Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Ole Palmstrøm

ole@lomedia.no

Hva hadde du følt om du kun ble møtt med fordommer og negative assosiasjoner om hvor du kommer fra? Ville du ha gjort noe for å endre på det? Det vil Ibrahim Nasser.

Lykkelig uvitende

Som barn likte han å klatre som en ape i trærne med kameratene sine. De plukket valnøtter, mandler og søte fersken fra greinene og løp opp til fjellet for å nyte fangsten.

I gatene spilte de fotball og lekte med drømmen om å bli like gode som Ronaldo.

På veg hjem fra skolen var det spennende å protestere ved å kaste stein på de israelske militærbilene.

Ibrahim vokste opp i Palestina på 90-tallet, midt under det som har blitt omtalt som verdens vanskeligste konflikt. To år etter at han ble født, førte Oslo-avtalen i 1994 til at De palestinske selvstyremyndighetene ble opprettet i byen han vokste opp i.

Oppveksten i Ramallah var god. Så lenge han ikke visste om noe bedre.

Norway Cup 2022: Nå er fotballspillerne tilbake i Gaza – ingen vet om de har noen bane å spille på

Bar tungt

De moderne kontorlokalene i den gamle flyplassen på Fornebu kunne Ibrahim aldri turt å drømme om som barn.

Ikledd en grønn blazer og med svart hår gredd pent bakover, smiler han beskjedent. Salgssjefen i Keystone Education Group forteller ydmykt om oppveksten og sitt første møte med Norge i 2006.

Konflikten om territorier mellom Israel og det palestinske folk hadde da vart i mange år. I Gaza vant Hamas valget dette året og har i praksis styrt der siden. Den vestlige verden omtaler det politiske partiet som en terrororganisasjon og har boikottet dem fra de kom til makten.

Samme år ble Ibrahim og en gruppe gutter fra Vestbredden plukket ut til å få være med på Norway Cup. En lang og spennende reise for 14-åringer som aldri hadde vært utenfor landegrensene.

Siden 1990 har Støttegruppa for palestinsk fotball tatt med ungdommer fra konfliktfylte Palestina til en av verdens største fotballturneringer for ungdom på Ekebergsletta i Oslo.

Natta før de skulle dra, ble det lite søvn. Dette kunne være en kjempemulighet for noen som ville spille i utlandet.

Den tilsynelatende selvsikre mannen føler seg ikke helt trygg på å snakke norsk enda. Men med god engelskuttale forteller han gladelig om sitt første møte med Norge.

– Jeg var også veldig nervøs. Vi skulle jo representere Palestina og bære hele den politiske konflikten på skuldrene våre. Det var kanskje litt mye for noen på vår alder, sier han og tenker tilbake.

ENGASJERT: Ibrahim Nasser ble kjent med Norge gjennom Norway Cup i 2006. Nå bor og jobbar han i Norge, og hjelper hjemlandet sitt herifra.

Ole Palmstrøm

Men mest av alt husker han hvor fint det var, hvor gøy de hadde det og alle vennene de fikk.

– Førsteinntrykket mitt var at alt var så grønt. En helt annen farge enn på den tørre bakken i Ramallah. Sola var oppe mye lenger om kvelden, også var det rart med regn om sommeren. Vi ble møtt med stor åpenhet, og mange heiet og sang med på palestinske sanger, forteller han.

I røde, hvite, grønne og svarte drakter vant de finalen i gruppen sin mot Brandbu IF. Ibrahim har fortsatt avisutklippet fra motstanderlagets lokalavis. En dobbeltside med et stort bilde fra kampen.

Uka i Norge ble sittende i ham som et fint minne. Det hadde også stor påvirkning på hvor han valgte å jobbe. Men at det var i Oslo han skulle ende opp, var ikke gitt i 2006.

Når drømmen brister

Tilbake i Palestina fortsatte livet som før. Moren var tydelig på at han skulle gjøre det bra på skolen, selv om han selv egentlig ville spille fotball.

– Jeg hadde store drømmer, men fikk ikke spille med mindre jeg gjorde det bra på skolen. Derfor var jeg A-student fra jeg var barn. Helst ville jeg bli fotballspiller og komme meg ut i verden.

Han spilte på det Palestinske landslaget og mistet noen uker av siste året på videregående under landslagssamlinger. Karakterene ble dårligere, så farens ønske om å få en lege eller ingeniør i familien glapp. Det samme gjorde fotballdrømmen.

Ibrahim valgte å studere business på Al-Quds University, snaue 30 kilometer fra Ramallah.

Likevel var det én drøm han fortsatt holdt fast ved: Å komme seg ut i verden.

Han tok dermed mastergraden i Leeds i England. Studentlivet bød på mye fest og moro, langt unna familien. Han fikk flere internasjonale venner, og ble en del av «de tre musketerer».

Ibrahim, engelske Kieran og italienske Riccardo var som uatskillelige. De gjorde alt i fellesskap og inviterte ofte til fest.

