Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

De færreste i Norge fornekter at kloden er i klimakrise, og veldig mange er redde for klimaendringene. Noen er ekstra redde fordi de frykter å miste jobben, hvis vi gjør som generalsekretæren i FN anbefaler, nemlig slutter å lete etter ny fossil energi nå. For hva skal oljearbeiderne leve av da?

– Olje,- og gass- og leverandørindustrien er en økonomisk bærevegg i det norske hus, og utgjør nesten 60 prosent av all norsk eksport. Det blir aldri flertall for at vi bare skal stoppe uten alternativer, understreker Magnus Marsdal, forfatter og leder i Manifest Tankesmie.

Aktuelt: Næringsministeren vurderer å opprette statlig hydrogenselskap

Brølene i kommentarfeltene

En mørk avgrunn har skilt arbeidere i olje-, gass- og leverandørindustrien og aktivistene i miljø- og klimabevegelsen, som representerer to av de største folkelige bevegelsene vi har. De har brølt til hverandre i kommentarfeltene og på Facebook. Og brølende fra hver sin kant er det vanskelig å finne en vei videre.

– Polariseringen mellom klimabrøl og oljebrøl skader begge parter, mener Magnus Marsdal i Manifest Tankesmie.

De trengte parterapi, tenkte Marsdal.

Les også: Nils Ottar var oljearbeider i 25 år. Nå er olja byttet ut med klimajobb

Sissel Gran ga råd

I prosjektet Grønn Industri 21 involverte inviterte Manifest Tankesmie flere miljøorganisasjoner og tillitsvalgte i tunge industriforbund. Det viste seg at de var veldig innstilt på dialog. Dette har blitt til boka «Parterapi» som kommer ut i dag.

Ingen ringere enn den berømte psykologen og parterapeuten Sissel Gran har vært mentor for Marsdal underveis.

– Gran viste meg at aggresjonen, sinnet, forakten og nedlatenheten i kommentarfeltene ligner forløpet i vanskelige parforhold. Hun kaller dem kamuflasjefølelser. Det er de følelsene vi tillater oss å vise utad, mens det som ligger under ofte er noe mer sårbart. I klimakampen kan det være frykten for framtida på en ubeboelig klode, eller frykten for å miste livsgrunnlaget i et lokalt industrisamfunn, forteller Marsdal.

– Å være redde for å miste det vi har, er en grunnfølelse i mennesket, sier Sissel Gran til NRK i et intervju om parterapien for klimaaktivister og oljearbeidere.

Krass tone i klimadebatten: – De som jobber i oljeindustrien, føler at deres interesser ikke har legitimitet lenger

Hvem er «paret»?

Anja Bakken Riise leder 40.000 klimaaktivister i framtida i våre hender og Atle Tranøy er tillitsvalgt i Fellesforbundet for mange arbeidere storkonsernet Aker ASA. De to representerer ytterpunktene, skriver Marsdal i boka.

«Hun er klimaaktivist, han er oljetillitsvalgt. Hun er en yngre kvinne med høyere utdanning i Oslo. Han er en mann litt opp i årene, og industrirørlegger på Stord. I industrifolkets øyne representerer hun en horde av unge og økonomisk uvitende klimaaktivister som truer arbeidsplassene deres. I klimaungdommens øyne, representerer han en velfødd gruppe fossile gubber som tjener penger på å ødelegge framtida».

Ytterpunkter, ja, men disse to store folkelige bevegelsene har masse å vinne på finne sammen, mener Marsdal.

– Klimabevegelsen får ikke trappet ned norsk olje og gass før det er politisk og økonomisk mulig. Da må de både kunne vise til en kraftfull satsing på grønn industri og få med seg folk flest.

Klimabevegelsen trenger rett og slett fagbevegelsen for å få gjennomslag, mener Marsdal.

Miljøvernere og tillitsvalgte: Slik kan vi skape nye grønne arbeidsplasser i Norge

Arbeiderne vs. kapitalen

– Oljearbeiderne og arbeiderne i leverandørindustrien står i en prekær situasjon, fordi uten grønn industriutvikling har de ingenting å gå til når Norge viktigste næring går ut på dato, framholder han.

– Vi må erkjenne at oljearbeiderne ikke lenger har felles interesser med oljeinvestorene, når det gjelder utvinningstempo og aktivitetsnivå.

Oljeinvestorene har interesse av å tappe mest mulig olje så lenge som mulig, og bruke alle ingeniørene til det.

– Den dagen oljeeventyret er slutt, kan oljeinvestoren bare flytte formuen sin, og investere i utlandet. Et industrisamfunn som Stord kan ikke flytte til utlandet.

– For industriarbeiderne og deres barn må vi bygge opp den grønne industrien nå mens vi kan, innen havvind og hydrogen, grønn skipsfart og karbonfangst. Men da kan vi ikke ha full gass i oljebransjen samtidig. Ingeniøren har bare én arbeidsdag per døgn.

Fagforeningstopp: Industrien kommer til å ligge brakk hvis vi skal vente på alle de grønne prosjektene

– Vi har kommet pinlig kort

«Anja og Atle og jeg er overbevist om at for klodens klima, som for norsk økonomi, ligger mye av løsningen i grønn industri», skriver Marsdal i boka.

– Hvor langt har Norge egentlig kommet når det gjelder å overføre kunnskapen og mulighetene i olje, gass, og leverandørindustrien til grønn industri?

– Altfor kort og pinlig kort. Vi burde ha flytta masse folk for lengst over i grønn industri, svarer Marsdal.

– Politikerne sleper føttene etter seg fordi det er så lønnsomt med olje. Og fordi staten liksom ikke skal gjøre noe. Politikerne har ikke forstått at staten må opp på hesten og peke med hele armen, for å få oss gjennom det grønne industriskiftet, på samme måte som da vi fant petroleum.

Han øyner et håp.

– I Hurdalsplattformen ser man konturene av den grønne kjempen, mener Magnus Marsdal.