Hanne Mauno

Dagsavisen

– Det er viktig å forstå at det konspiratoriske Ap-hatet, som blant annet Gaute opplever nå, det stammer jo fra mellomkrigstida. Da ble det laget konspirasjonsteorier om at Arbeiderpartiet seilte med falskt flagg og «egentlig» ville legge Norge inn under Moskva og avstå Nord-Norge til Sovjet-Russland.

Ordene tilhører Jonas Bals. Han sitter på en kafè på Youngstorget sammen med AUF-leder Gaute Skjervø. På grunn av mye hat og trusler går Skjervø med voldsalarm, men han er også Tranmæl-entusiast og historiestudent.

De to skal på en boklansering snakke seg varme om Ap-kjempen Martin Tranmæl (1879-1967) og hans kamp mot den fascistiske faren fra ytre høyre i mellomkrigstiden. 

Det er Manifest forlag som nå gir ut en samling Tranmæl-tekster i bokform, under navnet «Om arbeiderkamp. Hvordan kjempe og hvordan vinne». 

Bakgrunnen er at ytre høyre-partier har vokst seg sterke over hele verden, og at land som Russland og USA har gått i autoritær retning. 

– En av grunnene til at vi valgte å gi ut denne boka nå, er at Tranmæl så den voksende fascismen og lette etter et svar på den. Dette er jo veldig relevant i dag. Når ytre høyre vokser, hvordan kan man svare på det? Fins det noe å lære av det Tranmæl sto for? spør forlagsredaktør Ellen Engelstad.

Kunne blitt statsminister

– Slik jeg har forstått det, så valgte Martin Tranmæl gjerningen som redaktør og opplyser for norsk offentlighet foran alt annet, sier Skjervø.

– Han kunne jo blitt leder for Arbeiderpartiet, han kunne blitt stortingspresident, han kunne blitt LO-leder og sikkert statsminister også. Og så valgte han et helt annet liv, da, som redaktør i Arbeiderbladet, sier AUF-lederen om Ap-kjempen, og legger til:

– Det som Tranmæl forsto på 1930-tallet, og som ytre høyre dessverre også har skjønt i dag, er at det er viktig å være med på å opplyse folk om hva som er trusselen i verden. Det var den gangen som i dag mye makt i å få definere problemene i tiden. Det å kunne sette i dagsorden hadde en veldig stor betydning også den gangen, og han brukte veldig mye av sin makt til å gjøre det, i stedet for å bruke tiden sin på Stortinget.

AUF-leder Gaute Børstad Skjervø (til venstre) og historiker Jonas Bals.

Kenneth Stensrud

For Martin Tranmæl var redaktør i Dagsavisen i svimlende 28 år, fra den het Social-Demokraten i 1921, til den var vel døpt om til Arbeiderbladet i 1949. Faktisk bidro Tranmæl med tekster i avisa til langt ut på 1960-tallet, før han døde i 1967, 88 år gammel.

Og kanskje skulle vi bedt de to inn i redaksjonslokalene våre i Hausmannsgate, der vi tross alt har en byste av Tranmæl stående på hedersplass. I stedet sitter vi på Youngstorget, der Tranmæl rent fysisk holdt til i mange tiår: Som redaktør, som Ap-politiker og som LO-medlem.

Og i mai 1933 var det dessuten helt naturlig at redaktøren i Arbeiderbladet holdt en tale til Aps landsmøte. En av tre tekster i boka er nettopp denne talen. 

«Når vi står overfor den fascistiske fare, er det framfor alt om å gjøre å bevare hodet kaldt, opptre fast og målbevisst og følge en bestemt linje, med front mot utglidning til både høyre og venstre», advarte Tranmæl Ap-folkene i salen.

Tapte mot Hitler

For i mai 1933 så verden forferdelig mørk og dyster ut, særlig sett fra Youngstorget. Adolf Hitler hadde blitt rikskansler i Tyskland, og var i ferd med å innføre et nazistisk diktatur. På kort tid hadde han dessuten rukket å knuse den tyske arbeiderbevegelsen.

Bals skriver i forordet til boka: «Europas største og best organiserte arbeiderklasse hadde ikke bare tapt mot de tyske nazistene, de hadde nær sagt gjort det helt uten motstand – og deres ledere var enten skutt eller blitt internert i de nyopprettede konsentrasjonsleirene».

Han fortsetter: «17. mai samme år ble Nasjonal Samling stiftet av major Vidkun Quisling, og i Stortinget lå det lovforslag om nye og harde straffebestemmelser mot fagbevegelsen.

