Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Fafo-forskerne Elin Svarstad og Bjorn Dapi har på oppdrag fra LO Stat sett på lønnsutviklingen for ulike yrkesgrupper i staten fra 2004 og til 2019.

Datamaterialet deres dekker 35–45 prosent av de ansatte i staten, og inkluderer mange i universitets- og høyskolesektoren og forvaltninga, men ikke forsvarsansatte, for eksempel.

Det mest tydelige funnet er at lønnsutviklingen var best fra 2004 til 2014 for alle grupper.

I 2015 ble statistikkgrunnlaget lagt om, så den neste perioden forskerne har sett på er fra 2016 til 2019. Her er lønnsutviklingen betydelig lavere for alle, noe som kan henge sammen med en dempet lønnsutvikling generelt i Norge etter 2012.

Fikk du med deg denne? Mens professoren fikk 143.700 i lønnstillegg, fikk andre ingenting

Saksbehandlere taper

I perioden etter bruddet i statistikken, finner forskerne at det er gruppen de har kalt «kontoryrker» som kommer dårligst ut. Dette inkluderer saksbehandlere, rådgivere og seniorrådgivere, og som typisk har mastergradsutdanning.

De aller høyst utdannede, som professorer, førsteamanuenser, postdoktorer og universitetslektorer kommer bedre ut i samme periode. Ledere i staten har også gjort det godt.

De har også sett på en gruppe som de har kalt «arbeideryrker», der arbeiderstillinger, lærlinger, driftsarbeidere, renholdere og kokker er med, og disse gruppene har hatt høyere vekst disse årene. I perioden 2016 til 2019 gikk imidlertid arbeiderne, kokkene og lærlingene ned i lønn, mens driftsarbeiderne og renholderne gikk opp.

Sett under ett, kan funnene tolkes som at LO har lyktes med å få gjennomslag for sin lavlønnsprofil. Samtidig påpeker de at dette er små summer i kroner.

– I datagrunnlaget vårt er det i gjennomsnitt 35.000 ansatte i kontoryrker, 18.000 i akademiske yrker og i underkant av 4000 i arbeideryrker hvert år. Om denne minste gruppen har maks 400.000 kroner i årslønn, og får ett prosentpoeng mer enn de høytlønte, utgjør det forsvinnende lite av lønnsmassen til de store gruppene i staten med høy utdanning, sier Elin Svarstad.

– Det gir ikke så mye innsikt å sammenligne prosentvise tillegg på tvers av ansattgrupper, fordi lønna de har som utgangspunkt er så forskjellig. Men de høyest utdanna har ikke gjort det dårlig. I perioden 2016–2019 hadde for eksempel alle de høyst utdannede gruppene reallønnsvekst, sier Bjorn Dapi.

Lønnsoppgjøret i staten: LO Stat kjemper mot lokal lønnspott i årets oppgjør: – Det skaper urettferdighet

Uttelling for utdanning

Forskerne har også sjekket lønnsutviklingen opp mot faktorer som alder, utdanningsnivå, kjønn og innvandringsbakgrunn. Av disse faktorene har alder størst betydning for lønnsveksten, men generelt har endringer i sammensetning av yrkesgruppene hatt lite å si for reallønnsveksten.

De mener at alder kan ha en viss betydning i alle gruppene, ettersom høyere ansiennitet og dermed lengre arbeidsmarkedserfaring gir høyere lønn.

Samtidig mener de det gir lite mening å se på utdanning samlet som et kriterium, ettersom for eksempel masterutdannede kan ha vidt forskjellige yrker.

– De med høyest utdanning kommer ikke negativt ut. Det er en underliggende etterspørsel etter de med høy utdanning, og det trekker mot høyere lønn. Samtidig er tilbudet av høyt utdannede ganske godt, så det ser jeg for meg kan dempe lønnsveksten, sier Dapi.