Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto og grafikk)

ole@lomedia.no

Fem NTL-medlemmer ved Universitetet i Oslo (bildet) fikk i fjor til sammen like mye i lokalt tillegg som den ene ansatte som fikk aller mest. Tre av fire fikk ingenting.

NTL-magasinet møter dem på Blindern i Oslo. De har helt ulike jobber ved universitetet, men har det til felles å være blant de heldige som fikk lønnsopprykk under de siste lokale forhandlingene. Dette burde vært situasjonen for langt flere, mener de.

– Det eneste rettferdige, er at man fordeler jevnt, sier universitetslektor Kari Sletnes.

Og da mener hun i form av kronetillegg under de sentrale forhandlingene.

Kollegene støtter henne:

– Det er urimelig at noen skal få ekstra mye bare fordi de tjener mer, som er det som skjer hvis man gir prosentvise tillegg. Det beste hadde vært å fordele alt sentralt og droppe den lokale potten, stemmer de i.

Fikk du med deg denne? Mens lønna til Raj (63) blir stadig mindre verdt, har andre i etaten fått doblet kjøpekrafta (2021)

Tre av fire fikk ikke noe

På den største tariffavtalen, som dekker 5625 ansatte ved Universitetet i Oslo (UiO), fikk én av fire et tillegg under de lokale forhandlingene. Tre av fire, mer enn 4000 ansatte, fikk det altså ikke.

NTL UiO prioriterte som tidligere at flest mulig skulle sitte igjen med økt kjøpekraft etter at de lokale forhandlingene var unnagjort. Fasiten ble tillegg av ulik størrelse til 48 prosent av foreningens medlemmer.

Forskerforbundet, som er den andre store foreningen på UiO og en del av Unio, prioriterte annerledes. Der endte 31 prosent av medlemmene opp med penger fra den lokale potten.

– Vår profil var høyere lønn til de med høyere utdanning, sier Belinda Eikås Skjøstad, hovedtillitsvalgt og forhandler for Unio på universitetet, til NTL-magasinet. 

Etter det sentrale oppgjøret i fjor uttrykte Unios forhandlingsleder Guro Elisabeth Lind stor misnøye med profilen på det sentrale tillegget. Alle fikk et likt prosenttillegg på 0,9, mens de som tjente mellom 301.000 og 608.000 i tillegg fikk et kronebeløp. Dette ble gradvis nedtrappet, med mest til de lavest lønte.

Lind uttalte til Forskerforum rett etter meklingen i fjor at de ville vurdere å samarbeide med Akademikerne i stedet for LO Stat og YS.

– Inn i dette oppgjøret var vi bekymret for at LO hadde et så tydelig lavlønnskrav. Det er klart at det blir en utfordring, sa hun. 

Vil prioritere opp høyt utdannede: Unio vurderer å bryte samarbeidet med LO og YS i staten

Professor økte lønna med 143.700

Den av UiOs ansatte som ble best belønnet under det lokale oppgjøret, satt igjen med en økning på 143.700 kroner. Det dreier seg om en professor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

Han gikk fra en årslønn på 752.800 kroner til en ny på 896.500. Det er nesten like mye i tillegg som det de fem NTL-medlemmene på hovedbildet til denne saken fikk samlet.

De fem inkluderer en professor, en universitetslektor, en seniorrådgiver, en avdelingsingeniør og en seniorkonsulent.

21 ansatte ved UiO fikk over 100.000 kroner i lønnsøkning under det lokale oppgjøret, først og fremst professorer. I tillegg ble det gitt store tillegg til en god del administrative mellomledere.

Både de store tilleggene og at én gruppe alltid gjør det så bra, mener lederen av NTL UiO, Natalia Zubillaga, er kritikkverdig:

– Vi er særlig kritisk til at arbeidsgiver i år igjen prioriterer opprykk til ledere og mellomledere, som er den gruppen med klart best lønnsutvikling ved UiO. Når noen få får veldig mye, skjer det på bekostning av alle ansatte, og det betyr at færre får et godt resultat.

KRITISK TIL LEDERLØNN: Natalia Zubillaga, leder av NTL UiO, liker dårlig at ­administrative ledere og mellomledere prioriteres så sterkt når pengene i den lokale potten skal fordeles.

Jan-Erik Østlie

Olav Gjelsvik, professor og NTL-medlem, er helt enig.

– Hvis de bruker av de pengene som skal gå til å opprettholde kjøpekraft for alle ansatte til å gi en stor andel av potten til lederne, ivaretar de ikke personalansvaret sitt.

Hovedkrav i lønnsoppgjøret: LO Stat-lederen vil sikre at de statsansatte sitter igjen med mer penger i år

Ønsker å belønne individuelt

Potten det ble forhandlet om, var på 57 millioner kroner. Hvis alle, organiserte og uorganiserte, skulle fått like mye, ville det blitt 10.133 kroner på hver.

