Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

135.000 mennesker leste saken om Christine Strandmann, som har ulike helseplager og får Nav-stønaden arbeidsavklaringspenger for å bruke tiden sin på å bli utredet og behandlet, og finne ut hva hun kan jobbe med og hvor mye.

Stønaden hun får, er ikke nok til å dekke et svært nøkternt forbruk, selv om hun får bostøtte i tillegg. Hun lever rett og slett under fattigdomsgrensa.

Mange ble berørt av saken og 3000 personer delte den på sosiale medier, ifølge Retriever.

Under fattigdomsgrensa med AAP: Christine lever på 14.300 kroner i måneden: – Norge har råd til å gjøre dette på en bedre måte

Så tikket en melding inn på Christines mobil. En fremmed privatperson leste saken om Christine. Høyre-velgeren delte hennes fortvilelse over systemet, spurte om å få gi et lite bidrag og vippset 10.000 kroner.

Da fikk Christine råd til noe av behandlingen hun trengte, hos kiropraktor og osteopat.

– Noen tusenlapper i gave gjorde at jeg fikk så god hjelp at ting har snudd litt for meg, sier hun til FriFagbevegelse.

Hun er svært takknemlig. Dette har hjulpet henne noen skritt videre på veien til en bedre helse.

Hva er arbeidsavklaringspenger?

«AAP skal sikre deg inntekt i perioder du på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra Nav for å komme i arbeid», forklarer Nav på sine nettsider. AAP sikrer inntekt, men for Christine og mange andre sikrer den en lav inntekt.

Arbeidsavklaringspenger utgjør 66 prosent av tidligere inntekt, og er altså et kraftig innhogg i økonomien for dem som får det.

Minsteytelsen i arbeidsavklaringspenger er litt over 16.000 kroner i måneden, før skatt.

– Folk med vanlig lønn skjønner ikke

Christine opplever at mange har vanskelig for å forstå hvor lav en lav inntekt er.

– Når jeg forteller folk med helt vanlig lønn hva jeg tjener, virker det som det ikke går helt inn hvor lite det er. Jeg har ikke råd til sånn og slik, for jeg har bare utbetalt 14.300 kroner i måneden, inkludert bostøtte. Av dette går 8000 kroner til husleie alene, før strøm og internett for eksempel. De skjønner ikke det. De kan ikke forestille seg utryggheten ved å ikke ha råd til et sted å bo.

Kombinasjonen av dårlig råd og sakte oppfølging i helsevesenet, gjør at hun blir utslitt.

– Myndighetene kan ikke skremme folk friske med lave stønader, sier Christine Strandmann.

– Det er greit at «det skal lønne seg å jobbe», men de laveste ytelsene må ikke være så lave at de gjør folk sykere, sier Strandmann.

Mye lest: Alenemor Linn (32) Jeg har aldri følt meg dårligere enn da jeg endte på sosialen. Det bare skada meg mer

Høyre: Høy trygd svekker motivasjonen

Høyre mener høye stønader kan svekke folks motivasjon til å lete etter jobb.

– I hvilken grad den enkeltes adferd påvirkes av økonomiske insentiver, vil avhenge av om den enkelte har reelle valgmuligheter. For folk med reelle valgmuligheter, vil de økonomiske insentivene bety mer. Hvis kompensasjonsgraden på trygden er høy, kan det svekke insentivet for å finne arbeid, sier Saida Begum som er statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet for Høyre.

– Mener du at folk som grunnet sykdom står utenfor arbeidslivet, i påvente av eller under behandling eller utredning i helsevesenet, og som lever på trygd blir mer motivert til å jobbe når ytelsene er lave?

– Det er flere hensyn som må veies mot hverandre når kompensasjonsgraden i inntektssikringsordningene skal fastsettes, sier hun.

Begum mener høye trygder er uheldig fordi det kan svekke motivasjonen til å søke arbeid framfor å motta trygd.

– På den andre siden må trygden sikre en inntekt som gjør det mulig å opprettholde en anstendig levestandard, svarer Saida Begum.

– For folk med store helseproblemer spiller ikke de økonomiske insentivene så stor rolle, siden de reelt sett ikke kan velge mellom arbeid og trygd. Økonomiske insentiver vil imidlertid kunne påvirke de med mindre omfattende helseproblemer, sier statssekretæren fra Høyre.

