Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

– Det virkelige livet kan være annerledes enn det man blir dømt for i Arbeidsretten. Det kan være nyttig for dommerne å ha i bakhodet. Rettferdighet og lov er ikke nødvendigvis det samme til enhver tid, sier fagforeningsmannen, samfunnsdebattanten og politikeren Per Østvold til FriFagbevegelse.

En av aksjonslederne

April 1976. Per Østvold og andre streikevakter blir kastet på glattcelle. Det er første gang den nyetablerte spesialavdelingen i politiet, terrorpolitiet, går til aksjon. Årsak: Den såkalte Linjegods-streiken omfatter om lag 80 ansatte ved terminalen til bedriften Linjegods på Alnabru i Oslo.

Per Østvold, en av de ansatte, er med på å lede aksjonen. Det er et unisont krav om høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Terminalbygningen er ikke oppvarmet, og de som jobber utendørs med lasting og lossing av jernbanevogner, har ikke noe sted de kan gå inn og varme seg.

Streiken blir imidlertid dømt tariffstridig og ulovlig, og de streikende blir dømt til å betale saksomkostningene for bedriften så vel som arbeidsgiverforeningen. Beløpet er på 2.000 kroner.

– For å huske på at juss og moral ikke alltid er det samme, burde alle dommere, ideelt sett, ha en viss kriminell bakgrunn, sier Per Østvold, som i ni år, fra 2011 til 2020, var LOs første vara som dommer i Arbeidsretten.

Dette skriver han også om i en gjestekommentar på LO-advokatenes Facebook-sider.

Erfaring å ta med seg

Hendelsene den gang, med harde mottiltak, politiaksjoner og arrestasjoner, var verdifulle å ha. 35 år senere bekler han rollen som LO-dommer i Arbeidsretten.

– At selv en dommer har vært med på en ulovlig aksjon en gang, er en erfaring ta med seg, sier han.

– Jeg angrer ikke, men i etterpåklokskapens lys burde vi ha vært mer tålmodige og taktiske. Vi gikk for fort fram, sier Østvold, som møtte motbør både fra forbund og fagforeninger. De streikende ble nemlig beskyldt for å ty til illegale metoder i det som var en av etterkrigstidas store arbeidskonflikter.

Les også: Da bussjåførene gikk til streik for 22 år siden, overrasket de arbeidsgiverne og vant

Østvold er også kjent som en streikevillig fagforeningsmann. Han var blant annet en av de viktigste pådriverne for storstreiken i 2000. Da sto striden hovedsakelig om lønn.

I forhandlingene, som pågikk til langt utpå morgenkvisten 1. april, ble LO og NHO til slutt enige om et generelt tillegg på 75 øre mot stemmene til Østvold, som på det tidspunktet var leder i Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), og tre andre forbundsledere.

64,3 prosent av LO-medlemmene stemte mot forhandlingsresultatet i uravstemningen, og 3. mai 2000 ble 93.000 LO-medlemmer kastet ut i den største streiken siden andre verdenskrig.

(Saken fortsetter under bildet)

Per Østvold er mangeårig leder i Norsk Transportarbeiderforbund og en av få, kanskje den eneste, som har vært både dommer og domfelt i Arbeidsretten.

Roy Ervin Solstad

Ikke ukritisk til Arbeidsretten

De gangene Østvold har representert LO som dommer i Arbeidsretten fra 2011 til 2020, har han hatt to hovedoppgaver: Å dømme i rettstvister og å slå ned tariffstridige og ulovlige arbeidskamper. Det har også vært Arbeidsrettens praksis siden arbeidstvistloven ble vedtatt i 1915.

Selv definerer han Arbeidsretten som «en særdomstol tett knyttet til arbeidslivets organisasjoner og med oppgaver definert i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven». Administrativt er domstolen underlagt Arbeids- og sosialdepartementet.

Østvold er ikke ukritisk i sin omtale av Arbeidsretten. Han hevder at «domstolen klarer å komme frem til en ønsket løsning, selv om resultatet ikke så lett lar seg forene med avtalens ordlyd».

– Det handler om havnearbeidernes fortrinnsrett til å laste og losse skip i havnene, men i denne saken er jeg inhabil så det holder, sier Østvold, og refererer til engasjementet sitt som startet med at han ble forbundssekretær i Transportarbeiderforbundet i 1991.

Skrotet 100-årig tariffhistorie

Den gyldige tariffavtalen som laste- og lossearbeiderne hadde levd med og etter i snart 100 år, og som var allment akseptert av arbeidsgiversiden, ble plutselig historie i Arbeidsretten.

Les også: Havnet i glass og ramme ved siden av alle forgjengerne sine

Dommen 8. oktober 2014 var enstemmig, og vil for ettertida bli stående som det endelige nederlaget for losse- og lastearbeiderne, skriver Østvold. Han var vitne i saken. Fram til 2009 var han også Transportarbeiderforbundets saksbehandler for havnearbeiderne.

– Jeg tror retten så på tariffsystemet som urimelig og umoderne for arbeidsgiverne, og derfor kom de også fram til at arbeidsgiverne kunne kvitte seg med avtalen. Det var en omstridt og etter min mening feilaktig dom i et så viktig rettspolitisk spørsmål, sier Østvold.

(Saken fortsetter under bildet)

Per Østvold som leder i Oslo transportarbeiderforening i 1986.

Vidar Ruud/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Mangler en djevelens advokat

Stikk deler han også ut til forbundene i LO. Han synes nemlig ikke at alle sakene fra arbeidstakersiden burde ha vært prøvd for retten. Det har han også en sjelden gang tenkt som dommer. Han tror årsaken kan være at arbeidstakersiden mangler en djevelens advokat.

– LO-sida burde sørge for at alle saker blir kritisk vurdert før stevningen sendes til retten, sier Østvold, som mener det er flere aktuelle spørsmål som bør stilles i forkant: Er dokumentasjonen i saken overbevisende? Er arbeidsgiversida mer tjent med at saken blir forsøkt løst ved neste tariffoppgjør?

– Sakene som bringes inn for retten, er av og til dårlige fordi forbundene presser på, sier han.

– Det begynner med at lokale tillitsvalgte sender inn en tvist, uttrykker misnøye og maser på forbundets saksbehandlere. Selv om forbundet ønsker å prøve saken for retten, må man tenke seg nøye om. Det kan være mer hensiktsmessig å gjøre et forsøk på å løse tvisten i et tariffoppgjør.

Uvurderlig fordel for LO-medlemmene

Når Per Østvold nå har vært dommer i Arbeidsretten for siste gang, presiserer han at det er mindretall av sakene han kritiserer.

I all hovedsak gjør LO-forbundene en formidabel innsats, mener han. De samme lovordene deler han også ut til LOs juridiske avdeling.

– Avdelingen har det beste arbeidsrettslige miljøet i Norge, og de utgjør en uvurderlig fordel og trygghet som jeg ikke tror LO-medlemmene tenker på til daglig, sier 71-åringen om avdelingen som fram til 1986 hadde som krav at alle ansatte var medlem av Arbeiderpartiet.

Siden den gang har verdiforankring og juridiske kunnskaper vært viktigere enn partiboka.

– Kunnskap og samfunnsforståelse er tungtveiende, ved siden av at en LO-advokat må dele og kunne identifisere seg med arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Det viktigste kriteriet er at han eller hun som er advokat elsker fagbevegelsen, mener Per Østvold.

– Mange tusen medlemmer kan takke LO for at de enten har beholdt jobben, fått en erstatning eller hjelp på andre måter, sier 71-åringen.