Jan-Erik Østlie

Hva skal skje etter at oljevirksomheten gradvis fases ut, og vi skal få en bærekraftig, grønn verden? Sånn som store deler av skravleklassen hele tida proklamerer.

For når det gjelder klimapolitikken, er neppe jeg den eneste som har registrert at det blir veldig mye prat. Og at politikerne fra de aller fleste partier, heri ikke opptatt Fremskrittspartiet, nærmest overbyr hverandre i å representere det partiet med mest bærekraftig politikk – de konkurrerer i mesterskapet grønn, grønnere, grønnest. Antagelig har de skjønt at det blåser en slags grønn vind fra den oppvoksende generasjon, og da gjelder det ikke å bli stående igjen på perrongen når toget går og svenskene har kjøpt opp alt.

Men hva skal politikerne gjøre, spør du kanskje? Eller hva skal alle vi andre gjøre som også prater og prater? Kortversjonen er antagelig at vi bør snakke noe mindre, handle mer.

p

Personlig tilhører jeg dem som mener at eksemplets makt er en farbar og helt nødvendig vei. Vi bør begynne med oss sjøl. La bilen stå, fly mindre – leve mer miljøvennlig. På alle nivåer.

Det hjelper ikke, hører jeg straks mange si – «det er bare et piss i havet».

Personlige tiltak er for smått, det må strukturelle tiltak til. Skjer det ikke noe av betydning i Kina eller India, hvor de aller fleste bor, kan det være det samme. Dette er med respekt å melde bare tull. Det er ikke snakk om et enten eller, men et både og.

Og snakk om at et lite skritt for mennesket, er et stort skritt for menneskeheten.