Tekst og foto: Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Nei. Jeg vil ikke.

Anne gjentar ordene.

Nei. Jeg er ikke interessert.

Oppmerksomheten stopper ikke. Verken på festen eller på jobben dagene etterpå. Blikkene svir. «Tilfeldige» berøringer. Det stopper aldri.

Fra eventyr til mareritt

Det skulle være et nytt kapittel i livet. En mulighet til fast jobb og sikker inntekt, etter at drømmen om å bli kokk forsvant med manglende læreplass. Anne fullførte folkehøyskole og hadde diverse strøjobber, før denne muligheten til fast jobb bød seg hos Salmar på Frøya. Dette gigantiske oppdretts- og slakteanlegget på øya ved havgapet sør i Trøndelag.

– Fra vikarjobb til 100 prosent fast stilling med brukbar lønn. Hva hadde jeg å tape på å prøve? sier Anne, som tok mot til seg og flytta fra en annen del av landet. Nå skulle hun endelig klare seg selv.

Og de to første ukene trivdes hun på jobb. Det var felles introduksjon med flere nye, og hun hadde en fadder som tok vare på henne under oppstarten.

Men det snudde fort. Mens de andre hun hadde opplæring med forsvant til andre deler av produksjonen, endte hun opp på fileteringsavdelinga. Etter hvert ble hun den eneste norske jenta på sitt team.

Jobben var fysisk slitsom, arbeidsoppgavene trivdes hun likevel helt greit med. Men det var vanskelig å komme inn i miljøet. Arbeidsspråket var engelsk, mens kollegaene gjerne snakket seg mellom på sine respektive språk. Og så fort det var spisepause, endte det med at alle på arbeidslaget fordelte seg etter nasjonalitet.

Det var kanskje ikke drømmejobben, men alt dette var greit nok, som hun sier. Det skulle imidlertid ikke var lenge.

Blikk og berøringer

Det var på en fest hos en kjenning den uønska oppmerksomheten starta. En eldre kollega ble fort innpåsliten, syns Anne – som takka høflig nei til oppmerksomheten, og brukte til og med en fiktiv kjæreste for å tydeliggjøre budskapet.

NEI TAKK: Slike esker klarte Anne fint å bære selv. Men til stadighet skulle noen karer hjelpe henne, selv om hun tydelig ba dem la henne være i fred. (Illustrasjonsfoto tatt i en annen sammenheng.)

Sissel M. Rasmussen

Kollegaen unnskyldte seg i ettertid, sier Anne, men unnskyldningen stoppet verken ham eller en av hans kollegaer i å følge etter henne inn på ulike avdelinger i den store fabrikken.

– De skulle alltid hjelpe meg med isoporkassene vi måtte hente. Som veide så å si ingenting. Jeg sa etter hvert tydelig fra at de skulle la meg være i fred. Det er hyggelig å få høre at man er søt, men ikke når det gjentar seg gang på gang etter at du tydelig har avvist dem og sagt fra.

Anne forteller at den ene kollegaen en dag fulgte etter henne på parkeringsplassen. Dette skal ha gjentatt seg flere ganger, da de ofte jobbet sammen på kveldsskiftet.

Anne opplevde at det hele tida var uønsket oppmerksomhet. Grådige blikk. Gjerne latter og tydelig «guttesnakk» på et annet språk mens både han ene og flere andre kikka på henne. Og hun opplevde flere ganger at de pressa kroppen sin inntil hennes – selv om det var god plass i bredden.

– Det var flere som gjorde dette, de var vel i aldersspennet fra 30–60 år, anslår Anne.

Hun endte opp med å møte på jobb med høye skuldre. Livredd for at noe kunne skje. Hun låste alltid bilen med en gang hun nådde den. På lageret var det en sluse hun alltid var redd for å bli fanget i med den ene kollegaen. Hva ville skje da? Kunne han finne på å voldta henne der på arbeidsplassen?

Ingen å gå til

Hun var den eneste norske jenta på dette tidspunktet. De andre hadde valgt å slutte. Anne kjente ingen. «Et enkelt target» tenker hun i etterkant. Usikker, ny, ung, alene.

Og hvem skulle hun gå til? Avdelingssjefen hadde hun mistet all tillit tidligere, så hun visste ikke hvor hun skulle henvende seg. Håpet var å få hjelp fra tillitsvalgt på anlegget, men hun fikk aldri møtt klubblederen, trolig på grunn av ferieavvikling kombinert med sykdom hos den tillitsvalgte.

