Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

Gro Harlem Brundtland var bekymret for at han skulle fryse. John Magne Pedersen Tangen hadde bare på seg badeshorts og regnjakke da han som matros fikk være med på å frakte den tidligere statsministeren over til øya i Tyrifjorden.

Fredagen hadde startet ulikt de andre dagene. Sommerleiren som til nå hadde vært solskinn, is, bading og fotballkamper, var byttet ut med gummistøvler, regn og mørke skyer.

– Man kunne kjenne på kroppen at dette var en annerledes dag allerede fra morgenen. Været la en trykkende stemning på hele gjengen. Lite visste man hvor trykkende dagen kom til å bli, sier den nyvalgte lederen av NTL Ung.

Overlevde marerittet

Han hadde nettopp sett Gro reise tilbake til fastlandet da beskjeden fra Oslo kom. En bombe hadde gått av i Regjeringskvartalet.

De skulle være trygge ute på øya, var beskjeden de fikk.

John Magne var sliten, gjennomvåt og kald. Gro hadde rett. Han burde ha kledd seg bedre. Alt han ville var å legge seg under dyna og få igjen varmen i senga på låven.

Han hadde så vidt rukket å sovne da det smalt.

Hørte han det han trodde han hadde hørt? Det var en lyd uten mening. Og så kom det flere smell. Og enda flere.

Ut av vinduet kunne han se livredde ungdommer komme løpende. De skrek, og noen ga beskjed om at det var en politimann som skjøt.

Sammen med en annen fylkessekretær i AUF, bunkret John Magne seg inne på det lille rommet i første etasje på låven. Døra ble sperret og vinduene dekket de for med madrasser.

Skytingen varte i litt over en time. De ble der inne i fire og en halv.

– Det var helt mørkt der. Vi hadde skrudd av alle lys og mobilene var tomme for strøm. Da vi omsider bestemte oss for å gå ut, ble vi møtt av et så sterkt lys at vi ikke kunne se noen ting. Jeg visste ikke om det ville bli mine siste steg, sier han.

Ute var det sånn som det kan være på helt vanlige sommerdager. Det har regnet og så titter sola fram og viser sine helt egne farger. Egne lukter.

Luktene slet han med lenge. Det tok mange år før han kunne vaske sitt eget ulltøy. Det sved i nesa av å kjenne eimen av våt ull, akkurat som klærne som hang til tørk på låven.

Høye lyder kan også fortsatt være ubehagelige. Og synet av en skadd jente er et bilde som har vært som limt til netthinnen.

Selv om han har fortalt om opplevelsen mange ganger, blir han fortsatt sliten av å snakke om det.

– Det har heldigvis blitt lettere etter flere runder med god hjelp og behandling. Men jeg kjenner at kroppen forbereder seg og at noen traumer blir sterkere når årsdagen for 22. juli nærmer seg. Spesielt nå, ett år etter hendelsen utenfor London pub i fjor. Pride er kanskje enda mer sårt enn 22. juli. Det er mer personlig.

Lederskifte i NTL Ung: John Magne Pedersen Tangen vant over eget traume og tok tilbake Sundvolden hotell

«EG ER HOMOFIL»

John Magne Pedersen Tangen vokste opp på Løten, et lite sted utenfor Hamar i Hedmark. På grendeskolen gikk han i den største klassen på 18 elever.

Han beskriver oppveksten som idyllisk og nærmest problemfri. Han hadde mange venner, kort vei til skolen og gode familierelasjoner.

Likevel, som 13-åring, var det noe som begynte å gnage. Han følte seg plutselig annerledes i samtalen med gutta. Hvorfor var ikke han interessert i å snakke om de samme tingene som de andre?

Han liker ikke uttrykket «å komme ut av skapet», men John Magne Pedersen Tangen brukte caps lock da han proklamerte det på Facebook. Da følte han seg ikke lenger som Harry Potter som bodde i et skap under trappa.

Ole Palmstrøm

Det hendte også han hørte «jævla homse» bli slengt ut som ord han ikke ville vedkjenne seg. Det var ikke ham ordene skulle treffe, men de stakk likevel.

Tre år senere nærmest stormet han ut av skapet.

«EG ER HOMOFIL»

Hvorfor han skrev det på nynorsk, husker han ikke. Men etter å ha skrevet ordene i caps lock i en statusoppdatering på Facebook, kunne han endelig være seg selv fullt ut.

Egentlig mener han det burde være helt unødvendig å måtte fortelle at man er homofil. Ingen heterofile er forventet å stå fram med legningen sin.

