Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

– Jeg tør ikke kjøre sakte i området her, så jeg kjører ganske fort for å bli ferdig med strekket. Innenfor fartsgrensa så klart.

Geir Tonning leverer post bygda rundt i vakre Volda og er like lettet hver gang han unngår ras.

Tonning, som bor i Stryn, mener selv han har verdens fineste jobb.

I dag skinner sola og de snøkledde fjellene speiler seg i fjorden. Men på den andre siden er det ikke alltid like idyllisk.

Urovekkende ofte faller ruller det små og store steiner ned fra fjellsida – uten forvarsel.

Veien er relativ ny etter at den raste fullstendig ut for noen år siden, men fortsatt er det ikke gjort rassikring av fjellet her.

Tross dette har Geir Tonning aldri angret på at han ble postbud i området, en jobb som medfører at han må kjøre den rasutsatte strekninga minst tre ganger i uka.

– Jeg har tidligere jobbet i helsevesenet og da var det 60 prosent kveldsjobbing. Det ble lange dager, og jeg tenkte at det ville være kjekt å prøve noe nytt.

– Og her er jeg nå, i drømmejobben, sier den blide rødkledde i den røde postbilen og speider utover den vakre fjorden.

Det var en kompis som jobbet i Posten som anbefalte han å søke seg dit.

Nina Hanssen

Elsker friheten

Tonning har i over et år vært postmann i Stryn postdistrikt på heltid og stortrives på de smale veiene.

– Det fineste med denne jobben er friheten og få bestemme over egen arbeidshverdag, sier han og går langs veien på slutten av dagens postrute.

Solbrillene og capsen er på når han skal levere dagens post til de 7–8 fastboende innerst i Otterdal.

Han innrømmer at dette er de mest spennende 10–12 minuttene i løpet av arbeidsdagen som han bruker mest hjernekapasitet på.

– Det er vilt, vakkert og farlig her, sier han og hilser på en mann i en lokal taxi som kjører forbi.

Det er små forhold, men det er ikke alltid at været er så fint som denne morgenen.
– Hvis været er ekstra dårlig, vurderer jeg alltid nøye om jeg skal kjøre. Er bommen lukket, så er det jo klart at jeg ikke kjører, men av og til så stanser jeg her og gjør en vurdering.

Nina Hanssen

– Regner det hardt, snør eller jeg ser det er småsteiner, så passer jeg ekstra på. Da stanser jeg og tar selv beslutningen om å la være og levere posten, sier han.

Ukentlig stanser han bilen og rydder små og store stein på ruten.

Unngår tankekjør

– Jeg tenker ikke så mye på det, men hvis jeg kjører ruten og kommer tilbake samme vei og det ligger store steiner i veien, begynner jeg å tenke litt, det er klart.

– På hva som ville skje om jeg var i området da raset gikk, og steinene traff bilen. Men man kan jo ikke gå rundt og bekymre seg, tilføyer han.

Han og kollegene kjører ut post her to dager ene uka, og tre dager neste – men i perioder kan det være postlevering alle hverdager.

Flere ulykker

Omtrent ukentlig ligger det stein i veien her. Geir Tonning er smertelig klar over både ulykkene og de farlige hendelsene som har funnet sted her.

I tillegg har det hendt at uvær har sperret veien og blokkert, eller fått veibanen til å rase ut i sjøen.

Selv om han kanskje har Norges farligste jobbrute, får han ikke noe ulempetillegg eller risikotillegg for faren han utsettes for i jobben.

Han er organisert i Fagforbundet Post og Finans og er forsikret, men snakker ikke om risikoen verken til familie eller kolleger.

– Jeg er kjent i området og for meg er det viktig å gjøre en god jobb. Mens jeg kjører tenker jeg at jeg er heldig som får jobbe i det vakre landskapet her. Men skulle det skje noe alvorlig, så er det jo ikke verdt det, sier han.

Som postmann i distriktet er han vant til at det er stengte veier og at det også går skred. Men at denne ruten ved Horndalsvannet skiller seg likevel ut som spesielt risikofylt og farlig.

Nina Hanssen

Stein i veien

Han tenker at det er forskjell på de som bor her og besøkende, som tross alt har et valg.

For å utføre jobben må han som postmann dra inn for å levere ut post, pakker, reklame og aviser til husstandene i Otterdal.

Han har ikke noe valg, det er jobben hans.

Andre kommer hit frivillig, eller har valgt å bosette seg her. De tankene slår av og til inn.

Men Tonning har lært seg å lese naturen og vurderer nøye om været har vært eller er for dårlig.

I dag skinner sola fra blå himmel. Fjorden ligger speilblank, omgitt av de høyreiste fjellene.

Naturen er så vakker at han på denne godværsdagen unner seg et femminutt i sola ved postkassestativet i Otterdal.

Nina Hanssen

Mens blikket vandrer utover den fredelige fjorden, og slår Tonning fast at Otterdal er et utrolig idyllisk sted.

– Vilt, vakkert og litt farlig. Hadde det blitt gjort noe rassikring langs veien ville det vært mye mindre risikabelt å dra hit i jobben, sier han og peker opp fjellskrenten der både store og små steiner sees. Han sparker bort flere steiner langs veikanten og kaster noen av de største ned i vannet.

– Jeg pleier å ta bilder og registrere når det er mye stein her, og rapporterer videre til Posten der det er mest ras, men prøver samtidig å unngå tankekjør, sier han.

Men innrømmer at han alltid puster ut når han er ferdig med de 12 minuttene det tar å stikke innom poststativet her inne.

Når han endelig kommer hjem til Stryn, kan også kona til 47-åringen puste ut.

Stengt etter nytt ras

Den 13. juli midt i fellesferien skjedde det et nytt stort ras der veien ble sperret for trafikk. En av de som var der da var nestleder i Ørsta postdistrikt Irene Drageset.

– Jeg og mannen min var i Otterdal for å fiske da vi hørte det buldret og så at steinene kom, forteller hun.

Da veien ble ryddet leverte de post, men da det kom litt flere småsteiner, var det noen kolleger som følte seg utrygg.

– Vi måtte ta hensyn, da noen kolleger gruert seg til å kjøre Otterdalsruta. Da ble det bestemt at innbyggerne i bygda måtte selv dra til Coop-butikken i Grodås for å hente posten. Slik er det fortsatt i avvente på at noe skal skje. Det handler jo om HMS for oss postbud. Jeg håper politikerne nå tar tak og sikrer veien. Det er på tide, sier Tonning, som nå er tilbake fra sommerferie.

Det er uvisst når Posten vil bli levert for de 8 innbyggerne som fortsatt bor i Otterdal.