Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Torsdag ble Akademikernes og Unios hovedtariffavtale i staten behandlet i Rikslønnsnemnda.

Det store spørsmålet var om de får fortsette å ha ulike avtaler, eller om de ble tvunget til å ha likelydende avtaler sammen med LO og YS.

Bakgrunn: Nå skal lønna til 165.000 statsansatte avgjøres

Tvungen nemnd

De to hovedorganisasjonene streiket i vår for retten til å beholde sine tariffavtaler i staten. Streikene ble stanset av regjeringen, og det er derfor saken nå er hos Rikslønnsnemnda.

Da er det nemnda som bestemmer utfallet av tariffoppgjøret – fem måneder etter at de streikende var tilbake på jobb.

Både Akademikerne og Unio mener at sine avtaler har fungert godt, og håper å få medhold.

Kjennelsen er ikke ventet å komme før i slutten av november, men nå er argumentene lagt fram for nemnda.

Utdanning og kompetanse

En vesentlig forskjell mellom de to ulike avtalene som har vært i staten, er at Akademikerne og Unio forhandler om alle tillegg lokalt, og at det ikke har vært sentrale tillegg.

– Avtalen vår er det beste verktøyet for at staten skal kunne sikre seg høyt utdannede – som er avgjørende for å levere gode tjenester til befolkningen, sier Kari Tønnessen Nordli, leder for Akademikerne stat i en pressemelding.

Også Unio mener at tariffavtalen de inngikk med staten i 2022 har tjent partene godt.

Det skriver leder av Unio Stat, Guro Lind, i Dagens Næringsliv (DN).

– Vi mener utdanning må lønne seg, også i staten, og at også utdanningsgruppene må sikres en lønnsutvikling på lik linje med resten av arbeidslivet. Innretningen på vår avtale bidrar til dette, skriver hun.

Angrep på forhandlingsretten

De to arbeidstakerorganisasjonene er tydelige på at dette handler om noe større enn bare sine avtaler.

– Kan staten tvinge fagforeninger over på en tariffavtale de ikke ønsker, når partene allerede har en eksisterende tariffavtale i bunn? Det vil i så fall innebære en helt ny praksis, som i ytterste konsekvens betyr at staten kan diktere tariffpolitikken for sine ansatte, skriver Lind i DN.

Tønnessen Nordli er klar på at dersom Akademikerne skulle tape saken, vil det være et direkte angrep på organisasjonsfriheten og forhandlingsretten.

– Staten «honoreres» for å sette ultimatum ved oppstart av forhandlingene og avvente avgjørelse i Rikslønnsnemnda. Som direktør for arbeidsgiverforeningen Spekter har uttalt: En seier til staten vil være «en gavepakke til arbeidsgivere».

Kjennelsen er forventet en gang i etterkant av behandlingen av LOs sak i nemnda 15. november.

LO valgte å gå inn i frivillig lønnsnemnd etter årets oppgjør.

Mer krevende for arbeidsgiver

Staten peker på sin side på at tilbakemeldingene fra virksomhetene har vært at det har blitt mer krevende å gjennomføre forhandlinger med ulike avtaler.

Dette underbygger de blant annet med en Fafo-rapport basert på intervjuer gjort etter oppgjøret i 2023, som viser det samme.

Statens prosessfullmektig er Anne Elisabeth Wold Sæther. Hun er fagdirektør Arbeidsgiverpolitisk avdeling i DFD og forklarte statens utgangspunkt for forhandlingene.

– Det var en viktig prioritering for staten å få like avtaler igjen, og det var et tema i forkant av forhandlingene og i personaldirektørens åpningsinnlegg, sa hun i sitt innlegg.

Staten mener tariffavtalene for de fire hovedsammenslutningene har nærmet seg hverandre de siste årene.

– Staten har over lengre tid fått tilbakemeldinger fra virksomhetene om at det blir stadig vanskeligere å praktisere en enhetlig lokal lønnspolitikk. Over halvparten av virksomhetene sier at ulikelydende avtaler er «krevende» eller «svært krevende», poengterte hun.

Staten mener at dette ble særlig gjeldende i 2023, da det ble klar lavlønnsprofil i oppgjøret for LO og YS.

– Staten har beveget seg

Hun gikk videre inn på forhandlingene i vår, og viste til at staten i løpet av forhandlingene hadde en stadig lavere avsetning til et sentralt tillegg.

– Det blir påstått at staten ikke har ført reelle forhandlinger. Staten ar beveget seg siden starten, mens Unio og Akademikerne har avvist å snakke om endringer rundt statens krav om fire likelydende avtaler, sa Wold Sæther.

Hun sier at den avtalen som til slutt kom på bordet, og som YS har godtatt og LO Stat til slutt avvist, ligger tett opptil avtalen Akademikerne og Unio hadde.

Wold Sæther sier de eneste unntakene fordelingen mellom sentrale og lokale tillegg, er godskrivningsregler og minstelønn i alle stillingskoder.

– Det var LO og YS som måtte bevege seg betraktelig sammenlignet med avtalene de hadde. Og staten har beveget seg betydelig på fordeling av økonomien og avsetning til lokale forhandlinger. Det er små endringer for Akademikerne og Unio.

Spørsmål om habilitet

Unio og Akademikerne har ved to anledninger forsøkt å få ut de to faste, parstoppnevnte medlemmene av nemnda, Gisle Norheim og Egil Andre Aas.

Først ved å be Stortinget opprette en egen nemnd for behandlingen av statsoppgjøret, og så ved å be Rikslønnsnemnda kjenne dem inhabile, siden de har vært parter i forhandlingene.

Partene mener at disse to har særlig interesse for at utfallet går i én retning. Gisle Nordheim er statens personaldirektør og Egil Andre Aas er leder av LO Stat.

Både Stortinget og Rikslønnsnemnda har avvist disse kravene.

De nøytrale medlemmene i nemnda stemte enstemmig for at de to er habile.

På de siste 34 årene har lønnsnemnd kun blitt brukt 57 ganger.

I tillegg gjelder dette mange arbeidstakere – omtrent 165.000 arbeidstakere.