Etter fem års kamp mot barnevernet har mor fått sønnen hjem: – Han har fortalt at han trodde jeg var død

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

«Leo» utagerte voldsomt da han ble plassert i beredskapshjem, fem år gammel i 2015. Han dunket hodet i veggen, skrek til midt på natten, ropte «jeg vil hjem til mamma». Etter 12 dager orket ikke beredskapshjemmet mer og gutten ble flyttet til akuttinstitusjon.

Moren «Sissi» fikk gutten sin hjem før sommeren i år. Da hadde tiåringen vært fem år under offentlig omsorg; i beredskapshjem, på akuttinstitusjon, på barnevernssenter og i fosterhjem.

Han flyttet fem ganger og hadde minimal kontakt med foreldrene: Over en periode på to år stoppet barnevernstjenesten flere samvær med både mor og far ved å bruke nødrett. De argumenterte med stressreaksjoner hos barnet og med at politiet anbefalte det. Fylkesmannen har siden konkludert med at barnevernstjenesten brøt forsvarlighetskravet ved å stanse kontakt, fordi de ikke hadde dokumentasjon for det. Det ble heller aldri reist noe straffesak mot verken mor eller far.

– Det vanskeligste i disse årene, det er så mye, sier «Sissi» og holder gråten tilbake.

Hun strammer seg opp og forteller: – Han fikk ikke se meg. Han har fortalt at han trodde jeg var død.

Les også: «Aqibs»(10) skolehverdag ble bedre etter bekymringsmeldingen til barnevernet

Hjemkomsten

Mor synes det er tøft å ha fått tiåringen hjem. Nå begynner han å fortelle hvordan han har hatt det.

– Han har følt seg så alene, og sier at den eneste vennen var kosedyret hans. Jeg vet ikke om noen har snakket med ham om disse følelsene, sier «Sissi» stille.

Mor tenker mye på hvordan framtida skal bli. Sønnen har store hjelpebehov og snakker mye om døden.

Hanna Skotheim

Etter omsorgsovertakelsen i 2015, utdannet hun seg til barne- og ungdomsarbeider. Hun tok kurs i traumehåndtering, konflikthåndtering, kurs om de stille barna og om ADHD. Hun jobber i dag på en skole hvor hun blant annet er assistent for barn med spesielle behov.

– Da Leo var i 3-5-års alderen sa jeg flere ganger til barnevernstjenesten at «det er noe med ham», men jeg opplevde at de avfeide meg, sier hun.

Hun og gutten bor nå sammen i en pen toromsleilighet. Soverommet er innredet til barnerom, mens mor rer opp til seg selv på stua. På skjenken står det barnebilder av «Leo» og den eldre halvbroren.

Barnevernssaker i Høyesterett: Fosterforeldre må innstille seg på at fosterbarna skal tilbake til foreldrene, tror barnevernsleder etter dommene i Høyesterett

– «Leo» har en fantastisk storebror som han ikke har fått treffe. Det er så vondt, sier mor.

Hun har mye på hjertet etter alle disse årene og forteller:

– Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kommer til å klare å hjelpe ham. Han snakker mye om døden, at det beste for alle er om han er død. Han har lav selvtillit og tror ingen vil ha ham, sier «Sissi».

Reiser erstatningssak

Nye rutiner for å kartlegge helsen til barn som barnevernstjenesten vurderer å flytte ut av hjemmet, skal på plass.

For «Leo» kommer det for sent, mener mor og hennes advokat.

Advokat Marit Vik forbereder erstatningssak på vegne av gutten. Hun dokumenterer at han er påført skade etter fem flyttinger, både somatisk og psykisk og at han ikke har fått god nok helsehjelp.

Advokat Marit Vik har vært mors advokat gjennom flere år. Nå forbereder hun erstatningssak på vegne av gutten.

Hanna Skotheim

Dette er en av flere saker hun har, der hun mener barns atferd forklares med traumer knyttet til foreldrene, uten at det undersøkes grundig om barnet kan ha en nevrobiologisk sykdom. Hvis barnet ikke lever i en ideell familiesituasjon, må man være desto mer oppmerksom, mener hun.

– Man overser nevrobiologiske tilstander. Det er en stor grøft hvis alle symptomer som kan skyldes autisme, alvorlig ADHD eller Tourettes syndrom forstås som traumer. Dette må utredes ordentlig, sier advokat Marit Vik.

Hun mener alarmklokkene burde ringt da gutten utagerte i beredskapshjemmet og på institusjonen.

