Brian Cliff Olguin (tekst og foto)

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Guttorm Skovly var på Utøya sammen kona Elin og fem andre fra Norsk Folkehjelp Hadeland. Han var der for 22. året på rad. Det gikk i det vanlige. Plastre og bandasjere føtter og oppskårne tær etter badeturer på de skarpe steinene. Og:

– Hvert år var det noen som var alene hjemmefra for første gang. Det var ekstra viktig å være en god samtalepartner, særlig for dem, sier Skovly.

Han husker godt hvor koselig det var å møte de unge på Utøya.

(Saken fortsetter under bildet)

PÅ UTØYA: Guttorm Skovly var på Utøya for 22. året den 22. juli 2011.

Privat

Bomben

Klokka 15.25 detonerer en 950 kilo tung hjemmelagd gjødselbombe i regjeringskvartalet, 40 kilometer unna Utøya. Ronny Frantzen, frivillig hjelpemannskap i Norsk Folkehjelp, sitter hjemme i sofaen i Horten og ser på Tour de France. Sendingen blir avbrutt av en nyhetssending fra Oslo sentrum. Han kaster seg over telefonen og ringer Erlend Aarsæther, som da var beredskapsleder i Folkehjelpa, og melder seg som tilgjengelig mannskap.

Aarsæther, som også egentlig har fri, hiver seg i bilen med kurs for ambulansestasjonen i Moelv der han jobber som sommervikar.

– I det jeg tar i døra til ambulansestasjonen blir vi bedt om å stille med alt vi har av beredskapsambulanser, forteller han.

Det sendes biler fra både Akershus og Buskerud inn til Oslo, og Aarsæther får en viktig rolle som beredskapsleder i organisasjonen.

Samtidig, på Utøya, begynner det å tikke inn meldinger til leirdeltakere om bomba i Oslo.

– Vi visste at et angrep på regjeringskvartalet kunne bety at noen på Utøya ble pårørende, og vi ville unngå at panikk spredde seg, sier Guttorm Skovly.

Derfor var riktig informasjon viktig, så alle ble samlet i storsalen på Utøya for felles informasjon.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

Takker for blåmerker

Over sambandet hører Guttorm Skovly at det står en politimann på landsiden og trenger å komme seg over med båten. Minutter senere tenker han at det er en jævlig dårlig spøk når han hører det han tror er kinaputter gå av. Det går imidlertid kjapt opp for ham og de andre på Norsk Folkehjelps teltplass at det ikke er kinaputter, men ekte skudd de hører. Han begynner å rope om at folk skal komme seg inn i skolestua like ved.

Skovly husker det som om at kroppen hans tok over. Han tok tak i og holdt igjen unge som begynte å bevege seg mot lyden av skuddene.

– Jeg tok så hardt i noen av dem, at de i dag takker meg for blåmerkene på armen.

Det hele så ut som en slags sistenlek da mannskapet prøvde å få tak i så mange unge som mulig til å komme seg inn i skolestua, minnes Skovly.

To av mannskapet er fortsatt igjen i kafébygget for å trøste ungdommer. En av dem var Hanne Fjalestad, som blir skutt og drept.

Mye lest: Ann Kristin mistet sønnen på Utøya: – Det med Aleksander blir aldri ferdig

På landsiden

I ambulansebil nummer åtte sitter Ronny Frantzen på vei til Oslo da han får beskjed fra nødmeldesentralen i Drammen om skyting på Utøya.

– Jeg husker bare at de sa: «Vi har ikke kontroll. Kjør som faen!»

(Saken fortsetter under bildet)

FRIVILLIG MANNSKAP: Ronny Frantzen var også en del av Norsk Folkehjelps frivillige mannskapet denne dagen.

Brian Cliff Olguin

Frantzen følger ordre fra nødetatene på Sollihøgda. Han skal være veisperre, og dirigere og stoppe trafikk inn i området fram mot Utøya. Det er utfordrende å møte på alt fra mulig fra pårørende til journalister.

