Hanne Mauno, Dagsavisen

En natt i 2013 setter et ambulansehelikopter kursen fra Balsfjord til sykehuset i Tromsø. Det haster. Om bord har de en 70 år gammel pasient som trolig har fått et alvorlig hjerneslag, og nå teller hvert eneste minutt. Den alvorlig syke mannen blir fulgt av en 35 år gammel sykepleier, det var hun som ringte 113. Hun sitter der i helikopteret og ser fjellene rundt Tromsø nærme seg i grålysningen, mens hun bekymrer seg for pasienten. Vil han overleve? Og hvis han overlever, vil han få varige skader? Hun kan heller ikke la være å tenke på deres felles slektsforskningsprosjekt. Boka de skulle skrive. Må hun nå fullføre den alene, uten faren sin?

Det har gått sju år siden den dramatiske natta i 2013, da Lill Sverresdatter Larsens far ble så syk. I mellomtiden har sykepleieren fra helikopteret blitt sjef for alle landets sykepleiere. Som forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund har hun som hovedoppgave å minne om hvor viktige sykepleierne er for et samfunn, ikke minst midt i en pandemi. Da Larsen som ung opplevde en alvorlig livskrise, fikk hun selv erfare akkurat hvor viktig en sykepleier kan være i et menneskes liv. (Mer om det siden). Og da faren hennes ble så syk den natta i 2013, var det flaks at hun tilfeldigvis var hjemme på besøk hos foreldrene i barndomsbygda Josefvatn i Balsfjord, sammen med mann og barn. Stedet ligger rundt ni mil fra Tromsø.

– For å si det sånn: Det hadde nok ikke gått så bra med faren min, hadde ikke jeg vært sykepleier, sier Larsen.

– Det å kunne ringe 113, og som sykepleier komme med nøyaktige tidspunkter, forklare hva jeg så og at det var helt nødvendig med helikopter, det berget nok livet hans. Det er et veldig kort tidsvindu når det dreier seg om hjerneslag, og hvis du da ikke da raskt får den riktige behandlingen, får det stor betydning for hvordan helsa blir i etterkant. Hadde han blitt kjørt med bil til Tromsø, slik det først ble foreslått, ville han fått en helt annen hverdag etterpå, mener Larsen.

Ba til alle guder

I helikopteret ble hun altså sittende og tenke alle slags rare tanker. Som tanken på slektsforskningsprosjektet hun og faren hadde hatt sammen siden hun var 13 år. Tidlig på 90-tallet kjøpte faren en nymotens datamaskin, og siden han selv ikke var en kløpper på touch-metoden, hyret han inn tenåringsdatteren som sekretær og assistent. De to jobbet mye sammen i årene som kom. De skannet inn bilder, samlet inn historier om slekta og kartla forfedrene på begge sider. De kom fra Finland, Jämtland, Härjedalen og Trøndelag. Mange av dem var kvener, noen var samer, i tillegg til noen litt tvilsomme danske og tyske prester og lensmenn. (Som trolig var beordret nordover). «En god, typisk nordnorsk miks», som Larsen sier det selv. Planen var at far og datter skulle skrive en slektsbok sammen, og få den trykt.

– Jeg satt der i helikopteret og ba til alle guder jeg kunne komme på. Det måtte bare gå bra med ham! Men jeg tenkte jo også på at hvis faren min nå døde, så ville det ikke bare være han sjøl som ble borte. Alt som var med ham, alle historiene, alt ville bli borte med ham, som er en så flink historieforteller. Og jeg tenkte på boka, og sa til meg selv: «Svarte, at vi ikke begynte med dette før? At vi ikke fikk dette ned på papir?»

Faren hennes hadde vært småsyk ei stund da han ble så dårlig. Han hadde til slutt gått til lege, men ble feildiagnostisert med astma. Nå hadde han fått akutt hjertesvikt. Den yngste av hans to sykepleierdøtre skjønte altså straks at et stort hjerneslag var på vei. Hun fikk følge faren til sin arbeidsplass gjennom mange år, Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). På den tida jobbet Larsen som førsteamanuensis på Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT - Norges arktiske universitet. Hun var også dypt inne i doktorgradsarbeidet sitt. Etter at faren hennes var blitt frisk og kom hjem til opptrening, fikk hun fart på seg og begynte også på slektsboka. Den ble på 400 sider, og er for lengst distribuert til barn og barnebarn. Larsen gjorde den ferdig samtidig som hun jobbet med doktorgraden sin, som handlet om demensomsorg. Den ble ferdig i 2017.