Han smiler når han forteller om de to kameratene, som fortsatt er gode venner av ham.

– Vi var også veldig forskjellige, men passet bra sammen. Jeg kom med en bakgrunn de ikke visste noen ting om, og den var de nysgjerrige på. De ble ikke overrasket over det jeg fortalte, men jeg følte ikke at de helt kunne forestille seg det, sier Ibrahim og fortsetter:

– Riccardo trodde vi bodde i telt og hadde langt skjegg. Da ble jeg frustrert. Ikke på ham, men på at det var sånn han tenkte. Jeg ville stoppe fordommene og fikk en sterk motivasjon til å endre dem.

Han begynte å lure på hvorfor det var sånn at så få visste om den palestinske historien og kulturen. At de bare visste om konflikten.

Det tente en gnist i ham. Han måtte formidle historien om landet sitt og om den lokale kulturen. Han vil gi palestinerne noe å være stolt av, noe å identifisere seg med og si «dette er oss!»

– Alt i livet mitt er basert på konflikten. Jeg vil egentlig ikke kalle det en konflikt, men en okkupasjon. Alt; hva mor og far har jobbet med, hvor jeg spilte fotball, og måten jeg ble oppdratt på. Nyhetene, tradisjonene og sangene handler om det. Det er helt essensielt, man kommer seg ikke utenom, sier han.

Men lidenskapen hans er å dele historien om menneskene, et fantastisk folk med dyp historie og en rik kultur.

Fra håp til hat

Etter fullført master, søkte han seg jobber rundt omkring i verden. Da tilbudene kom, var det lett å velge Norge.

30-åringen leier en leilighet på Majorstua i Oslo. Der føler han seg hjemme, mens han investerer ved å kjøpe land i Palestina.

Planen er å fylle områdene med oliventrær. Resten av planene vil han holde for seg selv, men klarer ikke holde helt igjen.

– Jeg vil lage olivenolje av trærne jeg planter. Og om flere får smake den, hadde ikke det vært så dumt, glipper det ut av ham.

Men han har enda en agenda. Landet han kjøper, blir registrert som palestinsk land og er dermed vanskeligere å okkupere.

Olivenproduksjon har i lange tider vært hovednæringen for palestinske bønder. Oliventreet var selve symbolet på håp og tilhørighet til sted og jord, og et bindeledd til slekters kultur og historie.

Nå er også oliventrærne blitt en del av konflikten og symboliserer hat framfor håp. I flere år har angrep på palestinske olivenlunder vært et økende problem. Angrepene kommer fra jødiske bosettere.

Ibrahim forteller likevel opprømt om den store olivenhøsten fra oppveksten. Han sammenligner det med 17. mai, men det høres mer ut som den gode gamle potetferien her hjemme i Norge.

– Hele familien samlet seg, og venner og naboer hjalp hverandre med å plukke oliven i flere dager. Vi tok pauser, spiste god mat og drakk te under trærne før vi startet arbeidet igjen.

Familien hadde åtte store trær i hagen og fikk omtrent femti liter olje av fruktene. Han får vann i munnen bare av tanken på den ferske olivenoljen.

Gir muligheten videre

Andre minner fra barndommen er ikke like idylliske.

Han husker tilbake til portforbud og at de flere ganger måtte sette sandsekker foran vinduene for å beskytte seg mot skudd. Nede på gulvet samlet hele familien seg til stormen la seg.

Huset ved siden av ble på et tidspunkt brukt av palestinsk politi. En dag kom det israelske militæret for å konfiskere huset.

Flere titalls tankser og jeeper kom kjørende, men det var et tomt hus som møtte dem. Det var da militæret hentet ut Ibrahims far.

Ibrahim forteller at faren ble brukt som et menneskelig skjold for å se om det var noe der inne som kunne skade dem.

– Plutselig hørte vi et smell. I sekundene etter var både moren min, lillebroren min og jeg sikre på at far var død. Det er vanskelig å beskrive frykten, men det var en helt forferdelig følelse. Det har nok ført til et salgs traume, sier han rolig.

De vet ikke hva smellet var, men faren kom uskadd fra det hele, og både han og moren og lillebroren bor fortsatt i Ramallah.

Ibrahim har et nært forhold til familien og besøker både dem, forloveden sin og landet han eier når han kan. Likevel er det Oslo som er hjemmet hans nå.

Her har han fått gode venner både på jobb og på fotballaget han spiller på. I helgene liker han å gå tur i skogen og på fjellet.

Da han fylte 30 år i sommer, ville han gjøre noe meningsfylt og gi tilbake som en gave til seg selv.

Derfor hjalp han et palestinsk jentelag å få delta på Norway Cup i sommer. Da fikk han se jentene oppleve det han selv fikk som ungdom og ga dem muligheten til å se at det nettopp er flere muligheter også for dem.

Les også: Halvparten av Ikea-ansatte får ikke bonus: – Et hån, sier tillitsvalgt