Ketil Bjerke

ketil.bjerke@ntb.no

En regjeringskrise defineres av Store norske leksikon som tilfeller der regjeringen har levert inn sin avskjedssøknad, og det ikke er utnevnt en ny.

Altså tilfeller der regjeringen har gått av, uten at det skyldes et valg eller et rent bytte av statsminister.

Dette er tilfellene der dette har skjedd i Norge siden 1945:

• 28. august 1963 ble Einar Gerhardsens Ap-regjering felt på et mistillitsforslag i forbindelse med Kings Bay-saken.

• 25. september 1963 gikk John Lyngs (H) borgerlige regjering av da den ikke fikk flertall for sin tiltredelseserklæring.

• 17. mars 1971 gikk Per Bortens (Sp) borgerlige regjering av på grunn av en lekkasjesak i forbindelse med forhandlinger om norsk EF-medlemskap.

• 18. oktober 1972 gikk Trygve Brattelis Ap-regjering av fordi den ikke fikk flertall i folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap.

• 9. mai 1986 gikk Kåre Willochs (H) borgerlige regjering av etter at den ikke hadde fått flertall for en rekke innstrammingsforslag etter et kraftig fall i oljeprisen. Forslaget om økt bensinavgift førte til at Frps to representanter stemte imot innstrammingene.

• 3. november 1990 gikk Jan P. Syses (H) borgerlige regjering av etter at Senterpartiet trakk seg fra den, i forbindelse med uenighet om Norges forhandlinger om det som senere skulle bli EØS-avtalen.

• 17. mars 2000 gikk Kjell Magne Bondeviks (KrF) sentrumsregjering av etter at den ikke hadde fått flertall for sitt forslag om innstramming av forurensningsloven i forbindelse med bygging av gasskraftverk.

• 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av Erna Solbergs (H) borgerlige regjering i forbindelse med hjemhenting av en norsk kvinne som hadde vært med i Den islamske staten (IS) og hennes syke barn. Regjeringen ble sittende, men nå i mindretall.

Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia