Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Etter tariffoppgjøret i staten i vår, var Unio tydelig misfornøyde med resultatet. Det har startet en diskusjon i Forskerforbundet om de skal gå ut av den felles avtalen de har med LO Stat og YS i dag, og eventuelt gå over til Akademikerne eller deres avtale.

Forskjellen på avtalene er at Akademikerne forhandler kun om rammen for lønnsoppgjøret sentralt, mens fordelingen, altså hvem som skal få hva, gjøres på de enkelte arbeidssteder.

I avtalen LO, YS og Unio har, avtales det sentrale opprykk til alle statsansatte på deres avtale og avsettingen til lokale forhandlinger.

– Lav- og likelønnsløft i år

2. nestleder Ellen Dalen i NTL følger debatten, og har lest en omtale i Forskerforum av årets lønnsoppgjør som gjør at hun vil minne om hva som faktisk ble avtalt i år.

– Dette leses nok av NTLs medlemmer også, så jeg vil gjerne presisere hva vi ble enige om i vår. Alle på vår avtale fikk en lønnsøkning på 0,9 prosent og 1500 kroner. De på lønnstrinn 19 til 50 fikk ytterligere et tillegg på 4000 kroner. De mellom lønnstrinn 51 til 69 fikk et tillegg som ble gradvis mindre fra 3800 på lønnstrinn 51 og 200 kroner på lønnstrinn 69. Dette grepet er ment å redusere lønnsgapet mellom menn og kvinner i staten, sier Dalen.

Hun sier at lavtlønns- og likelønnsløftet omfattet nesten 75 prosent av statsansatte på denne avtalen. Lønnstrinn 69 utgjør 637.900 kroner.

– Oppgjøret treffer de store gruppene med saksbehandlere, ingeniører, stipendiater og vitenskapelige mellomstillinger, sier hun. 

– Til tross for lavlønnstillegget på 4000 kroner har likevel ikke forskjellene i staten blitt mindre, sier Dalen.

Hun viser til at tillegget på det laveste lønnstrinnet ble 8300 kroner, mens de på det øverste lønnstrinnet fikk 13.300 kroner, og dermed er oppe på 1.326.500 kroner i lønn.

– Vi danset ikke av glede av dette, men det gir en bedre utjevningsprofil og likelønnsprofil enn vi har hatt på mange år sier Dalen.

Mye lest: Ny lønn for ansatte i staten. Se tallene her

Et virkemiddel mot forskjeller

Dalen har ingen planer om å slutte å kjempe for at de lavest lønte i staten skal løftes.

– NTL har ikke mange lavtlønte medlemmer, men vi ønsker et samfunn med mindre forskjeller og likestilling. Hvis ikke partene tar ansvar blir det ingen endring, bare tomme ord i flotte taler. Jeg kan ikke se noen grunn til at NTL skal slutte med dette så lenge staten har ansatte som tjener mindre enn 90 prosent av industriarbeiderlønna.

Denne jobben må gjøres i sentrale forhandlinger, mener Dalen.

– Det er selvfølgelig helt legitimt at partene i et oppgjør sloss for ulike interesser og profilen er et resultat av forhandlinger der ingen kommer seirende ut. Men hvem skal ta ansvar for denne hvis vi overlater dette til nesten 200 ulike forhandlingssteder? spør hun.

Gir ikke fra seg streikeretten

At Forskerforbundet diskuterer om de vil skifte tariffpartnere vil ikke Dalen mene noe om, og sier det er en diskusjon enhver fagforening må ta internt hos seg. Men hun mener det er godt grunnlag for felles forhandlinger innenfor dagens avtale.

– Vi er enige med Unio i at det burde vært en større ramme, en mindre lokal pott og at glidninga fra lønningene i Forsvaret er et problem. Samtidig er det avgjørende at vi opprettholder streikerett på resultatet, noe vi kun kan ha ved sentrale forhandlinger. Vi kan samarbeide om dette og om å utvikle avtalen videre hvis vi er på samme avtale, sier Dalen.

Siden Akademikerne gikk ut av den felles hovedtariffavtalen i 2016, har lønnsmidlene som tilhører de uorganiserte hørt til avtalen til LO, YS og Unio. Dermed kan forbundene lokalt forhandle om å få deler av denne potten. Unio har rundt 34.000 medlemmer i det statlige tariffområdet, og Forskerforbundet og Politiets Fellesforbund er de to store gruppene, med rundt 14.000 medlemmer hver.

Dalen står fast på at fagforeninger oppnår mest i forhandlinger der de har streikerett i bakhånd:

– Arbeidstakerne blir ikke sterkere av at fagforeningene splittes, og ingen får større forhandlingsmakt av å overlate ansvaret til lokale forhandlere uten streikerett. Det er dette som er den store forskjellen på stor-avtalen og Akademikeravtalen. Jeg håper selvsagt at vi ser Forskerforbundet ved forhandlingsbordet i fremtiden og at de ikke bidrar til den øke individualiseringen arbeidsgiver har ønsket seg.