Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

I lønnsoppgjøret i staten er det steile fronter på arbeidstakersida.

Det store spørsmålet er hvor mye av lønnstilleggene som skal fordeles lokalt og hvor mye som skal fordeles sentralt.

LO og YS mener at mest mulig skal fordeles sentralt. De krever at den lokale potten skal være minst mulig.

I privat sektor stiller det seg annerledes. I 2016 streiket hotell- og restaurantarbeiderne i nesten én måned. Kravet var lokale forhandlinger.

Hva er forskjellen? Er lokale forhandlinger bra eller dårlig for arbeidsfolk?

I offentlig sektor

I staten og kommunene skjer kampen om fordelingen mellom lokale eller sentrale tillegg først etter at den økonomiske rammen for lønnsoppgjøret er bestemt.

Når den økonomiske rammen er avgjort, kommer forhandlingene om fordelingen mellom sentrale tillegg og lokale tillegg.

De sentrale tilleggene gis til alle.

Fordelingen av de lokale tilleggene skjer på den enkelte virksomhet. Disse lokale tilleggene skal kunne gis til navngitte personer eller små grupper.

Kamp om overskuddet

I privat sektor er forhandlingene om lokale tillegg en kamp om hvor stor potten skal være.

Når den økonomiske rammen for oppgjøret i industrien er slått fast, er det en del av lønnsveksten som gjelder tillegg fram i tid. På fagspråket kalles dette glidning eller lønnsglidning.

Glidning er lønnsvekst framover i tid. Den viktigste delen av glidningen er et resultat av lokale forhandlinger.

Når lønnsglidningen oppgis som en prosent av den økonomiske rammen, er dette en prognose, den best mulige antakelsen på hvordan lønnsutviklingen vil bli.

Fire kriterier

De fleste tariffavtaler i privat sektor i Norge er minstelønnsavtaler. Minstelønnsavtaler er som ordet sier, avtaler som setter minstesatser for hva som er lov å betale. I slike avtaler er forutsetningen at det skal gis lokale tillegg utover lønnssatsen som er avtalt sentralt.

Disse tilleggene skal bestemmes ut fra fire kriterier: Bedriftens lønnsomhet, framtidsutsikter, konkurransesituasjon og produktivitet.

Lokale forhandlinger i privat sektor er derfor en kamp om at de ansatte skal få størst mulig andel av bedriftens overskudd.

Uten lokale forhandlinger

Noen bransjer har det som kalles normallønnsoverenskomster. Det betyr at lønna som er fastslått i tariffen skal gjelde for alle ansatte i bransjen over hele landet. Disse bransjene har i utgangspunktet ikke lokale forhandlinger.

Tariffavtalene for renholdere, vektere og elektrikere er eksempel på slike avtaler.

Kamp om potten

I staten og kommunene er den økonomiske rammen for oppgjøret i det store klar når lønnsoppgjøret starter.

Den økonomiske rammen for oppgjøret i offentlig sektor er i stort bestemt av den økonomiske rammen i industrien. I år var den økonomiske rammen på 5,2 prosent i industrien. Det ble den også i staten og kommunen.

Forhandlingene i offentlig sektor er derfor en kamp om fordelingen av den økonomiske potten. Spørsmålet er om pengene skal fordeles i sentrale forhandlinger mellom hovedorganisasjonene, eller på den enkelte virksomhet.

Ved sentrale forhandlinger er det streikerett. Det er det ikke ved lokale forhandlinger.

Små eller store lønnsforskjeller

LO og YS ønsker sentrale forhandlinger. De mener at det sikrer mindre lønnsforskjeller.

Nylig kom Lavlønnsutredningen med sin rapport. Her blir det slått fast at når lønningene forhandles sentralt betyr det mindre lønnsforskjeller. Når lønnssatsene forhandles sentralt, fungerer dette som et felles lønnsgulv innenfor bransjer.

Når lønnstilleggene forhandles lokalt, gir det betydelige forskjeller i lønn, slår utvalget fast.

Unio og Akademikerne i staten ønsker at når den økonomiske rammen for oppgjøret er bestemt. Da skal hvem som får tillegg, og størrelsen på tilleggene skal avgjøres i lokale forhandlinger.