– Noen ganger handler barnevernstjenesten for resolutt og akutt. Hva betyr det hvis barnet har autisme? Dessuten, når et barn har fått traumesensitiv omsorg i flere år og ikke viser en forventet progresjon, men blir verre, da er det på tide å tenke at det kan være noe annet, sier hun.

Foreldrene bodde aldri sammen etter at gutten var født. Da han var tre år bodde han fast hos far, og var hos moren i helger og i enkelte ukedager. Advokaten mener gutten burde vært flyttet til mor i stedet for beredskapshjem.

– Han burde fått bo med henne mens han ble utredet i Barne- og ungdomspsykiatrien, sier hun.

Mye lest: Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Nevrobiologi og traumer, hva er hva?

Da saken om tilbakeføring ble ført i tingretten i 2019, var gutten ennå ikke blitt utredet innen autisme-spekteret. Kunne spesialisthelsetjenesten ha klart å finne ut hva vanskene hans skyldtes?

Mari Kjølseth Bræin er psykologspesialist og spesialrådgiver ved Ressurssenter for vold og traumatisk stress (RVTS Øst). Hun understreker at det kan være vanskelig å skille nevrobiologiske forstyrrelser og traumer fra hverandre, nettopp fordi det kan ha like symptomuttrykk.

– Det er svært viktig at barn henvises, så barne- og ungdomspsykiatrien kan gjøre en grundig utredning og hjelpe til med å rydde i hva som er hva, sier Mari Kjølseth Bræin.

RVTS Øst

Hun uttrykker seg generelt og kjenner ikke denne konkrete saken.

– Hvis et barn er utsatt for belastning fra tidlig alder, kan det forstyrre utvikling av hjernen. Dette kan gi ulike reguleringsvansker som kan minne om gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Vi mener likevel at det er mulig å skille. De som er gode på å utrede, kan se det i kvaliteten i kontakten barnet viser. Dessuten vil et barn med utviklingstraumer vanligvis utvikle seg på en annen måte dersom omgivelsene endres til det bedre, sier Bræin.

Hun påpeker at nevrobiologi og traumer blir vevd sammen:

– Å ha medfødt nevrobiologisk sårbarhet øker risikoen for å bli utsatt for omsorgssvikt. Og alvorlig omsorgssvikt kan medføre nevrobiologiske tilpasninger i hjernen som kan forstyrre utvikling på ulike områder, sier hun.

Bræins råd til barnevernstjenester er å skaffe seg kunnskap, søke samarbeid med fagfolk og prøve å se dette sammen.

– Man må jobbe grundig og ikke låse seg for tidlig. Å akuttplassere når man har manglende vurderingsgrunnlag, kan slå feil ut. Man må tåle at det er et sammensatt bilde, og ikke konkludere for raskt.

Les hele intervjuet med Bræin her.

Akuttplasseringen

Da «Leo» nærmet seg femårsalderen ble atferden hans stadig mer problematisk. Foreldrene leverte bekymringer på hverandre, og barnehagen meldte om seksualiserte leker og at gutten så ut til å gå inn i en fantasiverden mer enn tidligere. Han tok roller fra spill, TV og film. Han klarte ikke innordne seg regler og kunne slå voksne. «Leo» var henvist til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), hvor man begynte på en diagnostisk vurdering.

Det var ikke konkludert da barnevernet bestemte seg for å akuttplassere ham i 2015. Da ble femåringen hentet i barnehagen og kjørt til beredskapshjem.

Barnevernet begrunnet det med at han fungerte så dårlig og at de mistenkte seksuelt overgrep.

– Foreldrene samarbeidet forferdelig dårlig, og det var nok også grunnen til at de grep inn, sier advokat Vik.

I månedene videre opphørte guttens kontakt med BUP. Da gutten ble flyttet til fosterhjem et annet sted i landet, ble han overført til et nytt BUP-kontor. Der mente de gutten var relasjonsskadd. De ville ikke utrede ham, ettersom han ikke var i en stabil situasjon, står det i rapporten. Året etter henviste barnevernstjenesten på nytt, for «alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer og/eller mistanke om gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme)».

– BUP så tegn på posttraumatisk stresslidelse, men foretok ingen grundig utredning, sier advokat Vik.

Fagartikkel: Slik kan fosterhjem og barnets foreldre få et godt samarbeid

Kan ikke alltid vente på avklaring

Grorud barnevernstjeneste i Oslo, som har hatt ansvar for gutten, er blitt løst fra taushetsplikten. Barnevernsleder Carl-Magnus Hammarström stiller til intervju med avdelingsleder Gitte Kristin Evensen og fagutvikler Juni Håseth Gurvin. De vil ikke uttale seg om guttens sak, men om tematikken, om hvordan barnevern og spesialisthelsetjeneste samarbeider.