– Jeg hadde også full jobb ved siden av, pluss fire barn hjemme. Jeg føler jo sjøl at jeg har stor arbeidskapasitet, sier Larsen, som jobbet som førsteamanuensis ved universitetet da hun ble valgt til ny forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund i november 2019. Hun ble den første forbundslederen som er akademiker.

Utfordret ledelsen – og vant

Larsen var også den første av de seks lederkandidatene som erklærte at hun stilte til valg, selv om den sittende forbundslederen gjerne ville fortsette. Både Larsen og andre yngre krefter i forbundet mente det var på høy tid med et generasjonsskifte. Forbundslederen måtte dessuten bli mer synlig i mediene, og uttale seg mer åpent om kritiske samfunnsspørsmål som angikk sykepleierne, mente Larsen. For å oppsummere: Om de ringte fra Dagsnytt Atten, var det bare å stille opp. Larsen fikk ord på seg for å være en frittalende forbundsleder allerede i vinter, da hun uttalte at hun er «føkkings lei av» at folk bare snakker om sykepleiere som milde, omsorgsfulle engler med varme hender. «Jeg er så lut lei uttrykket «varme hender». Så føkkings lei!» sa Larsen til Klassekampen. «Sjimpanser har varme hender. Det er ikke varme hender sykepleiere skal tilby, det er faglig kompetanse», sa hun, og omtalte sykepleiefaget som «en høyteknologisk høyrisikovirksomhet». «Nå hun sa det, hoppet jeg i stolen!» sier en sykepleiervenninne. «Men hun kom unna med det, og hun har virkelig vært tydelig i mediene denne våren». Larsen har også tatt til orde for at det moderne sykepleiefagets grunnlegger, Florence Nightingale, ikke bare skal omtales som en slags helgenaktig «lady with the lamp», men som «en analytisk, oppmerksom, kompetent og en særdeles tydelig faglig og administrativ leder», som hun sa det til Dagsavisen.

Lite visste Larsen akkurat hvor ofte hun skulle komme til å måtte stille i Dagsnytt Atten som forbundsleder. For så kom 12. mars og koronakrisen. Norge stengte ned, og den ganske ferske lederen fikk plutselig ansvaret for å lede landets sykepleiere gjennom utbruddet av en verdensomspennende pandemi som vi ennå ikke ser slutten på. I flere måneder hadde hun pendlet mellom hovedkvarteret i Oslo og mann og barn i Tromsø.

– De første månedene jeg var forbundsleder regnet jeg ut at jeg i snitt jobbet 86-timersuker. Jeg er av den typen at jeg liker å forberede meg grundig, og det ble utrolig mye jobb. Sånn kunne det jo ikke fortsette, mente jeg. Vi tullet på kontoret om at bare det ble påske, så kom alt til å bli bedre! Men da kom 12. mars, smiler Larsen.

Styrte forbundet fra Tromsø

Hun var i Danmark på jobbtur like før Norge stengte ned. Torsdag 12. mars rakk hun så vidt hjem til Tromsø. Hun måtte rett i karantene siden hun hadde vært i utlandet. Så stengte Norge, og det ble vanskelig å ta fly.

– Lite visste jeg da at jeg skulle bli sittende fast hjemme i Tromsø i fem-seks uker og måtte lede forbundet derfra, sier Larsen.

Hennes motto da hun ble valgt var «faget i front». Nå måtte hun selv i front for sykepleierne i koronakrisen. Hun måtte ta imot utallige henvendelser fra slitne og frustrerte medlemmer, hun måtte på deres vegne kreve mer og bedre smittevernutstyr og levelige arbeidsforhold, og hun refset statsministeren for hennes «gladnyhet» om nyinnkjøpte nødrespiratorer, som ifølge Larsen fortsatt ikke er egnet til intensivbehandling av koronapasienter. «Dette er kunnskapsløshet forkledd som handlekraft», som hun sa det. Hun ble rørt og stolt over at folk klappet for de rundt 120.000 medlemmene hennes på balkongene sine, men hun har også sagt at for arbeidsgivere og myndigheter holder det ikke med bare applaus. Det kommer nok til å vise seg i lønnsoppgjøret i august.

