Dette var tittelen på den første kommentaren jeg som nyvalgt forbundsleder i 2006 skrev i dette bladet. Du leser nå min siste kommentar på denne plass. Som mange er kjent med vil jeg fratre vervet som forbundsleder på vårt landsmøte i slutten av oktober. Etter åtte år er jeg motivert for eventuelt nye oppgaver og på mange måter; et nytt liv med skille mellom fritid og arbeid og med skille mellom meg sjøl og rollen som talsperson for 3000 medlemmer. Jeg har vært tillitsvalgt hver eneste dag fra 1978 og jeg har hatt de fleste typer tillitsverv, ofte flere samtidig. Jeg er takknemlig for at jeg gjennom NFF har fått delta på mange nivåer og på ulike områder. Det har vært lærerikt og givende, men også krevende fordi som sentral tillitsvalgt følger det med et stort ansvar. Som forbundsleder i kriminalomsorgens viktigste forbund er man på vakt 24 timer i døgnet, 365 dager i året (jeg formoder at LO Stat ikke godkjenner vaktlengder ut over dette).

I de 37 år som har gått siden jeg trådte mine første par uniformssko på Ila sikringsanstalt og fram til i dag, har det vært en utvikling som ingen i 1977 ville spådd. Rollen som fengselsbetjent er helt forandret, fra å være «fangevoktere» til å bli en yrkes¿profesjon med ambisjon om rehabilitering og behandling av innsatte. Og fra kun å samarbeide med oss sjøl til å samhandle med utenforliggende etater og organisasjoner, og hvor samhandling med friomsorgen er en selvfølgelighet i stedet for et nødvendig onde. Og ikke minst, fra seks måneders kurs på Fengselsskolen til en profesjonsutdanning på høgskolenivå med studiepoeng.

Tro ikke at dette har kommet av seg sjøl. Tro heller ikke at du kan takke NFF for alt dette. Det du derimot kan tro, er at forbundet har vært en pådriver for utviklingen og en premissleverandør for de valg som er tatt. Jeg mener at kriminalomsorgens ansatte har grunn til å være stolte over det arbeidet som utføres i fengslene og i friomsorgen, og jeg mener NFFs medlemmer har grunn til å være stolte over å være del av en organisasjon som har gjort framskrittet mulig.

Det er likevel mye ugjort, ikke minst når det gjelder ressurser og ansattes lønnsforhold. Den nye forbundslederen møter mange utfordringer i årene som kommer. Jeg anmoder medlemmene og tillitsvalgte i forbundet om å støtte opp om forbundsledelsen. Vær gjerne utålmodig, men vær støttende og konstruktiv.

Mine siste ord blir å gjenta mine første fra desember 2006: Kriminalomsorgsansatt, vær stolt av jobben din. Du kan med løftet hode fortelle de som spør at du er med på å gjøre samfunnet tryggere, fordi du i jobben din har som oppgave å hindre innsatte og klienter i å falle tilbake til ny kriminalitet og ny soning. Vi skal være stolte, men vi skal ikke være fornøyde. Det er et godt utgangspunkt. Det betyr at vi skal se framover.

Kjære venner: Takk for meg.