Lønnsoppgjøret forklart
Hvordan kan fire kroner ekstra i timen bli til 3,7 prosent?
Hva skjedde egentlig i frontfaget? Her forklarer vi resultatet i årets tariffoppgjør.
Stein-Lier Hansen fra Norsk Industri og Jørn Eggum fra Fellesforbundet fikk hjelp av riksmekler Mats Ruland og medmekler Hilde Lund for å komme fram til en enighet.
Håvard Sæbø
torgny@lomedia.no
Da Norsk Industri og Fellesforbundet seint fredag ble enige i tariffoppgjøret for industrien, det såkalte frontfagsoppgjør, sa partene at rammen for oppgjøret var 3,7 prosent.
Samtidig sa de at alle får et tillegg på fire kroner timen.
En gjennomsnittlig industriarbeiderarbeiderlønn er 524.400 kroner. 3,7 prosent av dette blir 19.400 kroner.
Deler man dette beløpet på et vanlig årsverk, som regnes som 1950 timer, ville det gitt et lønnstillegg på 9,95 kroner i timen.
Så hvordan kan det da ha seg at man sier at resultatet ble fire kroner?
Arbeidsgiverens utgifter
Frontfagsramma forklart
Den økonomiske rammen for oppgjøret er utgifter sett fra arbeidsgivernes synspunkt. 3,7 prosent er arbeidsgivernes økte utgifter.
Det er tre hovedfaktorer som danner den økonomiske rammen for lønnsoppgjøret; overhenget, tarifftillegget og lønnsglidningen.
Overhenget:
Overhenget er forskjellen mellom årslønna, hvor mye du faktisk har tjent i løpet av året, og lønna ved utgangen av året.
Tilleggene i frontfaget gis fra 1. april. En fjerdedel av året er allerede gått uten at de ansatte har fått tillegg. Da vil dette gi økt årslønn neste år. Jo seinere på året tilleggene gis, jo større blir overhenget.
Overhenget i industrien er beregnet til 0,9 prosent for industriarbeiderne, og 1,2 prosent for industrifunksjonærene.
Tarifftillegget:
Tarifftillegget er de tilleggene som partene har avtalt skal gis fra 1.april. Alle får 4 kroner ekstra i timen.
I tillegg får de som jobber i bedrifter som tjener under 90 prosent av industriarbeiderne lavlønnstillegg. Dette tillegget er to kroner i timen. I frontfaget gjelder det bare tekstilindustrien. Siden de er så få, utgjør dette bare 0,02 prosent av den økonomiske rammen.
I tarifftilleggene regnes også inn arbeidsgiverens økte utgifter som vernebriller med styrke, arbeidstøy tilpasset kvinner, økte skift-tillegg og at minstelønna øker med nesten 10 kroner timen. Dette kalles tekniske tillegg og utgjør 0,2 prosent.
Lønnsglidning:
Lønnsglidning er den tredje faktoren som utgjør den økonomiske rammen. Den er anslått til mellom 1,4 og 1,5 prosent. Lønnsglidningen er først og fremst resultatene fra de lokale forhandlingene.
De lokale forhandlingene skal ta utgangspunkt i fire kriterier, bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne.
I år kan det bli store forskjeller. På Raufoss melder for eksempel våpenprodusenten Nammo at de har stor etterspørsel på grunn av krigen i Ukraina. Nabobedriften som produserer bildeler, frykter at bilproduksjonen stopper opp fordi fabrikkene i Ukraina og Russland ikke leverer sine deler for å gjøre bilene ferdig. Bedriftenes økonomi og fremtidsutsikter er ganske forskjellige.
I lønnsglidningen er også økt akkordfortjeneste, garantiordninger, uregelmessige tillegg og samordningseffekter medregnet.
Samordning
Samordningseffekt er hvis det er endringer i sammensetningen av arbeidsstokken.
Hvis eldre arbeidstakere med lang ansiennitet erstattes av unge arbeidstakere med null ansiennitet, vil gjennomsnittslønna sannsynligvis synke uten at noen av de ansatte går ned i lønn.
Kommentar om lønnsoppgjøret: «Slik fungerer norsk lønnsdannelse på sitt beste når det utvises kollektiv fornuft»