På toppen av det sentrale tillegget. En slik fordeling ville gjort at de som nå ikke fikk noe, ikke ville fått et like stor tap i kjøpekraft. I stedet er det altså noen som har fått ti og femten ganger høyere tillegg, mens de fleste ikke har fått noe som helst lokalt.

Personaldirektør Irene Sandlie ved UiO gir uttrykk for at universitetet ønsker en balansert lønnspolitikk som ivaretar både generell lønnsutvikling for alle og som legger til rette for individuelle lønnsopprykk. 

– Individuelle tillegg er viktige for å sikre den beste kompetansen. Vår lønnspolitikk legger til grunn at lønna skal reflektere den enkeltes arbeidsoppgaver, ansvar og kompetanse. I tillegg skal den synliggjøre og belønne prestasjoner og innsats innen alle nivåer og områder ved UiO, sier Sandlie.

– Er det ikke et problem at tre av fire ansatte ikke får noe tillegg lokalt og dermed taper kjøpekraft?

– Det er først og fremst staten, gjennom de sentrale forhandlingene, som tar ansvar for en felles lønnsutvikling for alle. Vi skal også ta ansvar for lønnsutvikling for alle, men vi ønsker i tillegg å balansere lønnspolitikken med individuelle tillegg. Det kan være aktuelt med gruppevise tillegg hvis partene blir enige om det.

Sandlie minner om at alle ansatte får noe gjennom det sentrale tillegget.

– Men dette er vel ikke nok til å sikre dem økt kjøpekraft?

– Dét er primært de sentrale partenes ansvar, slik systemet per i dag er satt sammen, sier Sandlie.

Hun ønsker å understreke at resultatet ved UiO er noe partene er kommet fram til i fellesskap.

Lønna i staten: Statsansatte tapte kjøpekraft i fjor. FHI-ansatt Hanne-Merete vil at lønnsgapet skal tettes

Spent på politiske signaler

Siden forrige lønnsoppgjør har landet fått en ny regjering. NTL UiO-leder Natalia Zubillaga er spent på om dagens regjering gir personaldirektøren i staten noen signaler i forkant av forhandlingene. Ikke minst på hvorvidt man fortsatt bør ha en lokal pott og hvor stor denne eventuelt bør være.

– Vi var ikke alltid fornøyd med den forrige rødgrønne regjeringen heller, på dette området. Men tidligere var i hvert fall lokale forhandlinger et supplement til de sentrale. De siste årene har de utgjort en stor del av rammen, og det har vært villet politikk fra politikerne, sier Zubillaga. 

NTL-magasinet har stilt i Kommunal- og distriktsdepartementet flere spørsmål om den overordnede tariffpolitikken. Både statssekretær Gunn Karin Gjul (Ap) og personaldirektør Gisle Nordheim har bedt om å bli sitert på ordrett samme tekst, uten å ville utdype noe:

«På generelt grunnlag er staten opptatt av den norske modellen og tankesettet rundt frontfagsmodellen. Modellen bygger på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses ut fra hva konkurranseutsatt sektor kan tåle. Dette betyr at lønnsveksten i skjermet sektor ikke må være større enn frontfaget. For høy lønnsvekst vil svekke konkurranseevnen til konkurranseutsatt sektor. Frontfagsmodellen har tjent oss alle godt. Regjeringen holder fast ved denne modellen. Jeg ser fram til konstruktive forhandlinger som ivaretar lønns- og avtalevilkårene til alle ansatte i det statlige tariffområdet.»

– Lavtlønte professorer er en myte

NTL UiOs motvilje mot lokale potter, skyldes ikke at de mener de får for liten andel av pengene til sine medlemmer.

– Tvert imot. Vi klarer å forhandle oss fram til et godt resultat, sånn sett. Men de største forskjellene skapes i lokale forhandlinger, både mellom enkelte ansatte lokalt, men også mellom virksomheter i hele staten, påpeker Zubillaga.

Hun føyer til at de for egen del klarer å sikre alle stillingsgruppene NTL representerer, inkludert de med høyere utdanning, og samtidig ivaretar profilen man hadde i det sentrale oppgjøret. Altså at man støtter spesielt opp om kvinner og lavtlønte og at man jobber for at det store flertallet skal sitte igjen med en kjøpekraftsøkning. 

Det er ikke slik at alle med professortittel er organisert i Forskerforbundet eller i Akademikerne. Også NTL har en andel innen den gruppen ansatte. Zubillaga mener professorene ikke taper noe på å være medlem et sted hvor man ønsker å se helhetlig på inntektsfordelingen og der alle grupper ivaretas:

– Det er en myte at våre professorer er blant de lavest lønte, flere har over en million kroner i årsinntekt. De lider altså ikke under vår lønnspolitikk. Jeg har aldri blitt kontaktet av noen som sier at nå gir dere for lite til oss. Jeg tror de synes at det er vi som best ivaretar helheten.