– Jeg har sagt at jeg alltid forventer et tariffoppgjør som anerkjenner sykepleieres ansvar, oppgaver og belastning, sier Larsen, som vakte en viss oppmerksomhet da hun tidligere uttalte at hun hun ikke utelukker streik.

– Jeg har sagt at streik er det virkemiddelet enhver arbeidstakerorganisasjon har. Det ville vært mer overraskende om en fagforeningsleder utelukket streik før tariffoppgjøret i det hele tatt har begynt, slår hun fast, og fortsetter:

– De varsla i revidert nasjonalbudsjett at de vil dekke inn utgifter til korona ved å ta penger fra lønnsoppgjøret. Det går ikke. Også næringslivet bør se verdien i et godt, offentlig helsevesen. Hadde vi investert i flere sykepleiere, er det ikke sikkert vi hadde trengt å stenge ned så mye, mener hun.

– Når vi da har slitne sykepleiere som kanskje har hatt to fridager siden mars, som hele tida er utsatt for smitte, og som opplever at en 20-årig elektrikerlærling tjener mer – ja, da er det ikke så rart om de blir opptatt av hva de får i lønningsposen. Det handler også om å beholde de sykepleierne vi har, i jobb, sier Larsen, og legger til:

– En intensivsykepleier har en femårig master, husk det! Samtidig er det ikke tvil om at denne spesielle våren har økt sykepleiernes status i det norske samfunnet. Jeg har fått henvendelser fra medlemmer som forteller at de anerkjennes for sin fagkompetanse på en helt annen måte enn tidligere. De blir mer tatt med på råd og beslutninger, og er ikke lenger «bare» sykepleiere som går med bekken og vasker rumper, sier Larsen.

Så tar hun seg i det:

– Men det skal jo også sies at det ligger mye god sykepleie i det å vaske en rumpe på riktig måte.

Møtet som bl et vendepunkt

Da Lill Sverresdatter Larsen var liten, var det ikke slik at hun en dag drømte om å bli sykepleier, selv om begge hennes eldre søsken tidlig siktet seg inn mot helsevesenet. Hun var minst i flokken av søsken og søskenbarn i Josefvatn, og forsøkte av alle krefter å holde tritt med de andre, både i lek og på skolen. Det var nok derfor hun begynte å lese så tidlig. Allerede da hun fylte fire år fikk hun tjukke bøker i bursdagsgave. «I 1979, det er lenge sida, ved Josefvatn det ble født ei lita pia» skrev foreldrene hennes i bursdagsspalten i Nordlys da hun fylte 30 år i 2009. «Ho var lys i håret og øyne blå, og når ho var fire ho kunne lese som få».

– Jeg kan ikke huske annet enn at jeg «alltid» har kunnet lese, sier Larsen, som altså ble slektsforskningsassistent for faren da hun var 13. Etter videregående begynte hun på sykepleierstudiet. Hun jobbet ekstravakter på sykehuset ved siden av, og som bartender. Da hun og en venninne jobbet som bartendere på Lyngskroa, fikk de av en salgssjef tilbud om å være med på å promotere øl av typen Budweiser. En stund reiste altså de to ungjentene rundt i Norge og Danmark for å selge Budweiser-øl, kledd i egne Budweiser-uniformer.

Noen år levde hun det glade, bekymringsløse ungdomslivet, dro på byen og på AC/DC- og Rammstein-konserter. Men så, da hun var 22, midt i sykepleiestudiet, ble hun gravid. Det var et voldsomt sjokk og overhodet ikke planlagt. Faren til barnet hadde to barn fra før, og syns dette var vanskelig. Høsten 2001 ble alt dermed veldig svart. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, alt var håpløst og framtida virket dyster. Når hun gikk hjem fra sykehuset om kvelden, stoppet hun gjerne på Tromsøbrua, der man kan se over til Ishavskatedralen. Men hun ble stående der på brua og stirre ned i den mørke, brusende sjøen. Den så både skummel, trygg og lokkende ut på en gang. Skulle hun ...?