Juni 1959: Den da 80 år gamle Martin Tranmæl foran Folkets hus på Youngstorget.

Sverre A. Børretzen / NTB

Dagen før landsmøtet skulle begynne, besluttet dessuten Høyesterett at LO og Arbeiderpartiets arbeidervern, som hadde blitt opprettet for å beskytte bygninger, møter og redaksjonslokaler mot fascistisk og paramilitær vold, ble forbudt».

– I partiet visste de at det fantes grupper med stor voldskapasitet som planla å gå til aksjon dersom Ap vant stortingsvalget i Norge. Det var flere i arbeiderbevegelsen som fryktet at stortingsvalget i det året, 1933, kunne bli det siste frie i Norge, sier Bals.

– Hvis Nasjonal Samling klarte å komme seg inn på Stortinget og lage flertall med de borgerlige partiene kunne det trekke Norge lenger ut mot høyre. i verste fall med fascistisk anlagte lover mot fagbevegelsen og opposisjonelle. Fascistiske ideer sto sterkt i organisasjoner som Fedrelandslaget og samfunnsvernet, og blant meningsdannerne i de fleste borgerlige avisene, sier historikeren, som har skrevet flere bøker om arbeiderbevegelsen og dens kamp mot fascismen.

Marsjerte under nazi-banner

Ifølge Bals var Tranmæl og Ap-folk i Norge alvorlig skremt av utviklingen i Tyskland og hvor raskt Hitler knuste fagforeningene. Det ble opptakten til landsmøtet i slutten av mai.

– 2. mai 1933, etter at den tyske LO-ledelsen hadde måttet marsjere under nazi-bannere gjennom Berlins gater, så ble de arrestert hele gjengen og satt i den første konsentrasjonsleiren. Så folk i Norge fikk jo se hvor raskt det kunne gå, sier Bals.

– Dette var ikke en overtakelse av makten utenfra. Dette var de borgerlige og den gamle eliten som tok nazistene inn i varmen og trodde de kunne bruke dem. Man så jo hvordan demokratiet ble overtatt innenfra, sier han, og understreker at også i Norge fryktet arbeiderbevegelsen at det borgerlige samfunnet og da særlig militærvesenet vil vende seg mot arbeiderne. Og i 1931, da Quisling var forsvarsminister i Bondeparti-regjering, ble det satt inn soldater i Telemark under en stor lockout.

I talen sin til landsmøtet i 1933 sa Tranmæl også at partiet måtte sette seg «i forsvarsmessig stand».

– Det betyr at de hadde sett hva som hadde skjedd i Italia og Tyskland. Der var Folkets Hus, avistrykkerier og møter blitt oppløst med vold eller brent ned. LO, AUF og Ap dannet derfor et eget arbeidervern, som blant annet gikk nattevakt og passet på trykkpressen til Arbeiderbladet, som jo lå her på Youngstorget i gamle dager. Men samme dag som landsmøtet åpnet, erklærte altså flertallet i Høyesterett at arbeidervernet var ulovlig, sier Bals til Dagsavisen.

«Hele folket i arbeid»

Men Tranmæl hadde flere svar på hvordan han mente Ap måtte bekjempe fascismen og ytre høyre. For det var på nettopp dette landsmøtet at Ap lanserte sin klassiske valgkampanje med slagordet «Hele folket i arbeid!»

Det skjedde i en tid med finanskrise, sosial og økonomisk uro og høy arbeidsledighet, der fascismens sterke menn mente de hadde medisinen mot dette.

– De som den gangen var uttalte antifascister og som verdimessig fryktet fascismen, de er veldig materielle i svaret, mener AUF-leder Skjervø.

– Det er økonomisk omfordeling og økonomisk politikk som er deres svar. I dag er det noen som vil ha det til at venstresiden og antifascistene kun driver med idèkamp og kulturkrig. Men for Tranmæl, som var en av de store antifascistene i sin tid, så var det helt åpenbart at svaret også måtte være god, gammeldags økonomisk ulikhetsbekjempelse, sier Skjervø. 

Det hører med til historien at selv om stortingsvalget i 1933 førte til at Venstres statsminister Johan Ludvig Mowinckel ble sittende, så fikk Ap og Bondepartiet (det senere Senterpartiet) flertall. 

Vidkun Quislings Nasjonal Samling fikk bare litt over to prosent av stemmene. I 1935 gikk Ap og Bondepartiet sammen i det såkalte «kriseforliket», og fikk satt inn Johan Nygaardsvolds Ap-regjering. 