Både venner og familie møtte ham med aksept og kjærlighet. Han vil nødig sette seg selv i noen offerrolle.

Likevel har han opplevd å bli skikkelig redd.

– Jeg opplevde å bli spyttet mot da jeg kysset en annen mann. Det føltes så truende og ubehagelig, og jeg var sikker på at vi skulle få bank, sier han og fortsetter:

– Det er egentlig et før og nå etter den hendelsen. Jeg tror det bidro sterkt til at jeg nå ofte velger å streite meg opp når jeg ikke orker å sette meg i en situasjon jeg ikke vil være i.

På vei hjem fra byen en sen kveld kan han kjenne på blikk og føle seg liten. Men så kommer han på at han er nesten to meter høy og bred over skuldrene.

Det er ikke ham de tar først.

Som et slag i ansiktet

25. juni 2022 ble nok et bevis på at en lang kamp for homofiles rettigheter og plass i samfunnet enda ikke er over. Den dagen gikk en som hater dem til angrep utenfor et homopositivt utested i Oslo.

I juni i år kom en rapport som tilsier at Politiets sikkerhetstjeneste hadde informasjon de kunne brukt til å avverge angrepet. To menn ble skutt og drept.

– Jeg blir forbannet og kjenner på en enorm skuffelse. Vi har ytringsfrihet, og jeg vil heller at de med meninger jeg ikke liker, skal si det høyt framfor at det ligger og ulmer i en undergrunn man ikke kjenner til. Hele tiden har jeg hatt tillit til at om angrepet kunne ha vært stoppet, så hadde det blitt det. Dette kommer som et slag i ansiktet.

– Det er utrolig skuffende og sårt. Jeg har forståelse for at noen kjenner seg litt som annenrangs borgere. Jeg vil ikke at det skal være sånn, sier han og slår i bordet.

Den tilsynelatende beherskede og litt forsiktige mannen blir tydelig engasjert av å snakke om dette.

For ham kom angrepet i fjor sommer som en bekreftelse på noe han allerede fryktet at skulle skje. Det er ikke første gangen noen har vist sitt hat mot Pride-markeringer, regnbueflagg eller andre støtteerklæringer.

Da paraden ble avlyst etter angrepet, møtte han på tross av advarsler fra politiet opp foran Rådhuset i Oslo mandagen etter. Det er han glad for at han gjorde.

I år gikk han sammen med LO i paraden.

– Det er viktig at vi er ute, spesielt etter avlysningen av paraden i fjor. Jeg har ikke lyst til å la meg kue av noen og kommer til å skrike til jeg er hes, sa den ellers stillferdige 30-åringen i forkant av markeringen.

Et ekte ja-menneske

John Magne har alltid engasjert seg når han mener noe er urettferdig.

I andre klasse på barneskolen reagerte han på at de eldste elevene hadde tatt enerett på deler av skolegården.

Fra å sitte i elevrådet i flere år gikk veien videre til barn og unges kommunestyre i Løten i Hedmark, der han som 16-åring fikk tittelen ordfører. Deretter var han folkevalgt i ulike styrer i hjemkommunen Løten i mange år og ble fylkessekretær i AUF like etter videregående.

Etter å ha fullført en mastergrad i statsvitenskap, fikk han i 2019 jobb i Naturvernforbundet. Da meldte han overgang fra Handel og Kontor til Norsk Tjenestemannslag (NTL).

På arbeidsplassen ble han raskt kontaktet av tillitsvalgte, og våren 2020 var han innstilt som styremedlem i NTL Ung.

– Jeg har nok vært litt for flink til å si ja i løpet av livet. Alt fra tjenester for venner til verv. Samtidig har jeg fått oppleve utrolig mye på grunn av at jeg er et ja-menneske.

Ja, sa han også til sin forgjenger i NTL Ung, Martin Kvalvik.

Etter en lang pandemi med møter gjennom skjerm både på jobb og i NTL, sa han først nei til gjenvalg i styret. Men så åpnet verden litt etter litt opp igjen.

Det gikk ikke lang tid før han kjente det begynne å krible da han så at det nye styret møttes fysisk. Angret han?

– Jeg vet ikke hvem av meg og Martin som foreslo at jeg skulle stille til valg som leder, men etter at det var gjort, kjente jeg for første gang på mange år at jeg hadde politiske sommerfugler i magen, ler han.

Sommerfuglene flyr nå mot en sommer med markeringer av stygge hendelser. Vonde sår som markeres som tradisjoner. John Magne ser likevel framover og skal fortsette å kjempe så lenge han må.