Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Nå er endelig det sentrale oppgjøret i Staten ferdig. I natt ble LO Stat og arbeidsgiverne enige. Uenigheten i forhandlingene og seinere meklingen, har aldri vært den økonomiske rammen for oppgjøret. Det er frontfagsrammen på 4,4 prosent økning som gjelder.

Det striden har stått om er fordelingen: Hvor mye skal fordeles i de sentrale forhandlingene og hvor mye skal avtales lokalt?

LO stat godtok ikke

Akademikerne og Unio har avtalt at alt skal forhandles lokalt.

YS ble også enige med staten allerede under forhandlingene i slutten av april. Deres lønnsmidler i staten skal fordeles slik at 25 prosent av rammen skal forhandles sentralt, resten lokalt.

Dette godtok ikke LO Stat. De ville ha mer sentralt. Det fikk de også. 60 prosent av potten skal forhandles sentralt, og 40 prosent lokalt.

Erfaringen er at det er de med de spisseste albuene som tjener på lokale forhandlinger. Det er med på å skape større lønnsforskjeller.

Arbeidsgiverne i staten har et ønske om å få til én felles tariffavtale. Det var deres krav foran hovedoppgjøret i fjor. Dette oppgjøret endte særdeles konfliktfylt.

Tre av oppgjørene, Akademikerne, Unio og LO endte i rikslønnsnemnda.

Sukker tungt

Men nå er fasit for mellomoppgjøret klart, og HR-avdelingene i statlige virksomheter sukker tungt.,

I stedet for ett felles oppgjør, må de gjennom tre runder med forhandlinger hvor det er ulike lokale pottene skal fordeles.

Ledelsen og HR-folka i de ulike statlige virksomhetene må ha tre ulike forhandlinger.

Unio og Akademikerne skal forhandle for sine medlemmer. Her er alle tilleggene gitt i de sentrale fordelingene til fordeling.

De tillitsvalgte fra YS har egne forhandlinger hvor 75 prosent av lønnstilleggene fordeles.

Forhandlingene med de tillitsvalgte fra LO er enklere. Her er det lagt føringer om at alle skal få det samme tillegget også lokalt.

Ulik lønn for likt arbeid

Ulike forhandlinger vil føre til ulik lønn for likt arbeid på samme arbeidsplass.

Det var moderniseringsminister Jan Tore Sanner fra Høyre som i 2016 åpnet for flere tariffavtaler i staten.

Hans store sak var effektivisering av statsforvaltningen gjennom ostehøvelkuttene. Dagens system for lønnsforhandlinger i staten kan knapt kalles en effektivisering.

LO har en solidarisk lønnspolitikk. De med de laveste lønningene skal relativt sett få de største tilleggene. Rent praktisk skjer det ved at noe av tillegget gis som kronetillegg. 10 000 kroner i tillegg på en årslønn på 400 000 kroner gir 2,5prosent lønnsvekst. Mens på en årslønn på 800 000 kroner bare gir 1,25prosent lønnsvekst.

Vanskelig nøtt

Den solidariske lønnspolitikken var den viktigste grunnen til at Akademikerne først, og Unio etterpå, ville ha en egen avtale. De ville ha sin egen pott som de kunne fordele til sine egne medlemmer, uten å «subsidiere» de lavtlønte.

For LO Stat er dette en vanskelig nøtt å knekke. Hvis de høytlønte i staten får høyere tillegg hvis de er organisert i Akademikerne eller Unio enn i LO Stat, kan LO Stat miste medlemmer.

Men vil systemet med flere parallelle avtaler fortsette?

Én avtale

Da rikslønnsnemnda fattet sin avgjørelse i fjor, feiret Unio og Akademikerne det som en seier. De oppfattet nemnda som at de hadde fått gjennomslag for sitt standpunkt om at alt skal fordeles lokalt.

Men det er ikke det rikslønnsnemnda sier. De skriver «at det i 2022 ikke ble etablert en ny avtalemodell med et prinsipp om at lønnsmidlene fullt ut skal avsettes til lokale forhandlinger, men at fordeling mellom lokale og sentrale tillegg fortsatt skal være gjenstand for årlige forhandlinger.»

Med andre ord er det klart for en ny runde til neste år med de samme problemstillingene. Da kan det være avgjørende om det er en statsråd fra Arbeiderpartiet eller Høyre som styrer forhandlingene fra statens side.

I tillegg er det en sak til som skurrer i årets oppgjør.

LO først

Da tariffoppgjøret var over smilte leder i LO Stat, Elisabeth Steen og forvaltningsministeren Karianne Tung, side ved side. Men det er ikke sikkert at tonen blir like vennskapelig hvis de skal oppsummere oppgjøret sammen.

Det er ikke hver dag at LO som den største organisasjonen må stille seg bak YS med færre medlemmer. Det skjedde i år. YS ble enige med statens forhandlere uten å mekle. Da måtte LO Stat forholde seg til YS’ resultat.

Dette ble løst i meklingen ved at LO ikke ble presset inn på YS’ resultat, men at det i stedet ble tre ulike fordelinger i staten.

Det er ennå et år til neste tariffoppgjør, men riksmekler Mats Ruland kan like gjerne nå sette av tid i møteboka til mekling i statsoppgjøret.