Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

12. desember 2013 fant Kjersti Marsdal en lapp i hylla til datteren da hun hentet i barnehagen. Asperud barnehage, der de to barna hennes gikk, skulle konkurranseutsettes, sammen med seks andre kommunale barnehager i Oslo.

Høyre-partiene i bystyret ville ha mer mangfold og spare penger på å la private aktører ta over driften. Asperud barnehage ble valgt ut fordi den var dyr i drift.

Les også: Slik gikk det da private overtok barnehagene

I brevet til foreldrene sto det at ikke ville innebære store endringer for barna. Men da Kjersti og de andre foreldrene møtte opp til Lucia-frokost i barnehagen dagen etter, merket de at ikke alt var som det skulle:

Noen av de ansatte hadde røde øyne etter å ha ligget våkne hele natta. De fryktet at de måtte slutte i barnehagen de hadde jobbet igjennom så mange år, for å ikke tape pensjon.

– Da barna var der, smilte de, men da vi møtte på dem i gangen, var det tydelig at de ansatte var veldig lei seg. Og da skjønte vi at det hadde noen konsekvenser den lappen vi hadde fått, sier tobarnsmoren.

Hør hvordan det politiske vedtaket om privatisering påvirka livene til vanlige folk, og hva som skjedde da foreldrene kjempa imot:

Bekymret

Kjersti og de andre foreldrene var bekymret for at mange av de ansatte ville slutte. De fryktet hva det ville bety for det stabile arbeidsmiljøet i barnehagen, som de opplevde som trygt og godt for barna.

– Asperud barnehage var en populær barnehage. Ikke fordi bygget var flott, eller på grunn av lekeplassen, men fordi den hadde veldig stabile ansatte. De var glade i jobben sin og flinke, og mange hadde vært der i veldig mange år. Det skapte et trygt og godt miljø for ungene, forklarer hun.

Det var også denne stabiliteten som gjorde barnehagen så dyr, fordi mange ansatte med høy ansiennitet betyr høyere utgifter til lønn.

Les også: Karin (51) gikk opp 40.000 i lønn da barnehagen ble kommunal igjen

Reagerte

Sammen med de ansatte bestemte foreldrene i de seks barnehagene seg for å ta opp kampen. De ville få politikerne til å snu.

– Vi var ikke spurt, og de som jobba der var ikke spurt. Det var liksom bare bestemt. Så vi tenkte at vi måtte gjøre noe. Og når vi skjønte at dette også gjaldt mange flere tenkte vi at dette var det verdt å kjempe for, sier Kjersti Marsdal.

Hvordan det gikk, kan du høre om i en ny episode av podkasten Rørsla.