Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Poteten har vært viktig for norsk kosthold og norsk historie. I tillegg har den vært ekstra viktig for arbeiderklassen og småkårsfolk, helt vanlige folk – helt opp til våre dager. En enkel og grei karbohydratkilde som metter og er relativt sunn, sier Trond Gram.

– Hvis du ikke også var interessert i arbeiderklassen, ville du da skrevet denne boka?

– Kanskje ikke, men fordi poteten har hatt en så sentral rolle i norsk historie, er det helt åpenbart at den har vært veldig viktig for vanlige folk, da.

Glad i poteter

Historiker Trond Gram, som når han ikke skriver bøker, er informasjonssjef i LO, har lenge hatt ideen om å skrive ei bok om potetens historie i Norge.

Denne grønnsaken har jo en helt unik og sentral posisjon, ikke minst i arbeidsfolks kosthold.

Hva kunne grunnen til det være, tenkte han. Og hvorfor har poteten med årene mistet denne posisjonen? Sånne tanker blir det for skriveglade mennesker fort bøker av. Boka har også blitt en fortelling om Norge.

– Er du sjøl glad i poteter?

– Ja, jeg spiste poteter så seint som i forgårs, men i likhet med så mange andre, spiste jeg mer poteter før enn nå, sier han.

Peru potetens hjemland

Poteten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika – fra Peru for å være presis. Men den har vært utbredt i store deler av det amerikanske kontinentet, også i USA. Indianerne dyrket og kjente til poteten.

Det var de spanske conquistadorene som brakte poteten med seg fra Sør-Amerika til Europa på 1500-tallet. Så brukte den noen århundrer for å bli allment akseptert og spredt.

På 1700-tallet begynte den å bli relativt vanlig nedover på det europeiske kontinentet – i Frankrike, Tyskland, England.

Sakte og sikkert vandret den nordover og kom til Sverige før den litt seinere kom til Norge på midten av 1700-tallet.

– Man tror at de første potetene kom hit til lands rundt 1750, men allerede på 1720-tallet var det en svenske som skrev bok om poteten og bidro til at den nok tidligere enn i Norge var mer utbredt i Sverige og Danmark, sier Gram.

Hardfør

Han forteller at den første myten om potetdyrking er fra Østerdalen, ved Kongsvinger. Det er imidlertid ikke dokumentert, den første dokumenterte potetdyrkingen i Norge skriver seg til Hove i Arendal på slutten av 1750-tallet.

Etter hvert dukket også poteten opp i Telemark, Agder, Sunnhordland og på Østlandet.

Poteten er hardfør og trives dermed godt i Norge med sitt til tider tøffe og varierte klima.

Den liker seg godt i norsk jordsmonn, enten det er ute ved kysten eller høyt til fjells, i sterk motsetning til for eksempel kornet.

Dessuten tåler poteten å komme seint i jorda, og å stå i litt kaldt vær sjøl om frost er krevende for alle matvekster. Gram forteller videre at det er forskjellige potetsorter som er tilpasset forskjellige steder.

Tørråten

Men helt usårlig er poteten ikke.

– Nei, den er sårbar for flere ting. Blant annet er den vanskelig å lagre da den må stå frostfritt, sier han.

I tillegg er poteten, akkurat som mennesker, ikke immun mot sjukdom og pest.

Særlig tørråte er potetens verste fiende, en sjukdom som er særlig kjent fra tørråten i Irland på 1840-tallet.

Tørråten kom ifølge Gram også til Norge, førte til ganske høye matvarepriser og var en utfordring for norsk potetdyrking i flere tiår på 1800-tallet. Før de klarte å foredle fram litt mer motstandsdyktige potetsorter.

Når det gjaldt potetspising, var irene ekstreme. Gram forteller at en voksen ire på 1800-tallet gjerne spiste flere kilo poteter om dagen, i motsetning til nordmenn som kanskje spiste fire kilo i uka.

– Det norske kostholdet var litt mer variert, det inneholdt mer korn og kanskje litt kjøtt, sier han.