Samme høst hadde hun psykiatrisk praksis hjemme i Balsfjord. Hun jobbet i hjemmetjenesten og kjørte rundt i bil sammen med en erfaren psykiatrisk sykepleier. De to snakket mye sammen, om pasientene og om fag.

– Etter hvert gikk det opp for henne at jeg hadde det tungt og vanskelig sjøl. Hun «så» meg, sier Larsen, som forteller at de to begynte å reflektere sammen om ungjentas tøffe situasjon.

– Hodet mitt ble helt snudd! Hun snudde hodet mitt. Jeg, som gruet meg til barnet skulle komme, begynte nå å glede meg, sier Larsen.

– Nesten alle mennesker har hatt en slik vanskelig periode i livet sitt. Det er ikke et stigma å si at man har det vanskelig. Det er uansett viktig å få snakket med noen om tunge tanker, men aller best er det om du snakker med en god fagperson, som jeg var så heldig å ha i nærheten. Hun lærte meg en annen ting: Skal du ta vare på hodet, må du ta vare på kroppen også. Få nok søvn, spise og trene. Det prøver jeg å tenke på nå også, når jeg jobber så mye.

Sønnen hennes ble født 27. mars 2002. Det første året bodde hun alene med ham. «Men så tok de heldigvis til vett», som en venninne sier det. For Lill fant til slutt sammen med barnefaren, Rune. Som 23-åring ble hun bonusmamma for hans to små døtre. Noen år senere fikk de to en datter sammen, og giftet seg. Mens venninnene hennes fortsatt studerte og gikk på byen, eller flyttet til Oslo, satt unge Lill hjemme i Tromsø med en stor familie å ta seg av. Hun hadde to små og to mellomstore barn, pluss studier og jobb. «Det er først etter at vi ble voksne at jeg skjønner hvor tøft det må ha vært for henne de årene», sier venninnen.

Savner alle barna

Nå har sønnen hennes fylt 18 år, mens datteren skal fylle 14. De to bonusdøtrene er i 20-årene, og har flyttet hjemmefra.

– Men jeg liker egentlig ikke ordet «bonusmamma» eller «bonusbarn», for ikke å snakke om «stebarn». For meg er de ungene mine, de to jentene også. Bestefaren til Rune sa det en gang: «Det finnes ikke halve eller hele unger. Det finnes bare unger».

Hun syns det er litt sårt å være så mye borte fra hverdagslivet med barna, særlig minstedatteren. Til gjengjeld høres det ut som om familien har det gøy når hun er hjemme i Tromsø. Mannen, som var «nachspielkonge» med gitar da han var ung, spiller, mens resten synger eller spiller keyboard. Det går gjerne i Eidsvåg og Bremnes, eller gamle U2- og Melissa Etheridge-låter, forteller Larsen, som pleide å opptre med torader og orgel for bestefaren da hun var liten. I den lange hjemmekontortiden i vår kunne forresten hele Norge se familien hennes på TV. Det eneste stedet hun syns det var godt nok lys når hun som forbundsleder skulle kommentere koronakrisen på Skype i Dagsnytt Atten og Dagsrevyen, var rett foran veggen der alle familiebildene henger. Oppmerksommme seere kunne fritt studere dem alle sammen: Forfedrene fra Finland, kanskje, foreldrene fra Balsfjord, de to søsknene, de fire barna og ektemannen Rune.

– Rune fikk mange artige kommentarer fra kolleger på jobben, sier Larsen.

– De sa de syns det var så hyggelig å se ham på TV hver kveld.

Fakta om Lill Sverresdatter Larsen

* Født 6. juli 1979, oppvokst med foreldre og to søsken i bygda Josefvatn i Balsfjord.

* I dag bosatt i Tromsø med ektefelle og to barn. To voksne bonusbarn.

* Pendler til Oslo og jobb som forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF).

* Utdannet sykepleier. Master i helsefag og doktorgrad på demensomsorg fra UiT – Norges arktiske universitet.

* Bakgrunn som sykepleier ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) og førsteamanuensis ved UiT.

* Tidligere hovedtillitsvalgt ved UNN, medlem av NSFs forbundsstyre og ny NSF-leder fra 7. november 2019.

* Har stått i front for sykepleierne under vårens koronakrise.

* Leder forhandlingene for de rundt 120.000 sykepleierne i lønnsoppgjøret i august.