Roy Ervin Solstad

roy.ervin.solstad@lomedia.no

– Det verste med jobben? Nei, det må jeg tenke litt på, sier Geir Illing Nordvik og klør seg i skjeggstubbene på haka.

Det er en tirsdag morgen i midten av februar og som dagens første befinner jeg meg i Geirs skinntrukne baksete. I et kvarters tid har jeg stått ved holdeplassen midt i Sjøgata i nordlandsbyen og ventet på at 24-åringen skulle komme og plukke meg opp. Et lite taxi-skilt er alt som tyder på at det er en holdeplass.

Den lille lave bygningen inneholdt tidligere pauserom og toaletter for sjåførene, men Bodø Taxi har leid ut lokalene til to kebabkiosker. I stedet må sjåførene benytte døgnåpne bensinstasjoner eller toaletter hjemme om naturen kaller når de er på jobb.

Best når det snør vannrett

Natur pleier det for øvrig å være mye av vinterstid i Bodø, men denne vinteren har det meste vært mot normalt. Mens de på Sørlandet nærmest har druknet i snø, er det ikke en snøflekk å se i Bodø. Med fem plussgrader og blå himmel er det dårlige utsikter til skiføre denne dagen også. Faktisk betyr det at utsiktene til inntekter blir dårligere for sjåførene også.

– Når det snør vannrett tar folk drosje selv på korte turer, så når jeg ser at det er dårlig vær blir jeg glad, forteller han og flirer av sitt eget syn på hvilket vær som er best.

– Med snø og annen nedbør kan vi doble inntektene våre. Det er altfor bra vær nå, men det er jo mer behagelig å kjøre, prøver han å unnskylde seg.

For Geir er både sosial og liker å kjøre bil. Derfor er jobben som drosjesjåfør midt i blinken.

– Det beste med jobben er friheten. Det å kunne bestemme selv, smiler han til meg gjennom bakspeilet.

Ved togstasjonen er det stille, og Geir trykker raskt inn et spørsmål på taksameteret om toget allerede har kommet. Et øyeblikk senere dukker et «Ja» opp i displayet.

– Vi må jo følge med på hvor det er turer å få, forklarer han.

Kursen settes mot flyplassen.

– Drømmen må være en langtur til Oslo, men det har jeg ikke fått ennå. Det lengste er til Engavågen på Kystriksveien, og det er jo et stykke det også, forteller Nordvik.

Jeg nikker pent og later som jeg vet hvor det er. Heldigvis finnes det hjelpemidler. Til Engavågen fra Bodø er det drøyt 13 mil hver vei, pluss ferge. Google Maps er fint å ha.

Skravla går i ett den korte turen ut til flyplassen.

– Jeg har opplevd alt man kan oppleve i taxi på de to årene jeg har jobbet her, smiler han.

– Fødsel også? lurer jeg.

– Nei, det må vel være det eneste jeg ikke har vært borti, ler han.

Måtte ha politihjelp

En gang måtte han ha hjelp av politiet. Det var da en kunde krevde å bli kjørt et sted, uten å kunne betale.

– Han truet meg med kniv og slo også til meg, men jeg trykket inn alarmknappen som gjorde at sentralen kunne høre alt som ble sagt i bilen. Så da de hørte at jeg ba passasjeren legge vekk kniven, tok det ikke lang tid før politiet var på plass. I etterkant av den episoden fikk jeg tilbud av Bodø Taxi om å ta meg fri med lønn. Det skal de ha ros for, skryter han.

Men det skal mer til for å vippe en nordnorsk taxisjåfør av pinnen.

– Jeg kjørte ferdig skiftet mitt og var på jobb dagen etter også, fortsetter Geir.

Det finnes nemlig en episode som har satt dypere spor enn en passasjer som truet med kniv.

– Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre hjem, men ombestemte meg for å ta en siste tur. Resultatet ble at jeg ble spydd i nakken, så hele bilen ble tatt ut av drift i to dager og både seter og uniform måtte renses, sukker han.

