Johanne Bergkvist

4. desember 1912 samlet Arbeiderpartiets kvinneforening i Kristiania 200 kvinner og menn i Folkets Hus.

Prylestraffen i folkeskolen sto på dagsordenen. «Pryl er ingen heldig opdragelsesmetode, det er snarere en falliterklæring for skole og lærer», sa skolepioner og bystyremedlem Fernanda Nissen.

Hun mente at skolen bare så pryl «som et nødmiddel», men at man likevel ikke helt kunne unnvære bruken.

Andre tok til orde for forbud. En far uttalte at det ikke var hyggelig å se sine barn komme hjem fra skolen med «blodige skjorteflak».

Det manglet ikke eksempler på at prylestraffen ble misbrukt.

Ved en skole fikk en gutt ris fordi han hadde vært urolig i timen. Han skulle også sitte igjen, men siden han hadde plikter han ikke kunne forsømme, gikk han hjem. Og så fikk han ris for det i tillegg.

Klinker Karl Wahl understrekte at mange lærere og lærerinner selv ikke hadde barn, og derfor ikke forsto at «man kan komme 10 gange længer med et venlig ord end med 10 slag ris».

Skolens rolle var både å oppdra og undervise. Krav om lydighet sto sterkt. Selv om dovenskap og skulk kunne skjule både fattigdom og vanskelige forhold, førte det fortsatt til slag.

Med Lov om Folkeskolen fra 1889 hadde den legemlige straffen blitt lovregulert. På papiret ble barna beskyttet mot uvilkårlig brutalitet. Men barna kom hjem med «pløser og bloduttredelser etter mishandlingen».

Særlig arbeiderforeldrene murret, de opplevde at barna deres ble urettferdig behandlet. Minstekravet var at de ble informert om straffen.

Motstanden mot legemstraff ble en viktig sak for arbeiderkvinnene. Her går kvinner og barn i det første 1. mai-toget opp Karl Johans gate 1915.

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Anna Land fra Kvinneforeningen skrev en klage til skoleinspektøren om at 18 elever i én klasse fikk pryl i klassens påsyn fordi seks hadde røykt én sigarett.

Overlæreren ved skolen benektet at anklagen var sann – for de gikk ikke alle i samme klasse.

I perioden 1910–12 ble 2,5 prosent av elevene refset med ris eller spanskrør hvert år, noen flere ganger. Kristiania folkeskolers tilsynsutvalg skrev i 1915 til skolestyret at flertallet av byens foreldre var mot legemlig straff i skolen.

De ba om at prylestraffen ble avskaffet. Skoleinspektøren mente derimot at skolen trengte riset for å «gjennomføre god disciplin og sømmelig skik og orden», og slik ble det.

2. juni 1919 skrev Arbeiderpartiets kvinneforeningers fellesstyre en ny protest til Kristiania skolestyre. De uttrykte sin «harme» over at lærerne fortsatt kunne «straffe skolebarna kropslig».

Først i 1936 ble prylestraffen i skolen forbudt.

Kilder: Buskeruds Amtstidende, Karl Handal, Legemlig straff i skolen, Lilleborg skole gjennom 50 år: 1898-1948, 1948, Skoleetaten.