Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Forskerne Kristine Nergaard og Elin Svarstad i Fafo fulgte statsoppgjørets skjebne i Rikslønnsnemnda i høst.

De innrømmer at de ble overrasket da resultatet kom:

LO Stat fikk samme tariffavtale som YS Stat, den som medlemmene sa nei til i uravstemningen. Akademikerne og Unio fikk fortsette med sine egne avtaler.

Nå er forskerne spente på hva som vil skje videre med lønnsforhandlingene i staten.

Ønske om samling

Nergaard og Svarstad mener staten argumenterte godt som arbeidsgiver for å gå tilbake til fire like avtaler, slik det var fram til 2016.

De leser nemndas kjennelser som at de uavhengige representantene er enige i dette.

– Det er sjelden du leser en formulering fra Rikslønnsnemnda om at dersom de ikke klarer å komme fram til en enighet, er ikke nemnda like forståelsesfull neste gang, sier Nergård.

– Det er et ganske klart signal om å komme fram til like avtaler ved neste korsvei.

De legger til at et eventuelt regjeringsskifte også kan føre til en dreining i hva staten ønsker seg i 2026, men at argumentasjonen staten brukte i år, også vil være gyldig i kommende år.

De merker seg også at nemdna slår fast at fordelingen av sentrale og lokale tillegg er et forhandlingsspørsmål hvert år, også for Akademikerne og Unio – og dermed støtter statens påstand.

– Dette blir i prinsippet et forhandlingsspørsmål hvert år, selv om staten så langt ikke har krevd noen sentral pott på denne avtalen. Det sentrale innslaget sitter langt inne for Akademikerne å akseptere, konstaterer Svarstad.

Elin Svarstad.

Fafo

Undersøkelse: Stor støtte til «en» tariffavtale i staten

Hvor stor er sjansen?

Forskerne er usikre på hvor stor vilje det finnes blant de ansattes organisasjoner til å samles igjen.

– Spørsmålet er nok mer om Akademikerne og Unio ønsker en avtale der de to styrer på arbeidstakersida, eller en der alle fire er inne, sier Nergaard.

– Det siste gir en annen forhandlingssituasjon og en felles lønnspott, påpeker hun.

Svarstad ser ikke bort fra at Akademikerne og Unio hadde sagt «nei» til avtalene selv om de var helt like, for å ha kontroll på egen lønnspott.

Men forskerne mener det er fullt mulig å lage et tariffsystem som kan ivareta alle ansattgruppene, dersom det er vilje til det.

– I prinsippet kunne man hatt ulik lønnsdannelse for ulike yrkesgrupper, som man har i mange tariffavtaler. For eksempel ut fra type stilling eller krav til kompetanse, sier Nergaard.

I privat sektor skilles det gjerne mellom arbeidere og funksjonærer, mens det i kommunal sektor er egne kapittel for ulike ansattgrupper.

Der har for eksempel ledere kun lokal lønnsdannelse.

Teknisk sett kan man godt tenke seg en tariffavtale som har elementer som imøtekommer ønsket om fri lønnsdannelse for noen, og mer minstelønnssystem med garantibestemmelser for andre grupper, mener Nergaard.

– Da vil imidlertid skillet ikke gått etter fagforbund. Høyere utdannede i NTL ville hatt samme type lønnsdannelse som høyere utdannede i Unio og Akademikerne. Men det spørs hvor stor forhandlingsviljen er i organisasjonene, sier Nergaard.

Kristine Nergaard.

Kai Hovden

Store motsetninger

Hva konsekvensene blir for de ansatte når arbeidstakerorganisasjonene står så steilt mot hverandre, syns forskerne er litt tidlig å si noe om.

– Antakelig har det bare ført til at staten har gått over ramma og brukt mer penger på lønn. Det er nok ikke staten så fornøyd med. Men over tid vil jeg tro at man også ansatte i staten er tjent med en arbeidstakerside som står sammen, sier Nergaard.

Hun peker på spørsmål som medbestemmelse, innflytelse på omorganiseringer, nye ostehøvelkutt og eventuelle nedbemanninger i universitet- og høyskolesektoren.

– Om det er fire fagforeninger som sitter på hver sin tue i stedet for å samle kreftene og jobbe sammen, tror jeg det kan føre til dårligere resultater for medlemmene. Dette ser ut som reelle og dype motsetninger, og det skal være en fryktelig dårlig arbeidsgiver som ikke klarer å utnytte dette, sier Nergaard.

Svarstad sier at forskning hun har utført, tyder på at organisasjonene samarbeider godt om alt annet enn lønn. Foreløpig.

– Det skaper åpenbart spenninger, og de vil ikke være upåvirket av det i all framtid. Det spesielle i staten er organisasjonskonkurransen som settes veldig på spissen, sier hun.

Hvor stor muligheten er for å få til en samling ved neste hovedoppgjør i 2026, er et åpent spørsmål, mener forskerne.

– Det var kanskje i år man hadde muligheten. Jeg tror nok at NTL er nødt til å tenke ganske grundig gjennom en plan A og en plan B til neste gang. Det er særlig de som konkurrerer med Unio og Akademikerne, sier Nergaard.

TARIFF: Statsoppgjøret i 2024 endte på en måte få hadde sett for seg. Rikslønnsnemnda avgjorde uenighetene i november, men spørsmålet om hva som skjer framover er åpent.

Ole Palmstrøm