Morten Hansen" />

CargoNet-tillitsvalgt og landsrådsleder:

Mariann (39) skulle egentlig bli kunstformidler. I stedet ble jernbane og fagforening den store lidenskapen

Da sommerjobben åpnet for et årsvikariat i CargoNet i Oslo, slo Mariann Ravnanger Nilsen til. Nå er det ikke kunst, men jernbanepolitikk og ansattes rettigheter hun formidler.
Jeg synes vi burde snakket mye mer om viktigheten av felleskapet som fagforeningene er, sier Mariann Ravnanger Nilsen, leder av Cargo-landsrådet i Norsk Jernbaneforbund (NJF).

Jeg synes vi burde snakket mye mer om viktigheten av felleskapet som fagforeningene er, sier Mariann Ravnanger Nilsen, leder av Cargo-landsrådet i Norsk Jernbaneforbund (NJF).

Morten Hansen

19.06.2020
13:22
19.06.2020 13:24

morten.hansen@lomedia.no

Mariann Ravnanger Nilsen ligger på dekk midt i Atlanteren. Kanskje dytter hun litt på føttene som ligger på magen hennes, eller hun blir dyttet litt vekk fra magen hun ligger på. Det er mørkt, stjerneklart og kjølig. Mannskapet ligger flettet sammen for å holde varmen. Det er verdt det. På storseilet til seilskuta Stasraad Lehmkuhl vises Pirates of the Caribbean.

– Det var kanskje en av de beste kveldene jeg har hatt, smiler Nilsen.

Men seilskutens storhetstid var over lenge før Nilsen mønstret på. Hun skjønte det sikkert før det ble film på storseil. Hun måtte finne seg noe annet å gjøre.

Det ble jernbane og fagforening.

Fersk leder

For et drøyt halvår siden ble hun leder av Cargo-landsrådet, foreningen i Norsk Jernbaneforbund (NJF) som organiserer ansatte i CargoNet. En liten bergenser blant store og lange tog. Hun som ikke synes det er spesielt stas å stikke hodet fram. Nå skulle hun snakke de ansattes sak i en bransje alle sier de vil ha, men som ingen er villig til å betale for.

– Det burde ikke være vanskelig å gi gode nok rammebetingelser for noe alle vil ha og trenger. Folk trenger varer, medisiner og – alt mulig. Alle de nice tingene vi vil ha, blir laget et sted og må fraktes. Da er jernbanen best og mest miljøvennlig, slår Nilsen fast.

Morten Hansen

Antikken og estetikken

Hun er et barn av jernbanen. Og selv om mange slike barn har det med å få seg jobb der, var det ikke hogd i jernbanesviller at det skulle bli slik.

For hun skulle egentlig bli kunstformidler.

– Jeg har en påbegynt master i kunsthistorie. Antikk kunst. Og så har jeg en bachelor i moderne kunst og estetikk. Med A i estetisk filosofi, ler Nilsen.

Hun vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje valgte hun det samme som vennene. Kanskje var det fordi hun ble sittende i tre timer å se opera på TV hos besteforeldrene.

– Jeg har jo alltid blitt begeistret av kunst. Av at man blir dritforbannet fordi man lurer på hvorfor noen mener det er kunst. Eller at man synes at det er så vakkert at man bare vil se på det lenge. Kjenne på det.

Nilsen er engasjert.

En ny drivkraft

Men hun var tydeligvis ikke engasjert nok.

For da sommerjobben hennes far – som har 40 år på jernbanen – hadde skaffet henne, åpnet for et årsvikariat i CargoNet i Oslo, slo hun til. Og da vikariatet nærmet seg slutten, var hun blitt en del av jernbanefamilien.

– Jeg var først ferieavløser på terminalen i Bergen mens jeg studerte. Det var en kjekk jobb og kjekke kollegaer, og jeg ble interessert i hvordan driften fungerte. Og jeg ble fascinert av samferdsel, samfunnsplanlegging og sammenhengen mellom alt. Det var ikke nok til at det var noe jeg skulle drive med. Men under vikariatet ble jeg bare mer og mer gira. Skal man jobbe med kunstformidling, må man virkelig brenne for det. Det gjorde ikke jeg. Jeg likte jernbanen bedre.

Les også: Gods på jernbane skvises ut i statsbudsjettet, mener NJF: – Dette holder ikke i det hele tatt

Sin egen scene

Og siden har hun blitt i CargoNet og i Oslo. Nilsen smiler. Etter åtte år er hun ikke bare en bergenser i Oslo. Hun er en bergenser som innrømmer at hun liker Oslo. Og så er hun blitt litt formidler. Det lå i kortene.

Med en bror som har vunnet Spellemannsprisen, fettere som har holdt rytmen på flere kritikerroste album, en familie full av sangere og talere måtte det jo finnes en scene for Nilsen. Det ble ikke innen musikk.

– Jeg har prøvd å lære å spille ukulele i tre år. Det skal ikke ta så lang tid, har jeg skjønt. Jeg kommer fra en familie med så mange ekstremt flinke folk – og så er det meg. Entusiasten. Alle liker å ta en sang. Alle liker å holde taler. Alle liker oppmerksomhet – utenom meg.

Skarp når det trengs

Nilsen er mer opptatt av å få oppmerksomhet rundt sakene hun jobber med.

De siste årene har sak nummer én vært gods på bane. Det blir det ikke laget sanger om. Men det er godt materiale for innlegg, kronikker og leserbrev. Mariann Ravnanger Nilsen synes jernbanen fortjener et festskriv.