– I første omgang skulle jeg snakke med henne om møtet med avdelingsleder, men ting rakk å forverre seg på fabrikken i mellomtida. Så planen var å ta opp det som skjedde nede i fabrikken med tillitsvalgt så fort vi kunne møtes ansikt til ansikt, jeg ville ikke fortelle om dette i en mail, sier Anne.

Hun gjorde også et lite forsøk på å finne jobb på oppdrettsdelen av anlegget – der fikk hun heller ikke svar.

NYTT LIV: Anne har flyttet til en annen del av Norge og har startet et nytt liv, langt vekk fra fiskeindustrien. Hun mener fiskeindustrien må ta et oppgjør med en ukultur hun tror mange har fått føle på kroppen.

Erlend Angelo

– Jeg ble sykemeldt kort tid etter. Hvor lenge skal man orke å sitte og grine før og etter jobb? Kroppen sa tydelig fra. Og legen skjønte raskt at jeg ikke kunne gå på jobb i den tilstanden, sier Anne.

Etter flere samtaler med familien, særlig mamma, valgte Anne til slutt å si opp og flytte vekk.

Tidligere arbeidsgiver Salmar sier det ville vært naivt å tro at seksuell trakassering ikke skjer hos dem – men understreker at de har en «ubehagelig åpen» holdning til det.

– Denne form for krenkende atferd er totalt uakseptabelt, sier direktør for HR i Salmar Arthur Wisniewski.

Les hele tilsvaret fra Salmar lenger ned i artikkelen.

Opprør i fiskenæringa

Anne er hennes virkelige navn, men vi holder oss til fornavnet. Grunnene til det er mange. Hun har blant annet blitt skremt av det som har skjedd med andre som har stått fram med sine historier. Etter at fisker Ania Nikolaisen i fjor høst sto fram i Fiskeribladet om seksuell trakassering, endte hun opp med å bli slått ned av en maskert person – visstnok med klar beskjed om at hun burde ha holdt kjeft.

For Anne sin del har det gått noen år siden arbeidsforholdet på Salmar. Episodene hun forteller om pågikk over noen måneder – før hun altså ble sykemeldt og til slutt slutta. Det har tatt lang tid å bearbeide det hun opplevde. Innimellom har hun forsøkt å snakke med venner og familie, men det endte gjerne med at hun spøkte det bort, for å gjemme bort hvor ekkelt og flaut hun synes det har vært.

Hun blir fortsatt kvalm av å snakke om det. Får hjertebank og hodepine, og vil bare tenke på noe annet.

– Nei, mitt tilfelle er sikkert ikke det verste, men det er ikke greit når en 60 år gammel kollega gnir skrittet mot deg. Så lenge det føles ekkelt, du sier nei og de bare fortsetter – da føler man seg trakassert, sier Anne.

– Jeg skal jo ha et liv etter dette også. Jeg vil ikke ha dette stempelet på meg. Det har påvirket nære relasjoner allerede, så jeg ønsker ikke mer oppmerksomhet rundt det. Men fiskeindustrien og kulturen der må ha denne oppmerksomheten. Jeg tror hele bransjen trenger å våkne opp. Jeg er helt sikker på at flere har opplevd lignende situasjoner som meg.

NNN: – Må ta grep

Det tror også forbundsleder Anne Berit Aker Hansen. Hun skrev i fjor et debattinnlegg der hun oppfordret «jentene på fileten» til å stå fram med sin historie, etter at flere jenter fra fiskebåtene hadde sagt fra.

Det var dette leserinnlegget som gjorde at Anne mente det var på tide å fortelle sin historie.

– Dette er en veldig alvorlig sak, og det er både modig og bra av Anne å komme fram med den. Vi skulle så gjerne vært foruten sånne saker, men dessverre er det nok som Anne sier: Dette er det trolig mange andre som har opplevd, sier Aker Hansen til NNN-arbeideren.

Les debattinnlegget: «Jeg vil oppfordre jentene i hele i norsk sjømatnæring til å stå fram med sine historier»

TRIST: Forbundsleder Anne Berit Aker Hansen i NNN skrev innlegget som gjorde at Anne til slutt turte å ta kontakt og fortelle sin historie til NNN-arbeideren. – Veldig modig av Anne, sier forbundsleder Aker Hansen.

