nash, masterstudent i offentlig politikk ved University of Virginia. ​

Studentene er i Norge for å lære om kriminalomsorg, hvordan politikk utformes og den norske modellen med høy tillit og trepartssamarbeid.

Besøk i fengsler og på Stortinget

Når vi møter dem, har de besøkt et høysikkerhetsfengsel for menn. Nå er de på vei inn i Stortinget, der de skal høre hvordan norsk justispolitikk utformes.

På programmet til Caroline Nash (23), Samir Godambe (21), Abby Anger (26) og Sean Gillaspie (35) og de andre studentene i offentlig politikk, står blant annet samtaler med tidligere innsatte, et møte med NFF-leder Asle Aase og en prat med Røde Kors Nettverk etter soning.

Professor Gerard Robinson er i Norge for tredje gang og sier at den norske modellen for kriminalomsorg er en viktig del av pensum.

Han ønsker at de skal få se dette med egne øyne og prate med folk.

– Det er alltid spennende å se studentenes reaksjoner når de lærer mer om hvordan det norske samfunnet fungerer og hvordan dere driver med rehabilitering i fengslene.

– Tillit overalt

Studentene er ikke i tvil om hva som har gjort sterkest inntrykk.

– Det er først og fremst tilliten mellom folk, både mellom innsatte og ansatte og mellom partene i arbeidslivet og mellom de ulike partiene.

– I Norge virker det som utdanning, helse og kriminalomsorg ses i sammenheng. Hos oss behandles alt i siloer. Jeg ble trukket mot å lære mer om statsvitenskap nettopp fordi jeg ser hvordan skole, fattigdom og fengsel henger sammen. Her i Norge opplever jeg at hele systemet er bygget for å erkjenne det. Dette er en øyeåpner, sier Caroline Nash.

Medstudent Samir Godambe mener å ha møtt en åpen kultur der folk faktisk vil lære av hverandre, også når de er uenige.

– I USA har vi blitt vant til mer og mer polarisering. Her virker det som om uenighet ikke trenger å bety fiendskap. Det er utrolig forfriskende, sier han.

Samir Godambe (21)

Jan-Erik Østlie

For begge var besøket i fengsel første gang innenfor murene.

– Jeg hadde aldri vært i et fengsel før. Jeg forventet streng kontroll, uniformer og mennesker som blir behandlet helt likt, sier Godambe.

Men det som møtte ham i Kongsvinger var noe helt annet.

– Innsatte laget sin egen mat, gikk i egne klær og spilte TV-spill – til og med skytespill. Dette er jo helt utenkelig i et amerikansk fengsel, sier han.

– Det er som om myndighetene stoler nok på innsatte til å gi dem verktøyene de trenger for å kunne komme tilbake til samfunnet, føyer Nash til.

– At de har en slags gjensidig pakt der staten stoler på folk og folk stoler på staten. Det går begge veier, og du kan ikke ha det ene uten det andre.

For Caroline Nash var en viktig motivasjon for norgesreisen å finne håp.

– Jeg sa til professor Robinson at jeg ville se et fengselssystem med håp. I USA føles fengsel mørkt, lukket og langt unna. Her var fengslene nær byen, med små boenheter, egne kjøkken og lærere på huset. Bare det å se håp i et fengsel, gjør noe med oss. Det er fint, sier hun.

Starte i klasserommet

For Abby Anger, som også er masterstudent i offentlig politikk og ledelse, har turen styrket overbevisningen om at en god kriminalomsorgspolitikk må begynne i klasserommet. ​

– Som tidligere barneskolelærer har jeg sett hvordan barns liv formes av politikk. Det er en direkte linje mellom barndom, skoleløp og hvem som ender i fengsel. Derfor ville jeg studere den norske modellen nærmere.

Abby Anger (26) 

Nina Hanssen

Hun beskriver besøket i fengselet som et møte med et system som tar menneskeverd på alvor.

– Det som slo meg, var hvor små enhetene var og hvor mye plass hver enkelt hadde. På av avdelinger med rundt 20 mennesker, hadde de mulighet for fellesskap, men også for privatliv. Jeg så med egne øyne den gode relasjonen mellom innsatte, betjenter og lærere. Det var et enormt fokus på relasjoner, ikke bare kontroll, sier hun.

Fra Detroit-fattigdom til norsk håp

Blant studentene skiller historien til 35 år gamle Sean Gillaspie seg spesielt ut. Han er fra Detroit – bilbyen, fagforeningsbyen, krisens by.

– Jeg kommer fra et sted der du virkelig ser hvordan økonomi former liv. Da finanskrisen inntraff, mistet folk jobbene sine over alt.

Også faren hans mistet jobben.

– Vår familie ble hardt rammet, og jeg mistet min pappa i selvmord, broren min døde av en overdose i 2022, og moren min døde av kreft.

– Jeg har flere familiemedlemmer som har sittet i fengsel enn som har gått på universitetet, forteller han stille.

Sean Gillaspie (35) fra Detroit

Jan-Erik Østlie

Onkelen hans satt til sammen rundt 30 år i fengsel.

– Han ble fengslet første gang som 17-åring og var inn og ut i årevis. Han er den smarteste i familien – kan fikse alt, biler, PC-er, you name it. Men han fikk aldri sjansen til å ta en utdanning i fengsel. Han leste selv bøker og spilte litt på en gitar. Det var alt.

Gillaspie forteller at rundt 600.000 mennesker løslates fra amerikanske fengsler hvert år.

– Hvis vi vet at 95 prosent kommer hjem, hvordan kan vi da la være å investere i dem? Som økonom gir det ingen mening. De burde komme ut med bachelor- eller mastergrad, ikke bare med nye arr, sier han.

Og forteller at onkelen hans nå er en fri mann og har egen familie. I møte med norsk kriminalomsorg ser han konturene av det han mener USA kunne gjort.

– Jeg tror onkelen min ville blomstret i et system som det norske. Hvis han hadde fått samme mulighet til utdanning og oppfølging som innsatte får her, ville både han og samfunnet vært tjent med det.

Alle de fire studentene forstår at det ikke er mulig å kopiere norsk kriminalomsorg uten å gjøre noe med samfunnsstrukturer og kultur.

– Vi er inspirerte og gleder oss til å komme hjem, men vet jo at vi må ta dette skritt for skritt. Vi kan begynne med å spørre oss hva slags samfunn vi vil være, sier Samir Godambe.