I ettertid har han begynt å gi beskjed på forhånd til berusede passasjerer.

– Det ble dyrt for henne. Totalt kostet det 10.000-11.000 kroner, så jeg synes litt synd på henne. Nå ber jeg passasjerene si fra om de blir dårlige, slik at jeg kan stoppe. Det blir billigere for dem, og hyggeligere for både dem og meg, smiler han.

Måtte stoppe for å le

Da var det morsommere å kjøre noen standup-komikere til hotellet etter forestilling. Selv om heller ikke den turen gikk som normalt.

– Standup-komikere har det jo i kjeften, så jeg måtte stoppe bilen for å tørke lattertårer, minnes han.

Litt latter ble det også da han i julebordssesongen fikk inn en utenbys kar i bilen som skulle til et av utestedene i byen.

– Det var vel hundre meter å kjøre, så jeg slo ikke en gang på taksameteret. Da jeg stoppet utbrøt han «Var det så kort. Jeg har jo ventet på taxi i en time», ler Geir igjen.

Mer alvorlig blir han når temaet dreier seg om piratdrosjene i Bodø. Dem er det blitt svært mange av.

– Da jeg begynte som sjåfør for to år siden kjørte jeg ofte inn totalt 12.000-15.000 kroner på fredag og lørdag. Nå er vi nede i mellom sju til ti tusen kroner. Det skyldes antall pirattaxier, og det er blitt så ille at folk i Bodø har lagret både nummeret til Bodø Taxi og en piratsjåfør på sine mobiltelefoner. Det hender at folk ringer begge numrene, og tar den bilen som kommer først. Jeg har også opplevd sånne bomturer, sier han.

Det verste mener han er at det formidles pirattaxier fra kebabkioskene som holder til i bygget Bodø Taxi leier ut.

– Flere forteller at de blir spurt om de trenger taxi når de bestiller mat, hevder Nordvik.

Sjåførmøte

Nettopp piratdrosjene er det som irriterer mest for de rundt ti sjåførene som kvelden før møtes for å få valgt en tillitsvalgt for Transportarbeiderforbundet blant taxisjåførene. Det er en kjensgjerning at organisasjonsgraden blant drosjesjåfører er lav, og heller ikke i Bodø er det mange av dem. Initiativtager til møtet, og styremedlem i Polarsirkelen Transportarbeiderforening, Bjørnar Pettersen, anslår at rundt 18-20 av sjåførene er organisert.

– Problemet er at vi ansatte ikke er representert i styret i Bodø Taxi, selv om vi har bedt om det lenge, sier Pettersen.

Han tror nemlig det kunne hjulpet på kampen mot piratdrosjene.

– Jeg vet ikke om noen andre som ville godtatt at man mistet inntekter på denne måten. Det virker som eierne har resignert og gitt opp, sukker han.

Per-Inge Liljar som selv er drosjeeier, er av samme oppfatning.

– Jeg tror det må være over 20 piratdrosjer i Bodø nå, og det blir bare verre og verre, sier han.

Geir Illing Nordvik deltok også på møtet.

– Det er viktig at vi står sammen, understreker han.

Tar man en liten sjekk på medlemsskapet hans, så går det an å mistenke ham for å ha funnet ut det bare for kort tid siden.

– Jeg meldte meg vel inn for et par-tre uker siden. Har tenkt på det helt siden jeg begynte i jobben, men jeg fikk jo aldri finger›n ut av ræva, flirer han.

I det jeg går ut av bilen hans for å ta flyet sørover, stopper han meg et lite øyeblikk.

– Helgekjøring er kanskje det verste. Det er utrolig hva man får høre av folk som er på vei hjem fra byen. Av og til kan det være vanskelig å holde seg alvorlig helt til de er ute av bilen, ler han.

– Så selv om det er verst, liker jeg det også. Det er gøy, smiler Geir Illing Nordvik, før han setter bilen i gir og forsvinner nedover mot sentrum for å jakte nye passasjerer.