Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Kjære alle sammen, vi står i en vanskelig tid. For Norge, og for verden. Norge blir satt på en stor prøve, både som samfunn, men også vi som enkeltmennesker. I denne perioden som vi har foran oss vil alle få en annerledes hverdag.

Slik innledet Erna Solberg den historiske pressekonferansen 12. mars 2020. Pressekonferansen som «stengte ned» Norge.

Berit Lykseth fikk ikke sett den direkte, hun hadde fortsatt en time igjen av skiftet på utenlandsterminalen på Gardermoen. Der flyplassansatte sørget for å få nordmenn hjem fra utlandet, mens land etter land stengte grensene.

Samtidig som statsministeren ytret ordene om store prøver og annerledes hverdag, hadde koronaviruset allerede kopiert seg i fem dager i kroppen til Berith. Millioner og millioner av ganger.

Det skulle nesten ta livet av henne.

Mye lest: Linn (38) ble «naver»: – Jeg så et system hvor effektivitet er viktigere enn å hjelpe sårbare mennesker

Smittet på jobb

Lørdag 7. mars var en rolig dag i ankomstskranken, husker Berith Lykseth tilbake når hun tar imot HK-Nytt hjemme ved stuebordet på Jessheim mer enn et år senere.

Det var midt mellom det som var et vinterferierush og det som aldri ble et påskeferierush. En rolig dag til tross; både hun og legene har sporet smitten tilbake til denne dagen på jobben i bakkeselskapet SGH. Det var høyst sannsynlig der det skjedde. Hun husker blant annet at hun hjalp et ektepar som kom hjem fra skiferie. Bagen til skiskoene deres var ødelagt, hun prata tett med dem, lette fram en ny bag og fikk underskriftene deres. Avstand? Dette var samme dag som enmeteren ble «oppfunnet». Det var ingen plastskillevegg mellom henne og kundene. Sprit? De fikk etterhvert en flaske på deling mellom de ansatte, som de mest brukte til å vaske av tastatur og overflater.

Først torsdag den 12., mens statsminister Solberg holdt sin pressekonferanse, kjente Lykseth de første symptomene. Hun gikk fort fra lett hodepine til tung pust. Svelget ble til en nålepute.

I flere dager lå hun hjemme. På det verste turte hun ikke sove for hun hadde så mye slim som måtte spyttes opp i den lille pappkoppen hun hadde med seg overalt, også i senga.

I RESPIRATOR: Berith Lykseth lå nesten to uker i respirator etter at hun ble smittet av korona på jobben. Som første covid-19-pasient på Kongsvinger sykehus ble det meste forsøkt etter at hun ble lagt inn.

Privat

Fastlegen holdt stengt, og legevakta ville bare ta imot helsepersonell til testing. Hun ringte flere ganger over flere dager; 25. mars fikk hun til slutt amnesti i kjelleren på LHL-huset. Legen, i fullt verneutstyr, skjønte raskt alvoret og sendte henne rett på sykehuset i Kongsvinger – der hun fikk den tvilsomme æren av å være den første covid-19-pasienten. Mannen hennes ble for øvrig syk en drøy uke senere, trolig smittet på denne kjøreturen til sykehuset.

Mye delt: Ann Jeanette måtte stoppe lånet da sykepengene ikke kom: – Fikk beskjed om at jeg kunne gå på «sosialen»

Bestemødre og dagdrømmer

Der ble hun liggende i nesten fire uker.

– Jeg husker at begge mine bestemødre sto på hver sin side av senga. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde en fot i grava, for de er jo døde begge to …, sier Lykseth.

Som lå i respirator halve sykehusoppholdet. Perioden på sykehuset er en eneste tjukk tåke, men hun husker mange drømmer og merkelige tanker.

– Jeg nevnte flere ganger at sønnen min hadde tvillinger, og ble veldig sinna på mannen min som ikke snakket mer om sine ferske barnebarn, minnes Lykseth – som riktignok er farmor, men bare til ett barn …

I dagboka som sykepleierne har skrevet for henne, står det natt til 29. mars: «Hei Berith! Nå er det natt og stille og fredelig rundt deg. Kroppen din kjemper en hard kamp mot viruset som herjer med deg. Men du er sterk og vi heier på deg!»

DAGBOK: Sykepleierne har skrevet det som er en tidvis dramatisk dagbok fra tida på sykehuset.

Erlend Angelo

Mister pust og ord

Nå, snart 14 måneder etter at hun ble smittet, drømmer hun fortsatt om hverdag. Inkludert det å ha arbeidsdag.

– Jeg var veldig stressa i starten på å komme meg tilbake på jobb. Kjøpte tran og vitaminer. Men nå har jeg skjønt at det tar den tida det tar, sier Lykseth, som er over på arbeidsavklaringspenger (AAP) etter ett år som sykemeldt.

De berømmelige smak- og luktesansene har kommet tilbake. Men mye annet fusker fortsatt.

– Jeg blir ofte tungpusta. Jeg får kroppsverk. Er ofte trøtt. Den ene dagen klarer jeg litt, den andre ingenting, sier 57-åringen.

Noen ganger stanser hun midt i en setning, det er et ord som plutselig ikke vil komme og da stopper det opp litt.

Denne skaper debatt: Kan arbeidsgivar ta delar av tipsen til tilsette? Denne rettssaka vil påverke heile bransjen

GENSER PÅ GENSER: Barnebarnet har fått mang en ullgenser. Nå er Berith Lykseth i gang med å strikke en til seg selv. Det gjelder å fylle dagene med små prosjekter og litt mestringsfølelse.

Erlend Angelo

Hun forsøker å motivere seg med små oppgaver, bake en kake eller overraske dattera på kjellerkontor med en god lønsj.

Målet er å komme tilbake på jobb og de gode kollegaene. Men når det blir, vet ingen. Det kan ta ett år til. Det kan ta tre. Uansett frister det ikke veldig å returnere på Gardermoen i en tid med mye smitte – det er tross alt fortsatt en del folk som går gjennom bygget hver dag.

Vil tilbake

I mellomtida har hun søkt om yrkesskadeerstatning – tror hun. Det er ikke lett å henge med på skjemaveldet når hodet ikke er på topp.

– Det er jo noen utgifter som følger med, så det hadde vært fint å få støtte til det, i alle fall. Og jeg ble jo smitta på jobb, det har jeg underskrift på av lederen min, sier Lykseth.

Som ikke er bitter, på verken jobben eller legene.

Fått med deg denne? Alenemor Ghenet (51) måtte gjennom ni kontrakter og en rettssak - får endelig fast jobb

TUR UTEN STRESS: Stive lunger trenger å røre seg, og det har blitt en del (rolige) runder rundt Nordbytjernet det siste året for Berith Lykseth.

Erlend Angelo

– Jeg følte meg lite verdt dagene før jeg ble lagt inn, men jeg klandrer ingen. Vi visste ikke bedre. Jeg ble litt forsøkskanin på sykehuset, og burde sikkert vært innlagt tidligere. Da hadde jeg kanskje frisknet til litt raskere, tror hun.

Det er fortsatt usikkerhet om hva framtida vil bringe, men målet er å bli helt frisk.

– Jeg er en energisk og effektiv type, men nå er jeg veldig bremset. Men jeg skal bli frisk. Jeg må bare ta tida til hjelp.