Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Ordene til 35-åringen kommer lavmælt, men med en fasthet som ikke er til å misforstå da vi møter henne i Norsk Folkehjelps lokaler i Oslo.

Viktoriia Vasyuta er til daglig minerydder i Sør-Ukraina, som fortsatt hardt rammet av den russiske invasjonen.

Hjemme har hun to barn på 7 og 12 år.

Fra hverdag til krig

Da krigen brøt ut, jobbet hun som tolk og engelsklærer.

I mai 2023 begynte hun å arbeide for Norsk Folkehjelp i Ukraina. Først med kommunikasjon og tolkning, deretter som minerydder.

Hun tok alle kurs, gjennomførte feltarbeid og jobbet som minerydder. Det fortsatte hun med da mannen døde.

– Minerydding krever total konsentrasjon. Når jeg jobber blir alt annet borte – sorgen, uroen om krigen og fremtidstankene. Det er bare her som gjelder, og for meg ble det også som terapi. Hver kvadratmeter vi rydder gjør en forskjell.

Viktoriia forteller at der spesielt å rydde miner på steder der foreldre og besteforeldre bodde, og der hun selv har gode minner som barn.

En sorg som aldri slipper

Det har gått to år siden hun ble enke. Han meldte seg frivillig til forsvaret da invasjonen startet. Sorgen sitter fremdeles dypt.

– Det gjør fremdeles vondt å snakke om, sier hun stille mens tårene spretter fram.

– Men jeg vet at han ville vært stolt over at jeg fortsetter. Vi som foreldre tok et valg – å kjempe for vårt land på hver vår måte. Jeg håper mine barn kan forstå hvorfor vi gjorde dette, sier hun.

Den meningsfulle hverdagen som folkehjelper holder henne oppe.

Hun beskriver jobben som et pusterom midt i kaoset – et sted der plikt og håp møtes, og med kolleger som deler samme framtidsdrøm som henne.

– Det går nesten ikke an å dele gleden vi føler når vi kan overlevere et ryddet jordbruksområde til en bonde som endelig kan dyrke jorden igjen, sier hun og smiler.

Jan-Erik Østlie

Et land fulle av skjulte farer

Ukraina er midt i en krig og for sivilbefolkningen er det farlig å bevege seg rundt. Det ligger store mengder miner og udetonerte eksplosiver.

Bare i 2024 frigjorde Norsk Folkehjelps team over to millioner kvadratmeter, og arbeidet fortsetter i økende tempo, forteller Viktoriia. 

I Mykolajiv-regionen, der hun selv jobber, ligger mange av eksplosivene fortsatt på jorder og på offentlige steder, nær skoler og veier.

MINERYDDING: Store områder av Ukraina er infisert av miner eller eksplosiver (Arkivfoto)

Helge Rønning Birkelund

Advarer nordmenn

Viktoriia besøker denne uka Norge for første gang. Hun har flere møter med kolleger i Norsk Folkehjelp, og skal hun dele sine erfaringer på årets Norad-konferanse.

– Jeg er ikke her for å klage – men for å fortelle om alle som hver dag jobber i Ukraina og har troen på at vi skal få en trygg fremtid, sier hun og føler seg samtidig veldig privilegert.

– Svært få i Ukraina kan reise på tur og oppleve et normalt liv, slik det er her. Jeg sover trygt i en seng og kan møte venner og gå i parker, drikke kaffe og kjenne litt på friheten. Det er dette vi kjemper for – en normal framtid der våre barn kan vokse opp uten frykt eller sinne. Jeg kjenner det stikker litt når barna mine sier de ikke orker å være i Ukraina der alarmen går flere ganger daglig, det bombes og det slippes granater. Men jeg håper de engang blir like glad i Ukraina som meg.

Mot slutten av samtalen blir den ukrainske kvinnen enda mer alvorlig.

– Dere nordmenn er naboer til Russland. Jeg tror dere også bør være forberedt på at noe kan skje. Hvis Ukraina taper, vet ingen hva som vil skje videre. Dere må i alle fall være mentalt forberedt – og godt beredt hvis det utenkelige skulle skje også med dere, sier hun.

Men legger samtidig til:

– Men jeg tror ikke vi taper. Vi har mistet mye, men ikke håpet. Vi skal vinne denne kampen sammen.