Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

1. juni vedtok Stortinget, med 43 mot 42 stemmer, å gjøre EUs fjerde jernbanepakke til en del av norsk lov. Dagen før hadde Norsk Jernbaneforbunds leder, Jane B. Sæthre, stått foran Stortinget – ikledd sørgebånd på venstre arm – og slått fast at det skal letes med lys og lykte etter handlingsrom.

– Nå må vi tenke framover. Nå er det å leite etter gode allierte som kan hjelpe oss og finne smutthull. Vi har en jernbanepolitikk som er tilpasset vårt behov, sa Sæthre.

LO reagerer: Norske tog vurderer å kjøpe tog av et selskap som tjener penger i okkupert Palestina

Jussen misbrukes

Og hun får støtte fra LOs tidligere sjeføkonom, Stein Reegård, i at det er både smutthull og handlingsrom. Reegård har siden 2017 arbeidet med å se på hvordan handlingsrommet i EØS blir brukt. Han mener jurister og diplomater har mye kunnskap om prosessene, men det politiske handlingsrommet er det atskillig færre som har oversikt over.

Reegård har ikke sett så mye på jernbanereformen så langt. Men han mener å se likhetstrekk med Hjelmeng-prosessen.

– Jussen misbrukes til overdreven markedsretting av offentlig virksomhet, sier Reegård.

Ikke utredet handlingsrommet

Han konstaterer at det i beslutningsgrunnlaget ikke utredes hva EU-land gjør – selv om dette skal være malen for Norge.

– Det virker merkelig at Norge med minst jernbane av alle, skal dele opp mest og leke konkurranse. At vi stort sett bare har ett spor og at det er statlige selskaper som skal kjempe mot hverandre, virker lite logisk ut fra generell samfunnsøkonomisk innsikt, påpeker Reegård.

Han mener EU-reguleringene på jernbanen trolig passer dårligere i Norge enn i noe annet EØS-land på grunn av trafikkgrunnlaget.

– Det er handlingsrom i EU-jernbanen for nasjonale hensyn. Men det ser ikke ut til at dette er utredet og analysert.

Historie: Ny utstilling skal vise hvordan arbeidere har kjempet mot urett, fattigdom og undertrykking

Absurd bruk av EU-lovene

Reegård bruker Hjelmeng-utvalget, som han selv satt i, som eksempel. Flertallet i utvalget mente at stat og kommune må opptre på akkurat samme måte som en privat aktør. Reegård sier det juridiske miljøet i utvalget viste en tro på regelstyring av økonomien som ikke sto tilbake for det man prøvde i østeuropeiske land.

– Det er en snever bruk av juss i disse spørsmålene som kan gi absurde utslag. Og man risikerer at det sentrale i en sak fra et samfunnsperspektiv, forsvinner, sier Reegård.

Han viser til daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksens håndtering av forslaget om mer bedriftsøkonomisk tenkning av svømmehaller, kulturskoler og SFO. Bakgrunnen var et utvalgs forståelse av EU-jussen.

– Da satte han i gang en samfunnsanalyse for å tydeliggjøre slike virkninger. De jusdominerte forslagene ble selvfølgelig lagt i skuffen etter dette, sier Reegård

Trygdeskandalen

Han mener lignende samfunnsanalyser burde vært gjort i flere saker hvor norsk politikk har kommet i konflikt med EU-jussen. Reegård trekker fram den såkalte trygdeskandalen, hvor han mener det er åpenbart at EFTA-domstolen ikke har hatt noen grundig vurdering av hvordan trygdesystemet spiller sammen med blant annet arbeidsmarkedstiltak. Dermed la de ifølge Reegård, avgjørende vekt på regelverkets krav til fri flyt av tjenester – ikke på hensynet til de trygdede som mange tror.

– Det inntrykket jeg får fra media er at arbeids- og sosialministeren i hovedsak vil jobbe videre med jussen. I stedet mener jeg han burde brukt politisk og kunnskapsbasert argumentasjon for å etablere økt forståelse for hensynet til frafall fra arbeidslivet. Arbeidslinja er tross alt en hovedårsak til at Norden har høyere sysselsetting enn de fleste EU-land, påpeker Reegård.

Den tidligere sjeføkonomen konstaterer at det liberalistiske inntrykket av EØS oppstår mest når jussen overlates til seg selv. Dommere og andre jurister ser det ikke som sin oppgave å vurdere samfunnskonsekvenser.

– Politikere og fagfolk på de relevante områder må sørge for at det blir gjort. Ellers får vi lett absurde utslag av EU-retten, fastslår Reegård.

Denne skaper debatt: Uføre Bjarne (66) har tapt i alle deler av norsk rettsvesen. Nå håper han på rettferdighet etter 17 år

Norge mer regeltro

Han påpeker at jo mer man går EU etter i sømmene, ser man hvor pragmatisk det i praksis er. Reegård poengterer at det er et utall varianter av medlemskap i EU.

– Det er unntak og tilpasninger i mange retninger. Svenskene får for eksempel fortsatt slippe den alvorligste forpliktelse av alt: å innordne seg den felles valutaen Euro.

Han mener Norge har skapt problemer for seg selv ved å være mer regeltro og ivrige enn EU-kommisjonen selv er.

– Det blir et problem at det er Norge og ESA som er mest ivrige etter å følge regler laget for Italia og Hellas. Det er blant annet ønsket om å bremse statsgjeld og korrupsjon i disse landene som gjør at EU har latt rettspraksis bli brukt til å disiplinere en statsøkonomi mer ute av styring i noen land enn andre, sier Reegård.