– Folk var fast bestemt på at de skulle gjennom. Jeg tenker mange ganger på at de kanskje ikke hadde trengt å se alt det grusomme som kom inn på land.

Guttorm Skovly har i mellomtiden kommet gjennom på telefonen til nødetatene og meldt fra om at han og fire andre folkehjelpere har gjemt seg i skolestua med 41 ungdommer. En jente er skadeskutt, Skovly har bandasjert henne med en klut. De 46 klarer å berge livet på denne måten. De har dekket til vinduer og dører med møbler og madrasser, det er umulig å se inn. Drapsmannen går videre etter å ha fyrt av to skudd gjennom glasset i døren.

Dei overlevde terroren på Utøya: Ti år etter saknar Andreas og Vegard framleis eit oppgjer med tankegodset bak

Lange minutter

Minuttene føles lange. Skovly føler at de holder ungdommene i skolestua i tre-fire timer. I virkeligheten gikk det halvannen time fra de første skuddene falt klokka 17.22 til politiet pågrep terroristen 18.34.

– Vi var redde for at politiet ikke var ekte politi. Jeg ble først trygg da de spurte om det var her det lå ei skadeskutt jente. Det hadde jeg meldt inn på telefonen.

På landsiden får Ronny Franzen en kort og kontant beskjed.

«Neste er din. 19 år gammel gutt, skadeskutt i ryggen. Kjør til Ringerike mottak».

– Jeg, makkeren min og bilen vår var bare en liten del i kjeden som reddet liv, men våre helter den dagen var på Utøya, sier han.

Ina ble skutt fire ganger av terroristen: – Nå har jeg innsett at jeg er et tidsvitne og må fortelle. Jeg må fortelle for at det som skjedde blir i Norges hukommelse

– Angrep mot oss

– Når vi mot kvelden endelig får satt en fot i bakken erkjenner vi at vi også er rammet, sier Erlend Aarsæther.

Kollega Hanne Fjalestad ble drept iført full folkehjelpsuniform.

– Dette var et angrep også mot oss og de verdiene vi står for, sier Guttorm Skovly.

Natt til 23. juli bestemte han seg for han skulle gjøre mer av det gjerningsmannen ikke likte, og mer av det Norsk Folkehjelp står for. Han har holdt foredrag om 22. juli for både elever og studenter.

– Vi må ikke glemme dette, selv om det er vondt. Det er derfor vi velger å prate om det, sier han og legger til at det er en slags terapi for ham også.

Erlend Aarsæther er også blitt mer trygg. Selv om situasjonen var uoversiktlig, klarte de å mobilisere og bistå nødetatene.

– Denne erfaringen tok vi med oss videre. Da det raste i Gjerdrum i romjula, sendte vi heller for mye mannskap enn for lite, sier Aarsæther.

Fått med deg denne? Bjørn Thomas ble med i Vigrid som 16-åring. Terrorangrepet 22. juli ble et vendepunkt

(Saken fortsetter under bildet)

BEREDSKAPSLEDER: Erlend Aarsæther bisto med koordinering av Norsk Folkehjelps mannskap den 22. juli.

Norsk Folkehjelp

Velger å ta med kjærligheten

Hvert år når det nærmer seg en årsmarkering av 22. juli blir det vondt igjen.

– Sommerne er ikke helt de samme lenger, sier Skovly.

– Jeg går og gruer meg i forveien, men når dagen er markert går det betraktelig bedre, sier han.

– Det er i motbakker at det går oppover, sies det, men jeg må innrømme at det første året hadde jeg dager hvor jeg bare ønsket meg flatmark.

Guttorm Skovlys stemme sprekker.

Ronny Frantzen, som så mange av de hardt skadde ungdommene komme på land, har valgt å la noe annet enn disse minnene overskygge dagen.

– Jeg tar med meg alle de fine gjenforeningene jeg så på Sundvolden den kvelden. All den kjærligheten som 22. juli utløste er det jeg velger å ha med meg videre.