Emily Svendsby og Ingeborg Skov Høye, saksbehandlere i JURK – Juridisk rådgivning for kvinner

De siste årene har det vært et forsterket fokus på situasjonen til kvinnelige innsatte i norske fengsler, og det med rette. Flere undersøkelser viser at kvinnelige innsatte på mange måter er en spesielt sårbar gruppe med særlige behov. Mange har vært utsatte for seksuelle overgrep og fysisk vold, i barndommen eller i voksen alder. I tillegg har en stor andel av de kvinnelige innsatte egne barn, og flere har også det primære foreldreansvaret for barnet.

På tross av at kvinnelige innsatte er en særlig sårbar gruppe, er fengslene i dag tilpasset mannlige innsattes behov. Dette gjennomsyrer store deler av kriminalomsorgen og fører til at kvinnene gjennomgående har et dårligere soningstilbud enn menn. Et tydelig eksempel på problemet er det begrensede antallet soningsplasser for kvinner, og hvordan dette direkte påvirker hvilke forhold kvinnelige innsatte soner under.

Kriminalomsorg for kvinner: Sønnen har motivert Veronica (39) til å holde seg unna rusen. Nå må hun sone mange mil unna ham

En minoritet i fengslene

Kvinnelige innsatte er en minoritet i fengslene, og utgjør til enhver tid cirka seks prosent av den totale fangebefolkningen. Det er derfor naturlig nok færre soningsplasser tilgjengelig for kvinner. Antall plasser handler likevel ikke bare om å tildele en plass til den enkelte domfelte. JURK ser at den store begrensningen i antall soningsplasser påvirker den enkeltes soningsforhold.

Dette får særlig utslag på ivaretakelsen av nærhetsprinsippet. Prinsippet er ment å ivareta innsattes mulighet til å sone så nært hjemstedet sitt som mulig, slik at de kan holde kontakt med sin familie og sitt nærmiljø. Dette blir vanskelig når det finnes få kvinnefengsler og få kvinneavdelinger. Mellom Trondheim og Nordkapp er det kun ett fengsel med plass til kvinner. Nærhetsprinsippet blir ytterligere neglisjert fordi noen fengsler enten kun har høysikkerhetsavdelinger eller lavsikkerhetsavdelinger. Det er for eksempel tilfellet i Tromsø fengsel, som i utgangspunktet kun har hatt soningsplasser til kvinner på lavsikkerhet. En kvinne fra Kirkenes som dømmes til soning på høysikkerhet kan derfor måtte sone i Trondheim, 150 mil unna hjemstedet som nærmeste soningssted. Dette gjør det åpenbart vanskelig å ha nær kontakt med barn eller annen familie.

Imot nærhetsprinsippet

Praksisen med å integrere kvinneplasser i mannsfengslene ses i seg selv ofte som en tilstrekkelig tilpasning. Men soningstilbudet forblir tilpasset menn. Kvinnelige innsatte forteller at de har opplevd å ikke kunne delta i arbeidstilbudet fordi plassene er fylt opp av menn eller fordi det ikke finnes tilpasset verneutstyr. I en rapport fra Universitetet i Oslo fra 2021, «Lengst inn i fengselet – Kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp», fremgår det også at rusmestringstilbudet på enkelte steder er helt fraværende eller forbeholdt menn, på tross av at kvinnelige innsatte på overordnet nivå har mer alvorlige rusproblemer enn de mannlige innsatte.

De to idealene blir ofte satt opp mot hverandre: Soning i egne kvinnefengsler mot nærhetsprinsippet. I dag må kvinnelige innsatte enten sone under mangelfulle forhold eller sone langt unna familie og venner. JURK mener det ene ikke kan utelukke det andre. De kvinnelige innsatte må tilbys likeverdige soningsforhold som mennene, og samtidig ha en reell mulighet til kontakt med barn og familie.

Kilder: Hellebust, Scharff Smith, Lundeberg og Skilbrei (2021): Lengst inn i fengselet – Kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, s. 10. Meld. St. 39 (2020-2021), 22. 37–38. JURK-rapporten 2018, s. 42