Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Da Unio stat varslet at de ville bryte ut av den felles avtalen med LO Stat og YS Stat, uttalte forhandlingsleder, og leder i Forskerforbundet, Guro Lind at en rapport SSB har utarbeidet viser at de med høyere utdanning har hatt en lavere lønnsutvikling enn andre i staten.

SSB-forskerne omtaler selv rapporten sin som en «kort deskriptiv analyse». Den ble utført på bestilling av (daværende) Kommunal- og moderniseringsdepartementet og er på ti sider. Rapporten konstaterer ulik lønnsutvikling, men forklarer ikke årsakene.

Én som kjenner veldig godt til lønnsutviklingen for utdanningsgrupper, er leder Natalia Zubillaga ved NTL Universitetet i Oslo.

Hun påpeker at det finnes mange forklaringer på forskjellene, som på det meste er 3 prosentpoeng.

– Utdanning lønner seg. Alltid. Og det har betydning for lønnsnivået ditt, både hva du starter på og utviklingen, da man har mulighet til en karrierevei. Å si at utdanning ikke teller eller lønner seg er et falsk premiss, sier Zubillaga. 

Lønna stiger med utdanningsnivå

Forskerne i SSB har sett på gjennomsnittslønna til ulike utdanningsgrupper i 2016 og i 2020.

Veksten i prosent har variert mellom utdanningsgruppene:

Grunnskole: 11,36 prosent

Videregående skole: 11,86

Universitets- og høyskoleutdanning, lavt nivå: 11,01

Universitets- og høyskoleutdanning, høyt nivå: 8,83

Forskerutdanning: 10,35

Uoppgitt/ingen utdanning: 9,35

Snittlønnene stiger med utdanningsnivået, og de som bare hadde grunnskoleutdanning hadde i 2020 en gjennomsnittlig månedslønn på 41.850 kroner. De som hadde forskerutdanning tjente nesten 20.000 kroner mer i måneden: 61.320 kroner.

Lønnsveksten (i gjennomsnittlig månedslønn) disse årene i kroner, er slik:

Grunnskole: 4270

Videregående skole: 5010

Universitets- og høyskoleutdanning, lavt nivå: 5120

Universitets- og høyskoleutdanning, høyt nivå: 4460

Forskerutdanning: 5700

Uoppgitt/ingen utdanning: 4300

Unge ansatte og høy turnover

Det er gruppen med fire år høyere utdanning eller mer som skiller seg mest ut i tallgrunnlaget. Forskerne lanserer i rapporten noen mulige forklaringer på tallene de har funnet, men understreker at disse ikke er undersøkt nærmere:

• Gjennomsnittsalderen er høyest i gruppene med lavest utdanning (bortsett fra de med forskerutdanning), og lavest i gruppen med fire år høyere utdanning eller mer. Forskerne sier de med lavest utdanning kan ha fått lønnsvekst på grunn av lang erfaring.

• Gruppen med fire år høyere utdanning eller mer har høyere turnover enn andre grupper. Det kan være at staten oftere ansetter disse når de er i starten av karrieren.

• En stor andel av de med fire år høyere utdanning eller mer jobber i undervisningssektoren, og har ofte «rekrutteringsstillinger» som er lavere lønnet først, men som også er et springbrett til videre karriere.

– Ansiennitet avgjør mye

Dette er forklaringer Zubillaga tror har mye for seg.

– Gruppen med lavt utdanningsnivå er liten og synkende. Det er også denne gruppen som har lengst ansiennitet. Da har de over mange år bygget opp et høyere lønnsnivå, sier hun.

Hun påpeker også at gruppa med høy utdanning i staten er svært sammensatt. Det er mange nyutdannede, og de kan forsvinne fort videre til andre sektorer. Den korte ansienniteten trekker gjennomsnittslønna ned.

– Man kan ikke operere med denne gruppen som én stor gruppe. Faktum er likevel at i prosent er denne gruppens lønnsutvikling lavere. Men er den det i kroner og øre? Nei, sier Zubillaga.

Hun påpeker at en renholder som har jobbet i 20 år vil ha lønnstrinn 48 (446.800) og at en nyutdannet med treårig akademisk utdannelse starter på lønnstrinn 51, som er 468.300 kroner.

– Ingen motsetning mellom høyt og lavt utdanna

Zubillaga har medlemmer på UiO i alt fra renholderstillinger til professorer. Hun ser ingen problemer med å ivareta sine ansattgrupper med dagens avtale.

– Utdanningsgrupper blir ivaretatt av LOs politikk, da dette er hovedtyngden av våre medlemmer. At vi sikrer mindre forskjeller er ikke på bekostning av de med høyere utdanning, sier hun.

Zubillaga ville i alle fall aldri har gitt fra seg streikeretten på fordeling av lønnstilleggene. Hun mener at å føre alle forhandlinger lokalt, og å fjerne lønnstrinnssystemet vil svekke lønnsnivået i hele staten, og utdyper:

– Lønnstrinnssystemet er et kollektivt system, i motsetning til kronebeløp som er individuelt. Hva du tjener vil dermed være svært ulikt selv om du gjør akkurat det samme. Den individuelle avlønningen i kronebeløp er knyttet til deg personlig og eventuelle lønnsøkninger forsvinner med deg når du slutter, sier hun. 

– Pengene forsvinner

Zubillaga mener det er åpenbart at når lønnstillegg legges på lønnstabellen, og ikke i personlige lønnstillegg, vil verdien over tid bli langt større for alle ansatte.

– I et lønnstrinnssystem bevares lønnsøkningen for alle statsansatte og de som kommer etter. Det er et kollektivt system som gjennom sentrale forhandlinger brukes til å heve verdien av selve lønnstrinnet og dermed hever lønnsnivået i hele staten. Når partene gjør dette sentralt, betyr det at du får de samme tilleggene på lønnstrinnet uansett om du jobber i Nav eller Universitetet i Oslo, sier hun.

Selv om man vil ønske å gi såkalte generelle tillegg lokalt, vil tilleggene variere stort og være avhengig av hvor du jobber, påpeker Zubillaga. Virksomhetene i staten vil også ha ulik størrelse på de lokale tilleggene det forhandles om, og det vil ikke være mulig å gi flate tillegg til alle statsansatte.

– Det vil føre til større ulikhet internt i staten, og vil ikke heve lønnsnivået, sier hun.

For Zubillaga er dette et helt avgjørende retningsvalg for de statsansatte:

– Dette er det svært viktig at folk forstår. Det vi står oppe i nå er en kamp om et kollektivt system der vi har streikerett på inntektsfordelingen eller et individualisert markedsbasert lønn og mer makt til arbeidsgiver til å bruke lønn som belønning av enkeltindivider, sier hun.