Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Det er tre uker siden Norsk Folkehjelp og flere andre norske bistandsorganisasjoner fikk beskjed om at pengekranen fra USAs bistand er stanset.

I brevet sto det at de ønsket å fryse midlene i 90 dager for at de selv ønsket å evaluere prosjekter rundt i verden.

I forrige uke kom det en positiv vending for mineryddere i Kambodsja.

Hans Risser, direktør for Norsk Folkehjelp i Kambodsja, bekrefter en betinget tillatelse til å gjenoppta amerikansk-finansierte mineryddingsaktiviteter i landet.

Dette skjer mens den amerikanske regjeringen fullfører sin gjennomgang av utenlandsk bistandspolitikk.

– Det har vært en veldig tøff start på året her nede med en mineryddingsulykke i januar som tok livet av to av våre partneres mineryddere i The Cambodian Mine Action Centre (CMAC), etterfulgt av USAs stopp av utenlandsk bistand.

– Samtidig er vi denne uka takknemlige for at den amerikanske regjeringen har anerkjent den livreddende karakteren av arbeidet vårt og tillatt oss å starte minerydding på nytt mens de fullfører sin policy-gjennomgang.

Store i Kambodsja

Norsk Folkehjelp gjør i dag et stort arbeid i Sørøst-Asia, både med sivilsamfunnet og rydding av eksplosiver.

Kambodsja skiller seg ut ved at Norsk Folkehjelp også driver sivilsamfunnsprosjekter her, med fokus på landrettigheter både i Phnom Penh og i Ratanakiri-provinsen. Arbeidet i Ratanakiri er spesielt rettet mot etniske minoriteter.

Adrian Nøttestad, stabssjef i Norsk Folkehjelp, har følgende kommentar.

– Vi er glade for å få beskjed om at vi kan gjenoppta noe av vårt arbeid. Det vil ha umiddelbar positiv effektiv for folk i områdene det gjelder, som barn, bønder og andre berørte. Vi vet at miner og eksplosiver fører til død, lemlestelse og lidelse, lenge etter at kriger og konflikter er avsluttet.

Stor usikkerhet

Nøttestad påpeker samtidig at usikkerheten rundt framtidig arbeid på disse prosjektene er stor.

Unntaket som nå er gitt gjelder kun noen av prosjektene Norsk Folkehjelp opprinnelig har inngått avtale om amerikansk finansiering av, og unntaket gjelder kun fram til den amerikanske evalueringen er gjennomført.

Resultatet av denne er fortsatt uavklart.

Mistet 40 prosent av finansieringen

Styreleder Jan Olav Andersen i Norsk Folkehjelp er bekymret for både ansatte i egen organisasjon i mange land som nå mister trygg inntekt.

Men han er mest bekymret for de aller fattigste.

– Hele 40 prosent av finansieringen av alle våre mineryddingsprosjekt er borte og vi må si opp mange ansatte. På allmøtet for utenlandsansatte møtte vi forståelse, da dette var en beslutning som skyldes eksterne forhold, sier han.

Andersen holder til på hovedkontoret i Oslo, men reiser mye rundt i landet for å fortelle om mineryddingsprosjektene til arbeiderbevegelsens humanitære bistandsorganisasjon.

De fleste LO-forbund støtter Folkehjelpa og i det siste har de også merket mye støtte fra vanlige folk.

Milliarder er borte

– Situasjonen er alvorlig, ikke bare for Norsk Folkehjelp, men for bistandssektoren i hele verden. Men samtidig er det ikke oss som arbeider i organisasjonen det er mest synd på. Det er alle de sårbare menneskene i verden som blir rammet direkte. Urent drikkevann handler om liv og død. Jeg er sikker på at mange, også barn, har dødd som følge av bistandsfrysen, sier Andersen.

Han er takknemlig for forståelsen fra den norske bistandsministeren, men innser at de ikke kan erstatte alle milliardene som nå har sluttet å komme.

– Ingen av oss kan forvente det, da det er snakk om milliarder som til sammen er borte over natten, forklarer han.

Uviss fremtid

Norsk Folkehjelp har tidligere gått igjennom og ryddet opp i samarbeidet direkte med US Aid.

«Bare» 40 prosent av mineryddingsprosjektene i 12 land var direkte knyttet sammen med US Aid, og de måtte nå stanse helt opp.

I brevet fra Trump-administrasjonen står det at USA skal gjøre en evaluering av alle prosjektene i løpet av tre måneder. Noe mer vet de ikke, forklarer Andersen.

Han minner om at Folkehjelpa hadde prosjekter i 30 land, så i 18 land vil de fortsette solidaritetsarbeidet som før, inkludert mineryddingsarbeidet i blant annet Ukraina, Mosambik og Libanon.

– Jeg besøkte våre folk i Ukraina før jul. Der har vi nå nær 500 ansatte og har nylig bygd et eget hundesenter der som er viktig og som vi er stolt av, sier han.

Solidaritet i krisetider

Andersen, som i mange år var forbundsleder i El og IT Forbundet, ser likevel lyspunkter i den vanskelige situasjonen.

Han påpeker at behovet for arbeidet som Norsk Folkehjelp gjør aldri har vært større, samtidig som støtten fra USA aldri har vært mindre.

– Jeg tror folk styrker relasjonene og at mange gode krefter jobber nå med å få politikerne til å forstå hvordan dette rammer hardt og brutalt. Derfor er det viktig at midlene fortsetter å komme, slik at man kan hjelpe de aller mest sårbare.

Usikker fremtid

Andersen er bekymret for konsekvensene hvis støtten fra USA kuttes helt etter de 90 dagene.

– Det vil ramme flere av de norske og internasjonale organisasjonene som driver med humanitær bistand. Det er trist, sier han.

Selv må Norsk Folkehjelp vente i 90 dager på avklaringer om de kan fortsette sine mineprosjekter og eventuelt gi ansatte tilbake jobbene.

– Men aller mest tenker vi på de som bor på minelagte steder der de nå vil leve enda mer utrygt. For mange handler det om liv og død og mange er avhengig av å få tilgang på jorden, slik at de kan komme i gang med matproduksjon. Når vi nå stanser opp, så rammer det de aller mest sårbare, gjentar han.

Håpets seil

Til tross for de store utfordringene i verden, oppfordrer Andersen tillitsvalgte og medlemmer til fortsatt å engasjere seg og gi til solidaritetsprosjekter.

– Jeg er glad for at vi akkurat har undertegnet Norad-avtale for de neste årene, og at vi kan fortsette med den viktige jobben vi gjør for mange ute og her hjemme. Så må vi avvente evalueringen fra den amerikanske administrasjonen. Vi er litt i limbo, men vi må ha troen på at det vil bli bedre tider, sier han.

Andersen avslutter med en metafor som han mener oppsummerer situasjonen:

– Jeg pleier å si internt at vi nå står i en storm, men vi er ikke et synkende skip. Sammen med våre venner i arbeiderbevegelsen må stole på at vi kommer trygt i havn.