Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Den sentrale faren som ligger i veksten til de høyreradikale partiene i Europa nå, er at dette kan komme til å svekke det liberale demokratiet, sier Øyvind Strømmen, forfatter av den nye boka «Hat. Fortellinger om ytre høyre.»

– Hvor kommer ytre høyres hat fra?

– Vi kan ikke snakke om ytre høyre i dag uten å snakke om rasisme, sier Strømmen, som mener mye av hatet nettopp kommer fra rasismen.

Men misnøye og reaksjonære ideer er også ingredienser.

Folk som på en eller annen måte har sluttet seg til ytre høyre-partier, er gjerne mennesker som ikke har tiltro til det demokratiske systemet, som ikke har tiltro til de etablerte partiene, og føler at de har blitt svikta.

Strømmen mener også det ligger mye kulturell angst i bunn av budskapet til ytre høyre – en kulturell angst som ofte slår over i det hatefulle.

Og kulturell angst handler om frykten for et samfunn som de mener er i forfall, som styrer mot stupet. Til dette leverer ytre høyre-partiene en alternativ framtidsvisjon.

Forfatter Øyvind Strømmen.

Jan-Erik Østlie

Fire trender

I boka ser Strømmen på fire trender han mener er dominerende.

For det første at ytre høyre har blitt en del av den etablerte politikken i flere land, det har skjedd en normalisering. For det andre har vi som alltid i Europa fått en import av ideer fra et stadig mer polarisert og splittet USA.

For det tredje har vi fått en større grad av forbrødring der ulike miljøer har funnet sammen i mistro mot etablissementet og i troen på konspirasjonsteoretiske fortellinger.

Stikkord her er koronapandemien som spilte ytre høyre sterkere. Og sist, men ikke minst, handler det mye om forestillingen om at samfunnet står foran et sammenbrudd som det haster med å få stanset.

Tyskland

Hvem skulle ha trodd at en oppblomstring av ytre høyre skulle være mulig i for eksempel Tyskland, et land med en mørk historie på dette området.

Men nå har altså partiet Alternativ für Deutschland (AfD) vokst seg svært og sterkt.

Strømmen syns det er vanskelig å svare på hvorfor dette har skjedd, men forteller at undersøkelser viser at en god del av AfDs velgere stemmer vel så mye imot de andre partiene, som de stemmer for AfD.

Men det er lenge siden andre verdenskrig, noe av vaksinen kan ha forsvunnet, og en del av de historiske erfaringene er rett og slett glemt.

Men AfD har imidlertid ennå ikke blitt normalisert i den forstand at andre partier i Tyskland vil ha noe særlig med dem å gjøre.

Og sjøl om det finnes stemmer i konservative partier som har lefla med ideen, så har de i Tyskland stort sett blitt møtt med ganske hard kritikk, forteller Strømmen.

Normaliseringen

Et skummelt og nærliggende eksempel på en normaliseringsprosess er Sverigedemokraterna (SD) som i mange år har jobbet hardt for å bli politisk stuereine.

I dag er SD et støtteparti til den svenske regjeringen, noe som var utenkelig for bare kort tid siden. Og Strømmen mener partiet i tillegg har blitt mer høyreradikalt, ikke mindre.

Strømmen påstår også at terskelen for konservative partier i Europa til å samarbeide med ytre høyre har blitt lavere.

Han peker også på Jörg Haider som var partileder for det høyreorienterte Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ). På mange måter var det her normaliseringen startet, da Haiders parti kom inn i den østerrikske regjeringen.

Eller da Jean Le Pen kom til andre valgomgang i det franske presidentvalget. Strømmen tidfester starten på normaliseringen til tidlig 2000-tall, og at det tok av rundt 2010.

Denne utviklinga har i samme grad, og av mange ulike årsaker, ikke skjedd i Norge.

Den mest utbredte forklaringen på det, er at Fremskrittspartiet (FrP) rett og slett fanger opp en del av den folkelige misnøyen og har fungert som en slags buffer for de mest ekstreme høyreradikale partiene og strømningene.

Dessuten er mistilliten ikke så sterk i Norge som i mange andre europeiske land. Strømmens bok handler imidlertid ikke om Norge, men om Europa.

At høyreradikale ideer fins i Norge også, er han sjølsagt klar over. Hvor farlige de er, kan 22. juli 2011 kanskje være det mest tragiske eksempelet på.

Forbrødringen

Strømmen peker på et annet fenomen som har vokst fram i Europa den siste tiden, nemlig at ytre høyre-partiene har fått en slags familiefølelse.

I dag møtes de og utveksler ideer, senest i Madrid for relativt kort tid siden.

Dette er gjerne «slektstreff» med mye krangler og slåsskamper, ifølge Strømmen.

– En ting som har gitt fart til utviklingen av de høyreradikale bevegelsene i Europa, er koronapandemien. Ikke koronaen i seg sjøl, men misnøyen med en del av smitteverntiltakene, sier Strømmen.

Og mye av den misnøyen mener han ikke er vanskelig å forstå. Dette var tiltak som gjorde betydelig inngrep i samfunnsliv, næringsliv og kulturliv.

Og i mange europeiske land var det langt tøffere enn i Norge. Her kastet ytre høyre seg virkelig på den folkelige misnøyen. Og fikk med seg både gamle hippier og folk i andre alternative bevegelser.

Importen fra USA

Strømmen mener at den politiske utviklingen i USA ikke må undervurderes.