– Jernbanen trengte jo ingenting. Den bare gikk der. Den hadde en så naturlig plass i samfunnet at man tok den for gitt. Men når etterslepet vokser og man sliter med forfall og vanskeligere forutsetninger, ser plutselig alle at det ikke er sånn. Den trenger ressurser og å bli løftet fram. Jernbanen trenger kjærlighet, fastslår Nilsen, og banker i bordet.

Den milde kan vise seg fra en skarpere side. Ifølge kollegaer både på jobb og i NJF, skal man ikke skue Nilsen på hårene. Som tillitsvalgt på jernbanen er skarpheten en grei egenskap.

– Noen må stikke hodet fram av og til. Men det er jo egentlig ikke jeg som stikker meg fram. Alt er forankret i det medlemmene mener.

Les også: «Alle» var positive til SVs tiltak for å sikre mer gods på skinner, men på Stortinget sa de borgerlige nei

Morten Hansen

Kontakt med grasrota

Selv er hun fortsatt en del av fellesskapet. Nilsen er ikke frikjøpt tillitsvalgt på heltid, men tviholder på sine 20 prosent som logistikkoordinator.

Hun har lært av sin forgjenger i foreningsledervervet, Kåre Wikdahl; Det er viktig å holde kontakt med de som gjør den virkelige jobben.

– Det som fra fagforeningskontoret kan virke opplagt, er ikke alltid det. Å være tillitsvalgt er et stort ansvar. Av og til er det utakknemlig. Man må inngå kompromisser som er til beste for flertallet, men som rammer enkeltpersoner. Det kan være tungt. Men for det meste er det en bra rolle å ha.

En rolle som, om man ser litt stort på det, er som en kunstners. Det handler om å formidle noe. For Nilsen er det godsarbeidernes hverdag, utfordringer og meninger som skal ut.

Spør du henne, klarer hun lett å se på jernbanen som kunst også. Jern og stål som slynger seg som kullstiftstreker i landskapet. Massive og brutale tog.

– Det har noe vakkert over seg. Ikke minst er funksjonen vakker. Den binder sammen. Rekkevidden blir større, og verden blir mindre. Og så er det miljøvennlig.

Blekkulfs miljødetektiv

Også miljø er noe Nilsen har hatt et livslangt forhold til. Som liten plukket hun søppel, eller boss som det heter i Bergen. Hun passet på at familien holdt seg unna klorbleket kaffefilter og vaskemiddel med fosfater. Ordene renner ut av munnen på Nilsen. Dette har hun snakket om mange ganger. Man skulle ikke velge feil i butikkhyllene når familien Nilsen gjorde sine innkjøp.

– Jeg var med i Blekkulf. Og så var jeg veldig fascinert av Hakkespettklubben i Donald Duck. Miljøvern og dyrevern har alltid vært viktig for meg, og jeg har bestandig vært fascinert av naturen og hvor vakker den er.

Vil til Bergen

Da er det greit å ha en jobb som beskytter naturen og miljøet. Eller?

– Det er en masse rare motsigelser. Jernbanen er miljøvennlig. Samtidig gjør den store inngrep i naturen. Jeg er jo opptatt av miljø, men også av å verne arbeidsplasser, noe som kan være en motsetning. Og så mener jeg at godset kanskje burde hatt forrang fremfor persontrafikken i litt flere tilfeller. Tenker man bare miljø, hadde det vært mest fornuftig. Samtidig: Jeg vil ikke at folk skal gå glipp av de fine jernbaneturene. Det må selvfølgelig fortsatt være mulig å komme seg over fjellet til Bergen med toget.

7 spørsmål

Hvem: Mariann Ravnanger Nilsen (39)

Hva: Leder for Cargo-landsrådet i Norsk Jernbaneforbund.

Hvorfor: Overføring av gods fra vei til bane har vært målet for regjeringen lenge – men det går sent.

1 Hva har du ennå ikke gjort i livet?

Seilt egen båt, med skipshund.

2 Hva gjør du når du skal unne deg noe?

Drikker vin med venner og raljerer over alt mulig som vi måtte ha på hjertet.

3 Hva er ditt første barndomsminne?

Det er å bade i en bøtte på verandaen til bestefar på Lista. Jeg var redd for vann, og det mente han var for gale, gammel sjøulk som han var. Så han satte meg oppi en bøtte og lot meg herje på. Siden er bading blitt det beste jeg vet.

4 Hva er du lei av?

At vi skal finne så gode grunner til å ikke gjøre det som er rett med tanke på miljø og rettferdig fordeling av ressurser. Noen endringer krever større, tydeligere grep, og da må vi tørre å ta dem.

5 Hva gjør deg bekymret?

At det er blitt helt greit å ikke se lenger enn sin egen nesetipp for mange. Og at det snart er ni år siden 22. juli, og alt vi skulle lære, ser ut til å være enda lenger unna oss enn før.

6 Hvem har imponert deg mest?

Blir lett imponert og glad av mennesker. Damer som fortsetter å ta plass selv om de får masse pes, imponerer.

7 Hva vil du anbefale?

Podkasten Freakonomics. Uhyre interessant og morsom podkast om mikro- og makroøkonomi overført til alle mulige felt, og som innimellom gir meg ganske mye optimisme på at ting kan bli bra!

Å være tillitsvalgt er et stort ansvar. Av og til er det utakknemlig.

Mariann Ravnanger Nilsen

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
19.06.2020
13:22
19.06.2020 13:24