Den irske tørråten førte da også til at mange irer utvandret til USA av ren fattigdom og nød, mens den norske utvandringen skyldtes ikke tørråten, men andre årsaker.

Potetpresten

Det er ikke bare pesten som har spilt en rolle i potetens historie, det har også presten gjort.

I norske bygdesamfunn på 1800-tallet var presten en sentral figur. Han, for det var den gangen en mann, var veldig ofte nesten den eneste personen i bygda med utdannelse.

Og presten hadde gjerne kunnskap som handlet om mer enn det teologiske. Blant annet lærte presten opp bønder i bygda om hvordan de skulle dyrke, behandle, oppbevare og lage ting av potet.

– Det er ingen tvil om at potetprestene, som de ble kalt, hadde en viss påvirkning på utbredelsen av poteten, og særlig kunnskapen om hvordan dyrke poteter i norske bygder, sier Gram.

Prestene, om ikke alle, så ganske mange, brukte rett og slett sin posisjon i bygda til å framsnakke poteten.

Potetspriten

Etter hvert oppdaget de at poteten egnet seg som råvare for brennevin. Dette skjedde ifølge Gram rundt århundreskiftet 1700-1800.

I 1816 vedtok Stortinget at det skulle være lov å brenne sprit på gårdene for salg og konsum. Her sto det næringslivsinteresser bak, for eksempel storbønder som mente at bøndene måtte få lov til å produsere alkohol av egen potetproduksjon.

Samtidig ble det forbudt å brenne sprit av importert korn. For kornet var for viktig, det skulle brukes til andre ting. Næringen måtte se seg om etter en annen karbohydratrik kilde, og oppmerksomheten falt fort på poteten, forteller Gram.

Kunnskapen og kompetansen til å brenne sprit av potet kom fra tyske glassblåsere.

Lovendringa førte til en oppblomstring av potetdyrking til spritproduksjon særlig rundt steder som Moss, Kristiania og Drammen.

Her fikk vi gårdsbruk som dyrket potet utelukkende for å selge til brenneriene, og det betydde at bøndene fikk et alternativt marked å selge poteter til.

– Da våget de å ta risikoen, sier historikeren.

Fylla på kirkebakken

At poteten ble til sprit, likte prestene dårlig.

– Det en del prester som så at det ble ganske mye drikking på kirkebakken på søndager. Det var et sted å møtes, ikke sant, og da var veien kort til å dra fram alkoholen, forteller Gram.

Men spritmotstanderne visste råd, og det ble jobba fram et forbud mot å selge alkohol på kirkebakken på søndager.

Skjønt, det var fortsatt lovlig å drikke sprit, brenne og selge. Og det førte til ganske stor vekst i produksjonen. Og en del sosiale problemer.

– En av konsekvensene var at noen av de første folkebevegelsene våre er avholdsforeningene på Sør-Vestlandet, sier Gram.

De harde trettiårene

Ifølge Gram har Norge alltid vært et land med stor grad av matvareimport. Under den første verdenskrigen og i mellomkrigstida er intet unntak. Under den første verdenskrigen skjedde det to ting, forteller Gram.

Vi fikk forbud mot å eksportere potet og mot å brenne. Dessuten fikk vi en økning av potetdyrkinga, en bevisst politikk fra myndighetenes side.

I mellomkrigstida, med dyrtid og streiker, ble poteten symbolsk ganske viktig for arbeiderklassen i Norge.

– Poteten ble sikringskost for helt vanlige folk, og ganske mange andre også. Det ble en helt tydelig sammenheng mellom folks sosioøkonomiske status og potetkonsumet. Var du en arbeider med dårlig råd, så spiste du mer potet.

– Kunne klasseskillet avleses på spisinga av potet?