– Vi har kjent over lang tid at det er utfordrende at samfunnet fragmenterer ansvaret for barnets behov. Barnevernet og BUP må være tettere på hverandre, helst under samme tak, sier barnevernsleder Carl-Magnus Hammarström.

Grorud barnevernstjeneste stiller til intervju med fagutvikler Juni Håseth Gurvin (t.v), avdelingsleder Gitte Kristin Evensen og barnevernsleder Carl-Magnus Hammarström.

Pressebilde Grorud bydel

Han sier at barnevernstjenesten fortsatt opplever at enkelte BUP-kontor avviser å utrede og behandle barn, fordi de mener barnet ikke er mottakelig for det, ut fra ustabil omsorgssituasjonen.

– Det er selvsagt vanskelig når barnets helsetilstand er uavklart i en pågående barnevernssak. Men barnevernstjenesten har kompetanse på omsorgsbetingelser og må handle ut ifra hva som menes å være det beste for barnet der og da, sier han.

– Hvordan kan dere være sikre på at det er omsorgen det er noe galt med når et barn har vansker?

– Vi kan ikke være sikre, så vi bruker vår erfaring og kunnskap, og jobber videre med problemstillingene parallelt, sier Hammarström.

– Hvilke følger kan det få for et barn hvis det ikke får skikkelig utredning og behandling?

– Da mister vi muligheten til å hjelpe barnet på best mulig måte. Det kan blant annet påvirke veiledningen som fosterhjemmet får, som ofte er en viktig del i en behandling. Fosterforeldre orker ikke holde ut med krevende atferd, når de ikke får den profesjonelle støtten de trenger. Det samme gjelder selvsagt biologiske foreldre, som har barn med behandlingsbehov boende hjemme, sier han.

• Nye rutiner for helsekartlegging av barn skal på plass: – Helsa må undersøkes før et barn flyttes ut av hjemmet, mener Barneombudet

Grorud barnevernstjeneste ønsker ikke å svare på hvorfor de valgte å akuttplassere «Leo», eller om de i ettertid ser at de burde handlet annerledes. Avdelingsleder Gitte Kristin Evensen tar ordet:

– Det er barnets omsorgssituasjon som er avgjørende for en eventuell akuttplassering. Vi kan ikke alltid avvente en avklaring i BUP. Noen ganger må vi agere ut ifra barnets omsorgssituasjon og deretter utrede, sier hun.

De gjentar at det kan være uheldig at BUP vil avvente utredning til barnet er i et stabilt hjem.

– Vi har mange eksempler på det. I noen saker har vi hatt langvarig kontakt, og så avsluttes kontakten fordi BUP mener omsorgssituasjonen er blitt for ustabil. Det har blitt avvist på dette grunnlaget, sier Hammarström.

Ventet på døgnplass i over et år

«Sissi» vet at gutten fortsatte å utagere kraftig mens han bodde i fosterhjemmet.

– Han tok på strømgjerder for å påføre seg smerte, forteller hun.

Barnevernstjenesten stanset flere samvær. Samtidig visste mor at gutten ikke hadde det bra.

Hanna Skotheim

Han ble søkt inn til utredningsopphold ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk. BUP ba om en avklaring på om gutten «er et autistisk barn». «Leo» måtte vente i over et år på å komme i gang med oppholdet. Da han ble tatt inn, var han der i en måned. Advokat Marit Vik mener det er svært trist hvordan gutten utviklet seg i påvente av utredning og riktig helsehjelp.

– Da gutten ble tatt inn hadde psykologspesialist mistanke om at han hadde utviklet psykose, sier Vik.

Advokaten sier hun har opplevd at det hun har sagt om utredning, er blitt avfeid som «advokat-tull».

– Akkurat som vi advokater holder liv i det av egen interesse! Når barn skriker og roper at de vil hjem, og voksne avfeier det med at «her skjønner ikke barnet sitt eget beste», da blir jeg så provosert. Jeg hadde blitt rasende hvis noen hadde gjort det mot mitt barn, sier hun.

Visste at han ikke hadde det bra

Mens gutten ventet på å komme til utredning, holdt barnevernstjenesten foreldrene unna ham. De mente han ble retraumatisert av samværene, for han reagerte uvanlig sterkt i tre uker etterpå.

– De avlyste samvær og sa at han har det ikke bra og kan ikke treffe deg, sier «Sissi».

– Hva holdt deg oppe?

– Jeg visste at han ikke hadde det bra. Det var det som fikk meg til å kjempe. Aldri ville han det her! Etter noen år glemmer barn foreldrene. Men det skjedde ikke med «Leo». Han roet seg ikke!

