TERJE I. OLSSON

frifagbevegelse@lomedia.no

På en pressekonferanse i delstatens hovedstad, Erfurt, torsdag middag presenterte de tre rød-rød-grønne partiene Linke, SPD og De Grønne både en politisk regjeringserklæring og sammensetningen av den nye regjeringen i delstaten Thüringen. Det mest oppsiktsvekkende er at regjeringen skal ledes av en statsminister fra Die Linke som partihistorisk er en videreføring av det gamle kommunistpartiet SED i det tidligere DDR.

Den nye statsministeren Bode Ramelow (58) kom til Thüringen i 1990 som utsending fra sitt fagforbund HBV som organiserte ansatte innenfor bank, kontor og forsikring. Ramelows oppgave var å bygge opp nye og frie fagorganisasjoner i det gamle Øst-Tyskland. Det skjedde som følge av at den vesttyske landsorganisasjonen DGB hadde bestemt at de ikke ville oppta de østtyske fagorganisasjonene kollektivt som medlemmer i DGB, men heller satse på å bygge opp sine egne forbund i Øst.

Ved siden av det faglige arbeidet, engasjerte Ramelow seg i det venstresosialistiske PDS, senere Die Linke. Når han etter all sannsynlighet velges som statsminister i fristaten Thüringen den 5. desember, er det kroningen av en lang politisk karriere som ikke alltid var like enkel.

Tøffing med fine vaner

Bodo Ramelow har beholdt litt av den bråtøffe tonen som ikke er så uvanlig i fagforeningsmiljøene. Han er oppfarende og blir av enkelte betegnet som kolerisk. Da han ankom SPDs hovedkvarter i Berlin i forbindelse med en intern partistrid for noen år siden, startet han med ordene:

– Jeg er fullt klar over at jeg ikke har det aller beste rykte, og jeg er ikke kommet hit for å endre på det!

Verre var det ved valgene for fem år siden. Miljøpartiet De Grønne hadde for første gang kommet inn i delstatsparlamentet, og det pågikk sonderinger mellom Die Linke, SPD og De Grønne. Sonderingene tok en brå slutt, da han i et av møtene nokså røfft ba en av representantene for SPD om å holde kjeft.

Internt i partiet Die Linke har også hans form og stil vakt litt undring og kritikk. Den gamle vesttyskeren har gode manerer og enda finere vaner. Han kler seg gjerne i skreddersydde dresser, som hans adelige italienske kone i tredje ekteskap, Germana Alberti von Hofe, velger ut.

At han stadig tropper opp på partimøter i hvit dress og forlanger spesialbehandling for sin hund Attila, en gneldrete liten skjødehund, styrker ikke kristensosialistens posisjon blant alle ateistene i den gamle DDR-staten.

Men nå skal han bli statsminister. Den første statsminister fra Die Linke i både Forbundsrepublikkens og Die Linkes historie. De tre partiene har forhandlet i 67 dager, og torsdag middag presenterte de regjeringserklæringen som er preget av at Ramelow er opptatt av næringsutvikling og å legge forholdene til rette for at bedriftene kan utvikle seg.

Også innføring av et gratisår i barnehagene og mer satsing på skole og utdanning, deriblant mer til privatskolene, er blant fanesakene.

Men det som siden lenge før valget har vært det altoverskyggende diskusjonstema er partiet Die Linkes forhold til historien og til DDR. Motstanderne har med rett påpekt at det i partiet i beste fall kan sies å være noe ulike meninger om hva DDR var. Mange partimedlemmer er ikke villig til å gå alt for langt i kritikken av den tidligere sosialiststaten, og mange er fullstendig avvisende til den gjengse oppfatning om at DDR var en ”urettsstat”, en stat, der borgernes rettigheter ikke ble respektert verken når det gjaldt meningsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, reisefrihet eller andre normale, borgerlige friheter.

Kritiserer DDR-fortiden

For Ramelow som opprinnelig vesttysker har det vært enkelt å stille seg kritisk til DDR-historien, men han har selvsagt hatt hensyn å ta til partimedlemmer med fortid i DDR. Likevel har trykket på Ramelow vært enormt. Også forbundskansler og forbundspresident har stilt spørsmålstegn ved om en representant for Die Linke kan være statsminister i Tyskland. At forbundskansler Merkel sier dette, reagerer ikke mange på, hun er politiker og må kunne si hva hun vil. Men forbundspresident Gauck møtte kraftig kritikk da han gjorde det samme. En president er ikke upolitisk, men han skal være alles president og heve seg over partipolitikken. Det greide ikke den tidligere pastoren fra det gamle DDR.

Men for Ramelow er DDR historie. Han har ingenting å forsvare, og har gått lengre enn de fleste i sin kritikk av DDR. I helgen trakk han sågar paralleller mellom Stasi og Gestapo, dog med visse forbehold.

Og i regjeringserklæringen som ble lagt fram torsdag står det entydig at DDR var en urettsstat.

Holder det i fem år?

Spørsmålet mange stiller nå er om denne regjeringen kan holde i fem år. Bodo Ramelow har gang på gang sagt at valgresultatet var det vanskeligste noe folk har gitt sine politikere noen gang. Den rød-rød-grønne koalisjonen har et flertall på 46 i et parlament med 91 medlemmer, altså en stemmes overvekt. En såkalt stor koalisjon mellom det konservative CDU og sosialdemokratene ville for øvrig ha nøyaktig samme flertall; 46 av 91.

På pressekonferansen torsdag sa alle de tre partilederne at regjeringen skal holde. Noen kommentatorer mener også at det faktum at flertallet er så uhyre lite kan virke som et ekstra lim.

Får det rikspolitiske konsekvenser?

I tillegg kommer det store spørsmålet om denne regjeringsdannelsen kan få rikspolitiske virkninger eller konsekvenser med tanke på forbundsdagsvalget i 2017. I dag styrer en såkalt storkoalisjon (Groko) bestående av de konsevative partiene CDU og CSU sammen med sosialdemokratene i SPD.

Kan det tenkes en rød-rød-grønn koalisjon i Berlin om tre år?

Nei, sier både lederne i SPD og i De Grønne. Begge partier har hele tiden sagt at dette kan være mulig på delstatsnivå, men på riksnivå er det utelukket. Die Linke er ikke modne for regjeringsansvar heter de.

Likevel er koalisjonen i Erfurt noe helt nytt. Die Linke har riktignok vært med i regjering i både Mecklemburg-Vorpommern og Berlin, og de sitter fortsatt i regjering i Brandenburg. Men de er juniorpartner. I Thüringen er det annerledes. Der er de største parti og har krav på statsministerposten.

Politiske kommentatorer legger også merke til hvor lett SPDs partileder Sigmar Gabriel vender kappen etter vinden. Uten nevneverdige problemer avskrev han hele Agendapolitikken til tidligere SPD-kansler Schröder, og snudde tvert både når det gjelder minstelønn og pensjonsalder.

Ingen vil derfor utelukke noe som helst. Det avgjørende er neppe fortid, DDR-urettsstat og slike ting. Både Brandenburg og nå Thüringen viser at Die Linke i Øst er meget pragmatisk når det kommer til hverdagspolitikken. Mange ser på Bodo Ramelow som en sosialdemokrat. Die Linke kan i slike koalisjoner fort bli så like SPD at de blir en farlig konkurrent.