– Ja, og også internt i arbeiderklassen. En godt betalt arbeider hadde råd til annen mat enn en dårlig betalt arbeider. Statistisk sentralbyrå gjorde en del undersøkelser på 1920- og 1930-tallet, og fant ganske tydelige statistiske bevis på at folk som tjente mindre, spiste mer potet, og sånn har det for så vidt alltid vært, at poteten – i hvert fall når den ble utbredt – var vanlig folks og arbeiderklassens mat, forteller han.

Midlet mot hungersnød

Gram mener at for noen var poteter i perioder det eneste de spiste. Det var trange kår, tøffe tider, men de hadde poteten.

– Det er helt åpenbart at poteten berget ganske mange fra sult. Og sjøl om det var utfordringer med riktig og fornuftig kosthold for mange med dårlig råd, var det kanskje sånn at poteten sørget for at det sjelden var noen utbredt hungersnød i Norge etter 1814.

Historikeren forteller i boka også om at det ble bygd arbeiderbyer med en liten hageflekk for at de kunne dyrke poteter sjøl. Og måtte du i butikken for å kjøpe potet, så var i hvert fall poteten billigst.

– Poteten var det første arbeidsfolk kjøpte, sier Gram.

Landbruket bygges ned

– Etter andre verdenskrig skulle landet bygges. Hvilken rolle har poteten her?

– Den hadde fortsatt en sentral rolle.

Men etter krigen skulle også industrien bygges. Det skjedde en gradvis nedbygging av landbruket. Fra om lag midten av 1950-tallet begynte også potetproduksjonen å gå ned.

Folk fikk bedre råd. De kjøpte andre ting enn potet. Grønnsaker, kjøtt, sjokolade – og etter hvert så kjøpte de potetchips.

Den andre viktige årsaken til at potetdyrkinga ifølge Gram gikk ned, var at de på slutten av 1950-tallet gikk fra å bruke mye av potetene som dyrefor til langt rimeligere kraftfor, for eksempel gress.

I tillegg skjedde det en mekanisering av landbruket som reduserte arbeidsstokken radikalt. Poteten ble taperen.

Nye matvaner

Og så vokste nye matvarer fram. Innvandringen skjøt fart i Norge. Særlig på 70-tallet og utover.

Folk fikk bedre råd, reiste ut og tok med seg nye impulser hjem.

Ingrid Espelid Hovig ble hele Norges kokk og ernæringsekspert i fjernsynskjøkkenet. Hun framsnakket poteten, men brukte også mye tid på å lære folk nye matvaner.

– Norges absolutt viktigste matinfluenser, sier Gram.

Med bedre råd, la flere kostholdet over på mer ferdigvare. Og så dukket chips i ulike varianter, potetgull og pommes frites opp.

– Er det så farlig for poteten at vi nå spiser mest chips og potetgull?

– For meg er det helt greit å kose seg med litt ultraprosesserte poteter, men det er jo ikke like sunt, sier Gram, som ikke vil gi poteten skylda for veksten i hjerte- og karsykdommer på 1950-, 60- og 70-tallet.

– Men dette skjedde jo parallelt med veksten i hjerte- og karsykdommer. Vi fikk mer fett i kostholdet, sier han.

Poteten fikk også sterk kritikk av Fedon Lindberg på begynnelsen av dette årtusenet. Det måtte ernæringsprofessor Kåre Norum, som slo et slag for den tradisjonelle husmannskosten, ta seg av.

Matberedskap

– Hva tror du om potetens framtid?

– Den har fått litt oppreisning etter at den fikk hard medfart av Fedon Lindberg. Og så forsvant den ut av «Fem om dagen». Dette var to knekker for poteten.

– Nå sies det jo at poteten hører naturlig med i et sunt og rent kosthold. Og det fins forskning som viser at den kan ha god effekt på hjerte- og karsykdommer. Men den er klimavennlig å dyrke, tåler ganske variert klima og har en beredskapsrolle med tanke på vår utsatte matforsyning. Klarer vi å opprettholde potetdyrkingen, styrker vi også norsk matvareberedskap. Så den bør kunne spille en rolle i norsk kosthold framover også, sier Trond Gram, historiker og en av potens forsvarere.