MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

Posten har nedbemannet kontinuerlig de siste 20 årene, og det vil fortsette i årene som kommer. Når ansiennitetsprinsippet veier tyngst, er det nødvendigvis de yngste som rammes hardest.

På Postkoms ungdomskonferanse på Sørmarka i oktober, var deler av programmet viet til Nav. Et signal om hva framtiden bringer.

• Regjeringen gir Posten 540 mill. mindre enn behovet: – Distriktene er taperne

– Det blir mer og mer tydelig hvilken vei det går, smiler Åshild Homeyer.

Hun jobber som bud i Bergen, og har for lengst innsett at det ikke vil være en jobb hun kommertil å ha til hun blir pensjonist.

– Vi i budavdelingen merker ikke nedbemanningen på samme måte som de som sorterer posten. Det er de som er mest utsatt, sier Homeyer.

– Vi merker det veldig godt. Det går hardt ut over de som jobber i terminalstrukturen, sier Conrad Severin Knudsen.

Han er ansatt ved ruteklargjøringen i Stokke. Der har halvparten mistet jobben eller vært nødt til å gå i redusert stilling.

– Vi har fått realiteten rett i fleisen. Vi er nødt til å finne oss noe annet å gjøre. Men det har vi vel egentlig vært klar over siden vi begynte i Posten, påpeker Knudsen.

– Vi er vel egentlig heldige som har vært ansatt såpass lenge, konstaterer Homeyer.

• Postens konsernsjef: – Omstilling krever god dialog

Sist inn, først ut

Mens postjobbene i Bergen og Stokke er under press, er situasjonen i Oslo litt bedre. Yusuf Yildiz er bud i Oslo.

– Vi er en av de heldige plassene som ikke har mistet så mye folk. Men vi merker nedgangen i postmengden ved at rutene har blitt lengre. Selv om det er mindre post, må vi jobbe minst like mye. De fleste jobbene som har blitt borte, har foreløpig blitt tatt med naturlig avgang, sier Yildiz.

Men også han ser at det ikke vil fortsette.

– Da jeg begynte i Posten tenkte jeg at det var en sikker jobb. Eter å ha vært der noen år ser jeg jo at det ikke er sånn. Det er nedbemanninger stadig vekk, konstaterer Yildiz.

Han har vært sju år i Posten. Homeyer har åtte års ansiennitet, mens Knudsen nærmes er en veteran å regne med ti år i Posten.

– Det er vel med oss som alle de andre som jobber i Posten, at vi skulle egentlig ikke vært her så lenge. Men det sier jo også de som har vært i Posten i 30-40 år. Og det er jo litt av utfordringen for oss som er unge. Ti år i Posten er ingenting. Under siste nedbemanning måtte de som var rammet ha minst 30 års ansiennitet for å beholde jobben. Da skjønner man at man før eller siden står for tur, fastslår Knudsen.

– Nå er selv de med så lang ansiennitet bekymret for om de mister jobben, sier Yildiz.

– For oss som er unge er det vel mer snakk om når vi mister jobben – ikke hvis, fastslår Homeyer.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

Flere muligheter

Med usikre framtidsutsikter er det naturlig å forberede arbeidslivet etter Posten. Selv om det i det daglige ikke er noe som blir snakket om ofte, blir temaet jevnlig tatt opp på de lokale arbeidsplassene.

– Vi hører det fra de eldre, at vi må finne oss noe annet. Og det er nok mange som tenker på det, sier Homeyer.

– Vi som er unge har det sånn sett litt enklere enn de eldre. Er man 55 år og har hele arbeidslivet sitt i Posten, er det ikke så mange muligheter. Vi som er unge har flere muligheter. Det er lettere for oss å omstille oss, sier Knudsen.

– I Oslo-området er det kanskje større muligheter for ufaglærte arbeidsplasser. Men ønsker man seg en fast jobb er det vanskelig uten utdanning. Regjeringen har åpnet for mer midlertidig arbeid. Det får vi lide for, fastslår Yildiz.

– Mitt inntrykk er at de fleste som begynner i Posten i ung alder, har lite utdanning. Da er det ikke mange muligheter til ny jobb. Skal vi som er unge få oss jobb etter Posten, må vi innstille oss på å gjøre noe helt nytt. Da er nok utdanning helt nødvendig, understreker Homeyer.