– Den er ganske vesentlig for forståelsen av dagens ytre høyre i Europa, sier han, og mener at Trumps to valgseire har fungert som en vitamininnsprøytning for ytre høyre i Europa, sjøl om Trump ikke er så populær her.

Heller ikke blant noen av ytre høyres ledere, de Strømmen betegner som mer drevne. Det er først og fremst Trumps tollpolitikk som ikke faller i så veldig god jord. For eksempel hos franske Marine Le Pen.

– Fungerer det legitimerende for ytre høyres ideer at en sånn figur som Trump har dukket opp?

– Det er nok en del av bildet, sier Strømmen.

Han trekker også fram skepsisen til statsmakta, en særegen import fra USAs ytre høyre.

Den type tenkning, at det ikke handler om hvem som styrer staten, men at det er staten som er fienden, har styrket seg blant ytre høyrepartiene i Europa og begynner å slå rot.  

– Hvorfor?

– Blant annet fordi vi er veldig anglo-amerikanske i vår forståelse av verden. Vi ser mot Atlanterhavet. Norske mediers utenriksdekning er veldig vendt mot engelskspråklige land.

Leder versus folket

De fleste høyreradikale bevegelsene holder seg gjerne med sterke og karismatiske ledere.

Strømmen mener at om disse forsvinner, som for eksempel østerrikske Jörg Haider gjorde da han brått døde i en bilulykke i 2008, så rakner ikke partiet deres av den grunn. I hvert fall ikke på sikt.

Strømmen mener også det kan være lett å fokusere for mye på Donald Trump når det amerikanske høyre skal analyseres.

– Dette har ganske lange historiske røtter og er et resultat av en utvikling i det republikanske partiet. Trump er mer et symptom enn noe annet. Det kunne vært noen andre. Vi finner en viss persondyrkelse, men det er heller ikke unikt for ytre høyre, mener han.

– Men det nytter ikke å skyte lederen?

– Nei, det tror jeg ikke. Politisk vold er uansett ikke en løsning. Striden mot ytre høyre er på ideenes slagmark.  

Sosiale medier er en mulighet

Det fins en del som gir sosiale medier og internettet skylda for oppblomstringen av Europas ytre høyre.

Strømmen er ikke helt med på det. Han mener sosiale medier er viktige i den forstand at de har gitt ytre høyre en mulighet til å nå velgere som de har slitt med å nå i mange år gjennom de redaktørstyrte mediene.

Og at de har vært gode på det. I tillegg gjør algoritmene det sånn at det polariserende innholdet vinner fram på sosiale medier.

– Går det an å drive kamp mot ytre høyre på sosiale medier?

– Ja, i høyeste grad. Det skjer jo også. Og det er de som har lyktes med det. Det tyske valget er interessant i den sammenheng. AfD gjorde et veldig godt valg i Tyskland, men et annet parti som gjorde det samme, var Die Linke, som er et radikalt venstresideparti.

– De har i veldig stor grad brukt sosiale medier, og jeg tror de vant på at de var en motreaksjon på blant annet Elon Musks innblanding i det tyske valget, sier Strømmen, som mener at sosiale medier også er et verktøy og en mulighet for andre enn ytre høyre.

Internett = samfunnet

Det som ofte slår Strømmen når vi kommer inn på diskusjoner om internett, er at vi fremdeles har en tendens til å se på internett som et annet sted – som et sted på siden av virkeligheten, en slags virtuell virkelighet uten rot i realitetene.

– Men det er det jo ikke, det er ikke et annet sted. Internett er samfunnet. Det som skjer i nettet, det skjer i samfunnet. Det som rører seg i virkeligheten, det rører seg på internett. Og vi er på nettet hele tiden. Vi går med internett på oss, sier han.

At ytre høyre er veldig til stede på nettet, betyr bare at de er som andre folk.

Skjønt, det er samtidig sant, ifølge Strømmen, at ikke minst ekstremhøyre tidlig så et potensial i internett.

– Men forskere på nettinnflytelse har påpekt at det er så lett å være sint i kommentarfeltene på internett?

– Det tror jeg er helt riktig. Men problemet her er ikke internett, men de ideene som blir spredd. Og de kunne vært spredd på andre måter, men så er internettet en effektiv måte å spre de på. Vi må passe oss for at det ikke blir for mye moralsk preik.

– De som er oppvokst med internett skjønner kanskje ikke spørsmålet?

– Nei, de gjør ikke det. Likevel er det klart internett spiller en rolle, og TikTok, for eksempel, har spilt en rolle i en del valg de siste årene, sier Strømmen.

En advarsel

Han har skrevet tre bøker om ytre høyre tidligere. De kom i 2011, 2013 og 2014. Her har mye utviklet seg, og nye trender dukket opp.

– Er boka en advarsel?

– Ja, det er den. Ytre høyre er i vekst, i alle fall om man ser de lange linjene. Det har konsekvenser. Jeg så en anmelder som stussa over at jeg bare hadde snakket med folk jeg var enig med. Det har jeg ikke gjort. At jeg ikke har snakket med folk på ytre høyre, er et bevisst valg, fordi jeg ikke syns de nødvendigvis har så mye interessant å fortelle meg om det jeg faktisk jobber med.

– Å forstå ytre høyre lar seg utmerket gjøre ved å se på hva de skriver og hva de sier, uten å gi dem et mikrofonstativ, sier Øyvind Strømmen.