Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

– Vi trenger mer informasjon om hvem de er, sier Tuva Moflag, arbeidspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet på Stortinget.

Hun snakker om dem som er i blindsonen – de som faller utenfor alle statistikker og dermed sikkerhetsnettet i Norge.

På by-størrelse

Det man vet, er at de som befinner seg i blindsonen, er mange.

I 2021 sto rundt 100.000 utenfor arbeid eller utdanning bare i Oslo. 10.000 av disse, altså én av ti, er arbeidssøkende og får allerede tett oppfølging.

Halvparten av de 90.000 som gjenstår – 45.000 i tallet – får en ytelse, gjennom AAP, uføretrygd eller sosialhjelp. Men de har altså ikke jobb.

Den andre halvparten får ingen form for ytelser fordi ingen vet hvem de er. De er i blindsonen.

– De er ikke under utdanning, er ikke registrert som arbeidssøkere, mottar ikke sosialhjelp eller uføretrygd, eller gjør noen som helst forsøk på å skaffe seg jobb, sier byråd for næring og eierskap i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap) til FriFagbevegelse.

Hun er ordførerkandidat for Arbeiderpartiet ved høstens valg.

– Det er et stort antall. Det tilsvarer antall innbyggere i en ganske stor norsk by. De vet vi altfor lite om. Det bekymrer meg veldig, sier hun.

Fortjener bedre

Samtidig er det forholdsvis lav ledighet og stor etterspørsel etter arbeidskraft i landet.

– Veldig mange som vi trenger i samfunnet vårt, har altså havnet i blindsonen. De fortjener å bli løftet fram i lyset og bli en del av fellesskapet, mener Rina Mariann Hansen.

De finnes ifølge Hansen i samtlige bydeler i Oslo – også på beste vestkant.

Har startet jakten

Byrådet har startet det som kan beskrives som en gedigen detektivjobb: Jakten på de ukjente, de 45.000 som befinner seg i blindsonen i hovedstaden.

Det skjer gjennom en rekke tiltak i bydelene for å nå målgrupper som tradisjonelt sliter med å komme i arbeid. Særlig legges det vekt på de yngste, de mellom 20 og 30 år.

Det mangler ikke på kunnskap om viktigheten av at de fanges opp så tidlig som mulig.

Problemet er altså at ingen i utgangspunktet vet hvem de er.

– Det krever at vi driver en mye mer oppsøkende virksomhet, sier Rina Mariann Hansen.

Jobbsentre for ungdom

I flere bydeler er det opprettet jobbsentre for ungdom.

Jobbsenteret på Stovner var først ut med oppstart i 2019. Siden har det blant annet kommet ett på Mortensrud og ett i bydel Alna.

– Det er et super-lavterskeltilbud hvor vi kan forsøke å finne ut hva folk er ute etter, forteller Hansen.

Jobbsentrene er organisert litt ulikt. Her får ungdommene hjelp til å lage CV og skrive søknader, til å finne potensielle arbeidsgivere, og de får øve seg på jobbintervjuer.

Jobbsenteret på Stovner holder også kvalifiserende kurs, som baristakurs eller truckfører-kurs.

I tillegg har sentrene tett samarbeid med skolene, utekontaktene og andre ressurser i bydelen.

Ifølge Iselin Glover, prosjektleder ved Jobbsenteret i bydel Stovner, er det et sted mellom 8 og 50 ungdommer innom hver dag senteret har åpent. Hvor mange som kommer i jobb som følge av hjelpen de får, er vanskelig å måle. Men bare i år er det rundt 300 som har fått sommerjobb i bydelen.

– Bydel Stovner har de laveste sysselsettingstallene i hele Oslo. Mange vet lite om hvordan arbeidslivet fungerer, forteller prosjektlederen.

Ved jobbsenteret er det unge jobb-ambassadører som lager innhold til Instagram, TikTok og andre plattformer hvor de for eksempel forklarer hva et skattekort er eller hvordan en skaffer seg frikort. Også arbeidslederne er ungdom som selv kommer fra Stovner, forteller Glover.

Er skolelei

Arbeidet som gjøres i bydelene lykkes godt, ifølge Rina Mariann Hansen.

– Vi klarer å få kontakt med veldig mange, sier hun.