– Arbeiderbevegelsen klarte å alliere seg med bøndene, som kanskje var de som mest snuste på fascismen i Norge, i stedet for å få dem mot seg, sier Bals.

Advarte om jødene

Skjervø mener uansett at strategien med å bekjempe fascisme med økonomiske tiltak er en viktig rettesnor også i dag.

– Vi må ta de viktige diskusjonene om hvilken idé verden står opp mot, men svaret for å få folk med oss er jo veldig ofte politisk og økonomisk. Det er å gi folk bedre råd, folk ikke skal leve i armod og nød, mener han. 

Bals er enig med AUF-lederen i dette siste. Men:

– Samtidig tror jeg det er viktig å huske at de så også hvilken selvstendig kraft rasisme og antisemittisme var. Mens Aftenposten skrev rosemalende reiseskildringer fra Hitler-Tyskland, så skrev Arbeiderbladet under Tranmæls ledelse om at utryddelseskrigen mot de tyske jødene var i gang. Og det skrev avisen allerede i 1934, forteller Bals.

– Og Aftenposten skrev i mars 1933: «Hitler skaper fred og ro i Tyskland», sier Skjervø. – Mitt poeng er at de forstår ideene de står opp mot, men for å unngå at arbeiderklassen blir misbrukt av nettopp nazistene, så har de økonomiske svar på det også.

– Må gå all in

I sin var Martin Tranmæl AUF-leder på lokalt nivå og hadde et stort hjerte for AUF-ungdommen. 

I likhet med AUF-leder Gaute Skjervø var også han trønder, og begge mener de at svaret på trusselen fra ytre høyre er utjevning av ulikhet. 

– Men samtidig må venstresiden og vi som er antifascister også snakke sant om hva vi står opp mot. For enten de drapstruer meg eller Sumaya Jirde Ali, eller tar makta i USA eller Russland, så er de ikke en vanlig høyreside som du kan kun bekjempe med skattepolitikk. Det er også en idèkamp man må gå all in i, fordi det er en eksistensiell trussel mot demokratiet, sier Skjervø.

– Man må se begge delene: Hvilken trussel du står opp mot, men du må også få folk med deg. Det er jo hovedoppgaven vår, er jo å få folk med oss og ikke dem. Men da må du ha noe godt å tilby, sier den avtroppende AUF-lederen.

Overlevde massakre

Etter at Skjervø som 15-åring overlevde massakren på Utøya i 2011, har han vært veldig fascinert av Martin Tranmæls tid, spesielt mellomkrigsårene fra 1929 til 1939, da nazismen og fascismen vokste fram.

– Hvordan kunne verden både stemme på, velge, oppmuntre og juble for folk som sto for det samme som angrep meg som 15-åring? spør han seg.

– Jeg mener Anders Behring Breivik er en arvtaker til disse ideene fra mellomkrigstiden. Etter å ha forstått litt av rettssaken og forstått hva gjerningsmannen stod for: At dette var ikke en vanlig skoleskyting, eller hevn, eller psykisk sykdom. Det var en veldig bevisst politisk handling, som har skjedd mange ganger før. Jeg tror mitt livsverk kommer til å handle om å prøve å forstå det, sier Skjervø.

Uenige om alkohol

Skjervø tror likevel han og Tranmæl hadde vært uenige om alkoholpolitikken. Arbeiderbladets redaktør var dedikert avholdsmann, mens AUF-lederen ikke har skjult at han er glad i en øl.

– Tranmæl levde i sin tid, og han hadde noen meninger som kanskje jeg ville vært uenig i dag, som i avholdskampen! Men spørsmålet er uansett: Hva kan vi lære av Tranmæl? For den kampen vi står overfor, den har mange fellestrekk. Og jeg ser jo, uten å være historiker som Jonas, jeg ser historien som en los, sier Skjervø.

– Vi seiler nå en skute i usikkert farvann, og losen kan si noe om hvor man ikke skal kjøre. Fordi i motsetning til Tranmæl har vi historien å redde oss på. Han brøt egentlig ny mark i kampen mot fascisme. Og: Han var den første store trønderske Ap-høvdingen. Det burde egentlig stått en statue av ham utenfor Nidarosdomen! I stedet har vi hans ettermæle i hele bevegelsen: De skrevne og utskrevne reglene, politikken, og ikke minst antifascismen. Mye av det som han brant for sitter fortsatt igjen i veggene hos oss. Det synes jeg er en mye bedre arv enn en sånn gullstatue som Donald Trump ønsker seg.