Erlend Angelo

Forbundslederen kjenner igjen mønsteret fra lignende saker: Anne er ung, ny, i voldsomt mindretall hva gjelder kjønnssammensetninga på jobben. Alle risikofaktorene for at det kan skje var definitivt til stede, mener forbundslederen.

– Om Anne ikke fikk den støtten og hjelpen hun ønsket av oss, så må jeg bare beklage på det sterkeste og legge oss helt flate. For dette er et tema vi tar på det største alvor, og det er synd at vi ikke fikk tatt tak i dette der og da, forteller forbundslederen.

Forbundet får inn veldig få konkrete saker som går på seksuell trakassering. Aker Hansen tror det er frykten for ikke å bli trodd som gjør at man ikke tør si fra.

– Ofte er man den svake part, det blir gjerne ord mot ord. Da er det mye lettere å tie og forsvinne. Dessverre, sier Aker Hansen

Forbundslederen forventer at arbeidsgivere i fiskeindustrien, og mat- og drikkevareindustrien for øvrig, tar grep for å unngå at sånt skal skje.

– Det er så trist at noen skal måtte oppleve dette. Sånn kan vi ikke ha det.

Anne har et like tydelig budskap til alle i fiskeindustrien:

– Mitt råd er at bedriftene og kollegaene må følge opp. Om du er mann eller dame har ikke noe å si; ser du noe, så si fra! Det er lov å bry seg! Hadde jeg fått litt støtte lokalt, så hadde jeg kanskje turt å si fra til flere istedenfor å holde det for meg selv i flere år, sier Anne.

SER FREMOVER: Anne håper flere vil si fra om sine opplevelser på arbeidsplassen, så færrest mulig opplever det samme som hun selv.

Erlend Angelo

Salmar: – Vi beklager sterkt og skal lære av Annes historie

«Dette synes vi er trist og alvorlig, og vi beklager sterkt at Anne mener hun har blitt utsatt for seksuell trakassering hos Salmar. Hennes historie forplikter oss til å fortsette arbeidet med holdninger og kultur på arbeidsplassen. Denne form for krenkende atferd er i strid med selskapets kjerneverdier og er totalt uakseptabelt», skriver Arthur Wisniewski i en epost til NNN-arbeideren.

Wisniewski er direktør for HR i Salmar, og har fått lese historien til Anne. Han sier at Salmar er klare på at ingen skal måtte tåle opplevelser som Anne skal ha opplevd.

«Vi skal ikke ha noe av utilbørlig opptreden, diskriminering og mobbing/trakassering på arbeidsplassen, så enkelt er det» skriver Wisniewski.

Salmar jobber ifølge HR-direktøren hardt med å skape en god kultur på arbeidsplassen, der de er opptatt av å «eie» kulturbygginga selv. Som innebærer god lederutvikling og psykososiale kartlegginger, ifølge direktøren.

Reaksjon: Anne var redd for å bli voldtatt på jobb: – De som trakasserer må stoppes, sier fiskeriministeren

Åpen holdning

På spørsmål om hvordan de jobber med seksuell trakassering spesielt, er Wisniewski tydelig på at dette er noe de jobber med kontinuerlig.

«Vi har en ubehagelig åpen og pragmatisk holdning til dette, men slik må det være hvis vi skal evne å slå ned eller korrigere denne type ting. Med om lag 1700 ansatte og over 30 nasjonaliteter er vi en fantastisk fargerik gjeng. Men samtidig, med så mange ansatte, og med så mange som 700 ansatte samlet under samme tak på Frøya vil det være naivt å tro at denne type uønsket atferd ikke eksisterer hos oss», skriver Wisniewski i e-posten.

Han forteller også at de har opplevd og håndtert tilsvarende situasjoner tidligere.

«Men omfanget som vi kjenner til er langt fra en slik art at vi opplever det som et problem og ukultur hos oss. Vi forstår imidlertid at dette er noe som oppleves som vanskelig å melde ifra om og således fort kan bli noe som bæres alene av den som blir utsatt for det. For å sikre at vi har en reell oversikt og kontroll på dette er det derfor viktig for oss å fortsette å jobbe med åpenhet og tillit rundt betente temaer som seksuell trakassering. Vårt mål er at alle ansatte, uavhengig av om en er mann eller kvinne, uavhengig av funksjon skal oppleve en trygg arbeidshverdag hos Salmar.»