I Oslo er det satt av 45 millioner kroner årlig til å hjelpe ungdom ut i sommerjobb. De siste to årene har mer enn 8000 ungdommer fått jobb gjennom prosjektet, ifølge en pressemelding fra byrådet.

– Mange i blindsonen har ikke fullført videregående skole. Mange har bare litt igjen for å fullføre, men det er ikke det som står øverst på ønskelista. Kanskje kan de ta utdanningsveien videre gjennom en jobb, sier Hansen.

– Mange har et ønske om å jobbe, men har ikke nok kunnskap om hvordan de skal få seg jobb, mener Hansen.

Mange står uten nettverk. Og hvis det er slik at det er uføretrygd som er løsningen, kommer de seg inn i systemet på denne måten, og får dermed økonomisk støtte.

Kan overføres

Hansen tror denne måten å jobbe på kan gi kunnskap som kan brukes over hele landet.

– Vi vet at om vi jobber mye mer oppsøkende, kan det gi resultater, legger hun til.

– Velferdsstaten er på mange måter basert på at du skal kjenne dine rettigheter og kreve din rett. Men mange vet ikke hva det betyr, sier Rina Mariann Hansen.

Tuva Moflag mener at de som er i blindsonen, utenfor systemet, har ressurser som samfunnet trenger.

– Dette prosjektet er så nærme den sosialdemokratiske arbeidslinjen som du kan komme, mener Moflag.

Ap-striden

Spørsmål knyttet til den såkalte arbeidslinja splittet Arbeiderpartiet før vårens landsmøte.

Arbeidslinja har ofte blitt forstått som at «det skal lønne seg å jobbe», altså at ytelsene ikke skal være så høye at det lønner seg mer å motta trygd enn å arbeide.

Rina Mariann Hansen innrømmer at hun hadde «sterke meninger» om arbeidslinja. I et intervju med Vårt Land kalte hun arbeidslinja «et fryktelig begrep».

Hun kjempet for at Arbeiderpartiet skulle redefinere hva som ligger i arbeidslinja.

– Slik som arbeidslinja ble fremstilt i den offentlige debatten i mange år, handlet det veldig mye om å straffe folk som er syke. Frata folk økonomiske velferdsgoder fordi de ikke kunne stå i jobb, sier Rina Mariann Hansen til FriFagbevegelse.

– Arbeidslinja ble brukt som en argumentasjon for å holde sosialytelser lave, slik at folk endte med å være fattige. Også gjennom karensdager i AAP (arbeidsavklaringspenger) eller gjennom å holde sosiale ytelser lave, legger hun til.

Mange hun har truffet i Oslo, forteller at den harde arbeidslinje-retorikken ble opplevd som et angrep på seg selv.

– Mange har ikke valgt selv å ikke kunne jobbe, poengterer hun.

– Det var hele bakgrunnen for diskusjonen. For meg handlet det veldig mye om nivået på ytelsene. Og at vi må få opp ytelsene slik at folk kan leve av de ytelsene de får, sier Hansen.

Hun er likevel ikke enig i at det var en intern splid om arbeidslinja i Arbeiderpartiet.

– I beste fall var den medieskapt, antyder hun.

I den andre delen av «ringen» sto partiets arbeidspolitiske talsperson på Stortinget, Tuva Moflag. Nå er imidlertid frontene vel forent – og begge parter ser framover.

– Rina og jeg har snakket godt sammen hele veien. Vi er – og var – enig i målet. Jeg var helt enig i at vi måtte redefinere den sosialdemokratiske arbeidslinja. Det synes jeg debatten vi hadde i forkant og landsmøtet lyktes med, sier Tuva Moflag til FriFagbevegelse.

Innholdet viktigst

– Det viktigste for meg er innholdet. At alle skal ha en trygghet hvis du ikke kan jobbe, svarer Rina Mariann Hansen.

Arbeiderpartiets landsmøte vedtok to uttalelser. En om arbeid og en om unge. Uttalelsene var klare på at ytelsene skal være slik at det er mulig å leve av de.

– Ingen skal leve i fattigdom. I tillegg har man fjernet begrepet «det skal lønne seg å jobbe». Det var veldig viktig for meg, sier Hansen.