Tone Smith

Det er mange tegn i tiden på økt motstand mot dagens system. Skolestreik for klimaet og Extinction Rebellion er de tydeligste eksemplene på dette skiftet, men det finnes en rekke mindre grupperinger som drar i samme retning, for eksempel klimarettighetsbevegelsen, Verdens Sosiale Forum, Degrowth-bevegelsen, Transition towns, urfolksorganisasjoner, med flere. Samtidig mener stadig flere økonomer og samfunnskritikere at vi må tenke nytt om økonomi, inkludert å revurdere vår vekstbaserte økonomiske modell og dens mål.

Felles for de ulike nye ideene er erkjennelsen av at veien vi er inne på, umulig kan fortsette. Kombinasjonen av klimaendringer, tap av biologisk mangfold, overbeskatning av ressurser i havet, forringelse av jordsmonnet og økende mengder fremmedstoffer i naturen gjør at vi er i ferd med å undergrave vårt eget eksistensgrunnlag. Den rådende samfunnsmodellen fører imidlertid ikke bare til rovdrift på naturen, men også på mennesker. Modellen har sosiale bieffekter som ensomhet, utbrenthet og arbeidsledighet, følelsen av fremmedgjorthet og meningsløshet, og stadig flere mennesker som sliter med depresjon og psykiske lidelser.

Utfordringen vi står overfor er nært knyttet sammen og må ses i sammenheng. Spørsmålet blir hvordan vi kan utvikle inkluderende samfunn som muliggjør gode og meningsfylte liv for alle uten å ødelegge naturmiljøet.

Men hvor er fagbevegelsen opp i alt dette? Den som en gang gikk i bresjen for fellesskapstenking og solidaritet, og som forsynte samfunnet med visjoner for en radikalt annerledes framtid basert på samarbeid og fellesskap. Som jobbet for at folk skulle få oppfylt grunnleggende behov og ha økonomisk trygghet, for dermed å kunne være frie individer, selv innenfor lønnsarbeidets rammer.

Visjonære trender i tiden handler om nye økonomiske forretningsmodeller (f.eks. arbeidereide bedrifter), matkooperativer, boligbyggerlag med fellesarealer, delingsordninger og bytteringer. Mange av disse initiativene har likheter med tidligere tiders ordninger innenfor fagbevegelsen, uten at den er med å diskutere disse i dag. Fagbevegelsen er blitt en reformistisk bevegelse, først og fremst opptatt av full sysselsetting og av å øke arbeidernes andel av den økonomiske veksten, og støtter enhver økonomisk politikk som kan få økonomien til å vokse.

Tidligere Ap-politiker Torbjørn Berntsen tok nylig et oppgjør med vekstfokuset og den evige økningen av levekårene, i et intervju med FriFagbevegelse. Han påpekte det meningsløse i stadig å ønske seg mer når man «ikke får igjen lokket på brødboksen engang». Berntsens kritikk av fagbevegelsen var nådeløs: «Her har ikke fagbevegelsen greid å omdefinere rollen sin til den tida vi lever i og de utfordringene vi står overfor i dag».

Men forbruksvekst var allerede et tema i 1975, i et intervju Erik Damman gjorde med Einar Gerhardsen for Framtiden i Våre Henders (FIVH) organ Ny Livsstil. I intervjuet uttrykte Gerhardsen støtte til FIVHs tanker om internasjonal solidaritet og begrenset forbruk. På spørsmålet om hva man kunne gjøre for å få mer interesse for disse spørsmål blant politikere og myndigheter, satte han sin lit til fagbevegelsen. Samtidig uttrykte han at det må ta tid: «Dette er nye tanker som trenger tid for å modnes. Det er en prosess vi må igjennom.»

Men hvor lang tid trenger fagbevegelsen?

De rikestes livsstil er ofte bestemmende for hva andre ønsker seg. Folk ser alltid til dem som har mest. Det er særlig vanskelig å være barn når andre har mer. Slik skapes misnøye på tross av en situasjon man kunne vært tilfreds med.

Men nettopp derfor trenger vi at noen løfter blikket. Tenk om vi kunne pålegge oss selv - kollektivt - en reduksjon i materiell velstand! Det ville bli så mye lettere, sosialt sett, å leve mer miljøvennlig, fordi samfunnets normer for akseptabel levestandard ville endres. Og mange kunne bli kvitt den skammen som føles av de som har mye mindre enn samfunnet for øvrig.

Siden forbruksnivå har en miljøeffekt, og noens forbruk rammer andres livsbetingelser, kan det imidlertid ikke være helt frivillig å begrense seg. I et samfunn hvor vi virkelig tar innover oss i hvilken grad våre moderne industrielle økonomier ødelegger naturen, vil det også være naturlig å snakke om maksimumsgrenser for inntekt og eiendom. Fagbevegelsen har alltid vært flinke til å løfte de nederst på inntektsstigen. Men kanskje er tiden kommet for å gjøre det motsatte?

Bevegelsen som jobber for en sosial-økologisk transformasjon er helt klar på at miljøpolitikk må gjennomføres på en rettferdig måte, der økonomisk ulikhet tas på alvor og især de svakeste i samfunnet beskyttes. To ting er i så måte viktig: dekking av minimumsbehov og omdefinering av arbeid.

Jobbgaranti og borgerlønn er blant ideene som diskuteres for å gi alle samfunnsborgere et minimum av inntekt. I Norge har vi fortsatt et ganske godt økonomisk sikkerhetsnett for de som blir arbeidsledige eller uføre, og utfordringen er først og fremst å unngå stigmatisering av disse gruppene. Det kunne man langt på vei klare ved å begynne å tenke nytt omkring lønnsarbeidets rolle i våre liv og ved deling av arbeid. I dagens samfunn er menneskers identitet og verdi sterkt knyttet opp til jobben de har. Men hva om vi deler på det lønnsarbeidet som finnes og går ned til halv jobbuke? Da ville vi ha mer tid til barna, til annet omsorgsarbeid, til å snakke med naboen, og til å delta i politisk liv og på dugnader i nabolaget. Det er jo ikke slik at det er mangel på oppgaver rundt oss som «noen» burde gjøre. På denne måten kan pendlebehovet bli mindre, vi kan få tid til å ta bedre vare på helsa vår, og kanskje til og med dyrke litt egen mat i hagen, i parsellen eller på balkongen. Hverdagen ville bli mindre rutinepreget og vi kunne få brukt flere sider av oss selv.

Alt dette burde vel, i alle fall i prinsippet, appellere til fagbevegelsen?