JENTENE PÅ FILETEN: Illustrasjonsfoto fra Salmar tatt i en annen sammenheng.

Sissel M. Rasmussen

Vil lære

Flere grep er tatt, som å ansette flere kvinnelige ledere i produksjon og i nøkkelfunksjoner – og de har mange faddere som er kvinner.

Uønsket seksuell oppmerksomhet er tatt opp både på Salmarskolen og ledergrupper, forteller Wisniewski – og det står et eget punkt om dette i selskapets interne retningslinjer.

Men HR-direktøren ser ut fra Annes historie at de har forbedringspotensial.

«Vi skal benytte oss av anledningen til å lære av hennes historie og bruke dette aktivt inn mot tidligere nevnte arenaer. I tillegg til å gi en beskrivelse av svært ubehagelige opplevelser kommer det også fram hvor vi som arbeidsgiver sviktet og ikke nådde fram til Anne med «sikkerhetsnettet». Det er helt naturlig at vi ettergår det Anne opplevde ikke var der når hun trengte det og som kunne bidratt til å avverge det hele. Vi må syreteste og stille oss spørsmålet om det det samme kan skje igjen og eventuelt korrigere tiltakene og måten vi jobber med dette på om nødvendig» skriver Wisniewski.

Hele næringa må gå foran

Anne er, etter det NNN-arbeideren har registrert, den første fra fiskeindustrien som forteller om seksuell trakassering i etterkant av at flere jenter fra fiskeridelen har fortalt om sine opplevelser.

Salmar mener hele havbruksnæringa må ta signalene på alvor.

«Det handler om å tørre å ta i de tingene som er ubehagelig – konfrontere de brutale fakta som det heter, gå foran som gode eksempler og slå ned denne form for ukultur der den er, uavhengig av bransje. Slikt skal ingen tåle og slik skal ingen ha det» skriver Wisniewski.

Klubbleder: – Salmar har en del å gå på

Klubbleder Hans Stølan mener autoritær lederstil kan være noe av årsaken til at flere ikke tør komme med sine historier.

Stølan var ikke hovedtillitsvalgt da Anne jobbet på Salmar. Men han har ingen problemer med å si at Salmar i dag har et forbedringspotensial.

– Med så mange ansatte som vi har, så vil jeg tro at det er en del hendelser der folk ikke tør varsle. Og jeg tror mye av problemet ligger i lederstilen på Salmar. Det er en litt autoritær lederstil. Jeg føler dessverre at relasjonen mellom arbeidstaker og leder vanskeliggjør å ta opp sånne tema, sier Stølan til NNN-arbeideren.

Håper flere sier fra

Han sier at fagforeninga ikke har fått noen henvendelser som seksuell trakassering mens han har vært klubbleder – men håper samtidig at flere tør stå fram nå som Anne har vist vei.

– Vi vil gjerne jobbe bedre sammen med bedriften, inkludert på områder som dette. Men vi opplever samarbeidet mellom fagforeninga og bedriften som litt problematisk, sier Stølan.

Som råder bedriften til å jobbe knallhardt med arbeidsmiljøet.

– Vi har mange forskjellige nasjonaliteter her, det er mange forskjellige kulturer der noen har en litt annen holdning enn andre. Vi må få til en felles kulturforståelse der noen grenselinjer trekkes opp. Det mener jeg ikke er klargjort nok i dag – og det er nok der vi må starte aller først, sier Stølan.

– Fremmer nordisk lederstil

Arbeidsgiver Salmar sier de jobber med en å fremme en nordisk lederstil.

«Akkurat hva Hans legger i autoritær lederstil vet vi ikke, men for Salmar med en multikulturell ansattgruppe bestående av om lag 700 personer sier det seg selv at både ledelse og samhandling er et spennende, men samtidig krevende område vi jobber med å utvikle hver dag. I dette landskapet arbeider vi med å fremme en nordisk lederstil med den norske modellen i sentrum – at det er både givende og utfordrende er nok noe NNN også kjenner på i sin funksjon», skriver Arthur Wisniewski til NNN-arbeideren.

Les også: Seksuelt trakassert på jobb? Dette gjør du