– Økonomisk stress gir større helseproblemer

Christine Strandmann mener det er vanskelig å skille mellom «mindre omfattende helseproblemer» og «store helseproblemer».

– Mindre omfattende helseproblemer blir gjerne store helseproblemer etter flere år med økonomisk stress. Så er det heller ikke bare, bare for en med «mindre omfattende helseproblemer», som for eksempel sammensatte lidelser, å finne en helsemessig bærekraftig jobb de kan ha over tid. Jeg er heldig som har variert arbeidserfaring og høy utdanning. Det er ikke alle som har det, sier Strandmann, som har hovedfag i sosiologi.

Fikk du med deg denne? Overlege i smertemedisin: På sitt verste gjør Nav folk sykere

– Dette er ikke økonomisk trygghet

Strandmann mener det ligger en antakelse om at folk egentlig er late, bak stønadsnivået.

– Tror de som bestemmer trygdesatsene at folk vil velge å ikke jobbe, hvis trygden blir høyere? Ingen friske mennesker har lyst til å drive dank, mener Christine Strandmann.

FriFagbevegelse legger fram uttalelsen for statssekretær Saida Begum. Hun svarer:

– For de som har reelle valgmuligheter, vil de økonomiske insentivene spille en større rolle, gjentar Begum.

Begum sier videre:

– Det er et sentralt dilemma i utformingen av inntektssikringsordningene at de både skal støtte opp om arbeidslinja ved at det skal lønne seg å jobbe, men samtidig gi gode nok ytelser til at de gir økonomisk trygghet for de som ikke kan jobbe. Inntektssikringsordningene må balansere begge disse hensynene, sier Begum.

Christine Strandmann tviler på at Høyre-statssekretæren forstår realiteten for mennesker som for eksempel var hjemme med barn, jobbet deltid, eller hadde en lavt betalt jobb før de ble syke, og er enslige eller aleneforsørgere.

– Det er ikke økonomisk trygghet for meg å ha så lav inntekt, når det er så dyrt å leie, kommenterer Strandmann.

– Hadde jeg for eksempel hatt partner med en ok inntekt og som kunne betale husleie eller huslån, skulle jeg nok klart meg fint på det jeg får i arbeidsavklaringspenger, sier Strandmann.

Hun mener mange enslige som får lite i arbeidsavklaringspenger blir avhengige av sosialhjelp for å klare seg.

Ingen grunn til å øke satsene

FriFagbevegelse spør Høyres Saida Begum om hun mener det er grunn til å øke de laveste AAP-satsene slik at folk kan slippe å leve under lavinntektsgrensa.

– Nei, svarer Begum og begrunner svaret slik:

– Sysselsettingsutvalget har sammenlignet de helserelaterte ytelsene i Norge med tilsvarende ytelser i Sverige, Danmark og Nederland. Gjennomgangen viser at de norske ordningene samlet sett har høyere kompensasjonsgrader, svarer Begum.

Hun påpeker at for eksempel bostøtte, gratis kjernetid i barnehage og gratis skolefritidsordning er målrettede ordninger som kommer i tillegg til stønader som arbeidsavklaringspenger for folk med dårlig råd.

– Dette vises ikke i statistikken for lavinntekt. Det har stor betydning for mange at de slipper å betale disse regningene selv, sier Begum.

– I tillegg har vi sosialhjelp som det siste økonomiske sikkerhetsnettet, sier Begum.

– Bør grunnlaget for å beregne sosialhjelp og minsteytelsene for AAP være forskningsbasert og være det en husholdning faktisk trenger? For eksempel referansebudsjett for «alminnelige forbruksutgifter for ulike typer hushold» fra instituttet for forbruksforskning ved OsloMet?

– Man har blant annet sett hen til dette budsjettet og SSBs forbrukerundersøkelser for å sette de veiledende satsene for sosialhjelp, svarer Begum.

* Den vanligste lavinntektsgrensa Statistisk sentralbyrå bruker, altså fattigdomsgrensa, som vi viser til i denne saken, følger EU-definisjonen av fattigdom. Grensa settes på 60 prosent av medianinntekten etter skatt, justert for husholdningenes sammensetning.