JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Marta Breen debuterte litterært med boka «Piker, vin og sang» for 13 år siden, mens hennes siste før årets heter «Kvinner i kamp». Når hun i tillegg har boka «Født feminist» på samvittigheten, burde dette være nok til å vite hvor vi har henne. Hun skriver bøker der mye av målet er å synliggjøre kvinner. Og ikke minst avdekke hvorfor kvinner ikke blir synlige i offentligheten, hvorfor de ofte blir «det annet kjønn», som en av feminismens mest kjente profiler Simone de Beauvoir kalte sitt hovedverk. Den franske filosofen framstår også i denne boka som et forbilde sånn hun har gjort for mange feminister siden 1970-tallet.

• Meld deg på nyhetsbrevet vårt

I «Om muser og menn», et finurlig ordspill på ei kjent bok av den amerikanske forfatteren John Steinbeck (Om mus og menn), er Breen nettopp opptatt av denne avdekkingsprosessen. Hun påpeker ikke bare på nærmest hver eneste bokside at kvinner stadig blir oversett – som regel av menn – men også hvordan kvinnene er «flinke» til å overse seg sjøl. Og hverandre. Og det er kanskje det siste som er det aller beste ved denne boka, det mest lærerike og nye.

For riktignok må det være lov å si at vi har kommet et stykke her til lands i kvinnekampens historie, men det står jaggu mye igjen. For det er ikke nok, synes Breen å mene, at kvinner bryter seg inn på menns arenaer og domener og «tar seg til rette». Samfunnet er strukturert sånn at vi uansett kjønn ikke oppdager når kvinner blir tilsidesatt, oversett eller latterliggjort. Eller kanskje til og med utidig feminisert. Våre fordommer om hvordan kvinner er og hvordan menn er sitter dypt i kulturen. Det handler ikke bare om for kvinner å skaffe seg sitt eget rom, som er en kjent metafor og boktittel fra Virginia Woolfs forfatterskap, men om så mye, mye mer.

I «Om muser og menn» bruker Breen seg sjøl ganske rått. Hun drar flere eksempler fra sitt eget liv, samtidig som hun viser med all tydelighet hvor mye hun strever for sjøl å bli fri og sjølstendig, for å leve et liv på sine egne premisser. Sånn hun mener menn ofte gjør – kanskje særlig den berømte Kulturmannen.

• Følg oss på Facebook

Forfatterens metode i denne boka er som nevnt av den mer avslørende varianten. Det er ingen tirade av angrep på dette og hint. Skjønt noen menn får passet sitt påskrevet i sakens anledning. Georg Brandes, Ingmar Bergman, Bjørn Afzelius og Karl Ove Knausgård kommer ikke spesielt godt ut av boka. Men det er overhode ikke noe ufint angrep vi som lesere blir vitner til. Og Breen avslører også at hun ikke ønsker å bli betraktet som «sur og grinete» feminist. Det er hun da heller ikke. Sjøl om hun i epilogen tråkker en del til og viser et temperament hun i boka tydeligvis må ha dempet noe. Dessuten skriver hun godt, hun har en såkalt god penn.

Avslutningsvis skriver hun om arven etter kvinnefrigjøringstiåret 1970-tallet: «Førti år senere mener noen at likestillingen er gått for langt. Da tenker jeg i mitt stille sinn at de burde prise seg lykkelig over at vi kun er ute etter likestilling – og ikke hevn».

Hvis bøker endrer verden, er «Om muser og menn» et nyttig og etterlengtet bidrag. Jeg tror dessuten den bidrar til å heve bevisstheten både hos menn og kvinner om hvor viktige denne kampen er. Og ikke minst hvor vanskelig den er. Å riste av seg en tusenårig gammel kultur er neppe gjort på femti år. Det vet også forfatter Marta Breen bedre enn de aller fleste. Dermed er det bare å vente på neste bok.

Les også:

• «Arbeidstakerne er ikke bare innleid og underbetalt. De får en behandling som ikke er noen arbeidstakere verdig»