Mor har hatt støtte fra sin tidligere ektefelle, som er barnevernspedagog.

Hanna Skotheim

«Sissi» skjønte at hun måtte være til stede for den andre sønnen sin.

– Selv om den ene delen av hjertet gråt, måtte jeg vise glede for ham. Jeg sa også til meg selv; hvis jeg ikke har det bra, hvordan skal jeg kjempe da?

Hennes tidligere ektefelle, som hun var gift med i 13 år, er utdannet barnevernspedagog. Hun sier at han har vært en uvurderlig støtte. Han vitnet til hennes fordel i tilbakeføringssaken.

Kritisk dom i tingretten

I februar 2019 opphevet Oslo tingrett omsorgsovertakelsen og slo fast at gutten skulle hjem til mor.

Retten mente det er sannsynlig at hovedårsaken til guttens utfordringer er at han har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse innen autismespekteret: Da han ble plassert ble atferdsproblemene hans utelukkende tolket i lys av en foreldrekonflikt, uten at man forsto at gutten trolig hadde alvorlige, medfødte biologiske utfordringer, står det i dommen. Retten mente man hadde lagt til grunn at hjemmeforholdene var langt dårligere enn de i realiteten var.

Men saken sluttet ikke her. Barnevernet anket til lagmannsretten, og «Leo» måtte bli i fosterhjemmet til neste rettsrunde var over. Det gikk nesten et år. Da saken kom opp ble det avdekket at fosterforeldrene var utslitt og ville si opp gutten, ifølge advokat Marit Vik:

– Barnevernskonsulenten hadde instruert dem til ikke å si dette i retten. Da dette kom fram, ble saken stanset, og tingrettsdommen ble stående, sier hun.

Grorud barnevernstjeneste vil ikke kommentere dette.

– Generelt kan sies at barnevernssaker som har mange runder i rettssystemet er kompliserte og kan belyses fra flere perspektiv i etterkant, sier barnevernsleder Hammarström.

– Vi påpekte flere ganger at guttens rett til helsehjelp ikke var ivaretatt. I møte med barnevernets saksbehandler sa vi «dere gjør en stor feil», sier advokat Marit Vik.

Hanna Skotheim

Gutten fikk møte moren stadig oftere, før han flyttet til henne tidligere i år.

– Det er tøffe dager, men jeg må stå i det, for jeg har sagt at jeg vil ha ham hjem, sier «Sissi».

Hun vet at hun vil trenge hjelp for å klare omsorgen for «Leo», som har krevende atferd. Han kan skrike og kaste ting, både hjemme og på skolen. Gutten hører nå til barnevernstjenesten i en ny bydel.

Advokat Marit Vik er svært kritisk til oppfølgingen av mor og barn så langt:

– Fosterforeldrene var hjemme på heltid og fikk omfattende veiledning. Hvorfor får ikke mor mer hjelp? Det er veldig skjevt. Fosterforeldre kan frikjøpes for å ta vare på barn med ekstra behov.

Propper i mange prosesser

Grorud barnevernstjeneste vil ikke å svare på hvorfor de anket dommen som opphevet omsorgsovertakelsen, eller om de for tidlig låste seg til en forklaring i saken.

Barnevernslederen understreker på generelt grunnlag at når de fremmer sak om omsorgsovertakelse, så er vurderingene deres dokumentert og opplyst så godt som mulig.

– Dette etterprøves i fylkesnemnd og domstol, sier Gitte Kristin Evensen.

– Hvordan kunne dere vite at det var til guttens beste at dere stanset samvær?

– Vi kan generelt si at vi har høy terskel for å redusere samvær. Samvær er begrensning av en rettighet og ikke tildeling av et gode, sier Evensen.

– Hvordan evaluerer dere om et barn faktisk får det bedre etter plassering?

– Vi er så tett på som vi kan. Hvis vi ikke klarer det så bra som vi ønsker, handler det om kapasitet, sier Hammarström.

– Kunne dere presset på for at gutten raskere skulle blitt tatt inn til utredningsopphold?

– Ventetid i helsetjenesten har store ringvirkninger, men vi har liten til ingen innflytelse på det. Vi opplever propper i mange prosesser, i stedet for at man er hverandres tannhjul. Jeg synes det er betenkelig at vi som samfunn har atskilt tjenester som er avhengig av hverandre for gode resultater, sier han.

– Trist sak

– Dette er en trist sak, sier psykologspesialist Ragnhild Pettersen.

Hun kom inn som sakkyndig i saken i 2017, da det etter barneloven skulle avgjøres hvem av foreldrene som var best egnet til å ha den daglige omsorgen ved en eventuell tilbakeføring. Pettersen konkluderte med at barnet ikke er traumatisert av foreldrene.

