Tiril Rustand Halvorsen

Offensive politikere som ønsker et trygt arbeidsliv i sine kommuner, kan og bør stille strenge krav om gode arbeidsforhold når de kjøper inn tjenester. Selv om det ikke alltid er så enkelt. Det hjelper imidlertid lite å klage over EØS-avtalen, når problemene skapes av vår egen grunnlov.

FriFagbevegelse skrev i desember om et vedtak i fylkestinget i Trøndelag. Der vedtok de at bedrifter som vant anbud på fire vedlikeholdskontrakter av vei «skal ha inngått tariffavtale til sine ansatte». Etter innsigelser fra fylkesrådmannen og eksterne advokater ble vedtaket trukket tilbake. De mente vedtaket kunne utsette kommunene for risiko for å bli klaget inn for EFTA-domstolen for brudd på EØS-avtalen.

Saken har skapt debatt om hvilke begrensninger det er rimelig at EØS skal sette for norsk politikk.

Arbeiderpartiet i Trøndelag har blant annet beskyldt Senterpartiet for å ikke tørre å utfordre EØS-avtalen.

Senterpartiet på Stortinget har stilt spørsmål til Arbeids- og sosialministeren om hva som egentlig er lov. Det er et betimelig spørsmål når regelverket er så omfattende.

Vedtak fattet i en fylkeskommune får sjelden mye oppmerksomhet. Det er trolig referansen til EØS-avtalen som gjør at akkurat dette vedtaket blir bredere diskutert. Det er ofte fristende å skylde på EØS-avtalen, men i denne saken blir det for enkelt. Saken forteller oss tre ting. For det første at kommunene har blitt mer bevisste på å bruke sin innkjøpsmakt til å utøve politikk. For det andre at det er viktig hvordan et vedtak formuleres, og at det kan by på muligheter. Og for det tredje at arbeidsliv er politikk, og offensive politikere ikke må la seg skremme av enkelte tilbakeslag.

Kommunene på offensiven

Flere kommuner og fylkeskommuner har de siste årene innført strenge krav til lønns- og arbeidsvilkår hos leverandørene i sine innkjøp. Særlig for bygg- og anleggstjenester, som er preget av mange useriøse aktører. Der har kommunene brukt sin innkjøpsmakt til å jobbe mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Flere av disse innkjøpsmodellene har hatt god effekt, og mange kommuner og fylker har etter hvert blitt svært offensive i sin arbeidslivspolitikk, også i andre bransjer. Det er veldig godt nytt, men det er også et komplisert landskap å operere i.

Synd når politikken viker for juss

Trøndelag-saken er et eksempel der det kan virke som om internasjonale regelverk og avtaler står i veien for god arbeidslivspolitikk i Norge. Men det er ikke EØS-avtalen som stopper offensiv politikk i dette tilfellet. Djevelen ligger nemlig i detaljene. Det opprinnelige vedtaket krevde at leverandøren hadde inngått en tariffavtale. Dette vedtaket var ifølge fylkesrådmannen ikke lovlig.

Ikke på grunn av EØS-avtalen, slik enkelte ser ut til å tro, men fordi kravet om å ha en tariffavtale bryter med organisasjons- og avtalefriheten. Det følger av menneskerettigheter nedfelt i den norske Grunnloven. At EU og EØS også følger disse spiller ingen rolle. Dersom Norge ikke hadde vært med i EØS, ville dette fortsatt vært vanskelig.

Uansett hvor mye vi ønsker oss et mer organisert arbeidsliv og vet at organisering og tariffavtaler er de viktigste verktøyene for det, så gjelder organisasjons- og avtalefrihet, og vi kan ikke tvinge noen til å være medlem i en organisasjon eller inngå en avtale mot deres vilje. Retten til å ikke inngå i en organisasjon er også vernet av ILO-konvensjonene. ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet.

Til slutt har samferdselsutvalget endt opp med at tariffkravet innebar for stor risiko og har vedtatt et forslag som «viser til LO-koordinator og ber om at kontraktene følges tett opp med tanke på kontroll av lønns- og arbeidsvilkår og for å hindre sosial dumping».

Fullt mulig å stille krav

Det er synd at noe som kan virke som en misforståelse foreløpig har satt en brå stopper for et offensivt fylkesting.

For i det siste vedtaket ender de opp med å være langt mer tilbakeholdne enn de hadde trengt. Det er nemlig fullt mulig å stille krav om lønnsvilkår som tilsvarer en tariffavtale. Det har flere kommuner og fylkeskommuner allerede gjort. Et slikt krav vil ikke innebære et pålegg om organisering.

Lønnsnivået i tariffavtalene er normgivende for resten av samfunnet. Det er derfor de er så viktige.

Ved å stille krav i offentlige anbud gir man denne normen en formell karakter som kan være svært virkningsfullt i kampen mot sosial dumping.

Ikke gi dere!