Psykologspesialist Ragnhild Pettersen mener det er en trist sak.

Anne Myklebust Odland

– Jeg så lite traumeatferd sammen med foreldrene. Jeg så en gutt som viste genuin glede med hele kroppen, som ville være inntil mor, og som trengte bekreftelse på at de to hører sammen. Han sa ting som «vi to er like, jeg er som storebror, glad i musikk, jeg hører til hos deg». Jeg så ikke at han var redd og fikk frys-atferd eller ble underdanig henne. Det var mer en forvirring, en gutt som ikke skjønte «hvorfor har alt dette skjedd med meg!» Min tanke var umiddelbart at han savnet mamma, sier Pettersen.

Da hun observerte dem på samvær hadde de ikke sett hverandre på lang tid, rundt ti måneder.

– Etterpå spurte gutten: «Har jeg vært flink på samvær – kan jeg se mamma mer nå»?

Hva skyldes skadene hans

I rapportene Pettersen leste om gutten, fant hun ingen refleksjoner om alternative fortolkninger. Pettersen mener han kan ha blitt traumatisert av den kaotiske situasjonen etter akuttplasseringen.

– Jeg så få hypoteser om at det kunne være noe annet med barnet enn omsorgssvikt. Hvorfor sikrer vi ikke at barn blir skikkelig utredet? spør hun.

Pettersen mener hjelpeapparatet mange ganger er for ensidig i sin forståelse av barn og altfor lett tenker traumer og at det er foreldrene som har påført det. Hvis barnet har en medfødt sårbarhet, vil de kunne tåle akuttplassering dårlig.

– Vi må ikke glemme at det å agere så kraftig, kan skape langvarige traumer. Du kan påføre barnet enda større skade. Dette må det bli bevissthet om, mener hun.

– Hva gjør saken spesielt trist?

– Dette er en gutt som har spesielle behov, som burde fått hjelp fra psykiatrien, sammen med mamma og pappa. I stedet blir alle relasjoner brutt, og han blir mye dårligere under offentlig omsorg. At man på intet tidspunkt stopper opp og spør «hva holder vi på med i denne saken», undrer meg.

Hun kaller det relasjonelle amputasjoner for barnet, med enorme konsekvenser.

– Omsorg handler ikke bare om at noen gjør det som er riktig, men hvem. Hva om det er noe med barnet? Da trenger de virkelig foreldrene sine og å ivareta nære relasjoner.

– Ser du hva som går galt i systemet?

– Vel, for å ta en ting: Én aktør veiledet fosterhjemmet, men hadde aldri truffet gutten. En annen aktør hadde tilsyn med samvær, og noen andre igjen holdt på med skoletiltak. Barnets hjelpebehov splittes opp og settes på anbud. Hvem har da det helhetlige bildet? Og hvordan kan man vite at reaksjonene barnet har skyldes det ene eller andre, når den som skal vurdere ikke er der? spør hun.

– Problemer er gull

Barnevernslederen i Grorud sier de prøver å lære av vanskelige saker.

– Vi strever alltid etter å lære av problemer og feil. Dette er en viktig holdning hos oss. Problemer er gull, og skal løftes og forstås, og vi ser på hva vi kunne gjort annerledes. Det kan handle om at matchingen med fosterhjemmet ikke er gjort godt nok eller at BUP ikke følger opp godt nok. Når det går galt, kan det være eksterne grunner, andre ganger skyldes det feil vurderinger hos oss, sier han.

– Hva har dere lært, som gjør at dere har endret tjenesten?

– Vi ser ofte hvor viktig det er med koordinering og flyt i barnevernssaker. Både eksternt, men også internt på kontoret. Vi spør oftere: fungerer dette, eller må vi gjøre noe annet for å øke opplevd kvalitet for barn og familier? Når vi klarer å koordinere riktig, havner vi ikke i haste-situasjoner, og vi kan komme raskere til avgjørelser og løsninger. Vi har også et godt fungerende familierådsarbeid på kontoret. Dette gjør at vi lykkes bedre med riktige tiltak, sier han.

En ny barnevernstjeneste har overtatt oppfølging av «Leo». Han er blant annet på avlastning hos fosterforeldrene en helg i måneden, og «Sissi» sier hun er takknemlig for at de bryr seg.

Selv er hun spent på hva slags helsehjelp han skal få og hvilken støtte hun skal få fra det offentlige.

– Har du tro på at dere kan reparere det som er skjedd?

– Noen ganger tenker jeg det var for sent å få ham hjem, sier hun.