Øystein Bråthen

Med 73 000 reisende i 2006, ble det hektisk i perioder. Hotellene i området er store på kurs og konferanser, og bestiller togbilletter på stasjonen. Betalingen gjøres i hotellresepsjonen, en ordning alle parter er fornøyde med. Etter at Nesbyen og Ål ble nedlagt, bruker både bussjåførene og passasjerene salgspersonalet til å ordne det praktiske

– Salg over Internett har slått an, men ikke i alle grupper. Pensjonistene får nok hjelp av yngre familiemedlemmer, og automatene er heller ikke like enkle å betjene for alle, det blir mange tastetrykk. Tilbakemeldingene forteller at mange har problemer, sier Heggedal, ansatt i NSB siden 1973.

Uvisst. Med kun to ansatte, holder de stengt på lørdagene for å få turnusen til å gå opp. Når den ene har frihelg blir det 12-timersvakt på den andre. Mens kollegaen, som fyller 62 år i september, blir i NSB til han går av med avtalefestet pensjon, vet Heggedal fremdeles ikke hvilke tilbud arbeidsgiver kommer med til henne. NSB gjennomfører kartleggingssamtaler foran nedbemanninger, en ordning de har valgt for å minske belastningene i slike situasjoner. Dette kommer i tillegg til de drøftingene arbeidsmiljøloven stiller krav om i forkant av oppsigelser.

– Jeg er veldig skuffet. Vedkommende med ansvar for dette hadde ikke tid til å komme hit før jul. I januar kom beskjed om at det ikke gikk da heller. Jeg har tilbudt meg å reise til Oslo, for å gjennomføre samtalen og få vite hvilke muligheter som finnes.

Beslutningen om å legge ned kom sist høst.

– Da var det folk her for å orientere, og det var profesjonelt nok. Men behandlingen etterpå irriterer meg. Vi burde hatt denne samtalen for lenge siden, for å få avklart situasjonen etter 1. juni. I denne sammenhengen er ikke det lenge til, sier hun. Et tilbud om sommerjobb på Finse kan bety noen måneder ekstra.

– Egentlig hadde jeg tenkt å ha fri, men Finse er veldig fristende. NSB-miljøet er spesielt, og jeg kommer til å savne det. Å få en annen jobb blir nok noe helt annet.

Store forandringer. Hun begynte som aspirant i Moss, fortsatte på Oslo S og dro til Hallingdal i 1982.

– Jeg hadde lyst til å komme litt vekk fra Oslo, og så at Torpo skulle legges ned fra januar 1984. Halvannet år utenfor hovedstaden passet meg bra, forteller hun, men ble værende på strekningen.

– Jeg var på reserven, og jobbet på Nesbyen, Gulsvik, Ustaoset og flere andre steder. Da fjernstyringen var innført ble stasjonene nedlagt. Hit kom jeg i 1986.

Den gang var de 15 ansatte, og stasjonen var døgnåpen med stor aktivitet både dag og natt.

– Vi hadde eget skiftelokomotiv, egne skiftefolk, mange tømmervogner og mye annet gods. Bilene fra Sogn kunne komme med 10–15 paller post, og ta like mye med tilbake. Bussjåførene stakk innom, og var det tid tok vi en kopp kaffe sammen. Gradvis forsvant både post og annen frakt, allikevel er det for galt å kutte all bemanning her, mener hun, for stasjonen er et knutepunkt, med busser til alle togene.

Trafikken er stor, både i helger og midt i uka hele året igjennom, bortsett fra en litt stille periode i januar og november. Hotellene har protestert, ordfører Jan-Halvard Brekko, med yrkesbakgrunn som lokfører, har sagt sitt, det samme har stortingspolitiker Sigrun Eng (Ap), som har to perioder bak seg i Stortingets samferdselskomité.

Yter service. Særlig når noe uforutsett skjer, blir det travle timer. Da synes ombordpersonalet det er godt å ha noen å kontakte.

– Bussene venter egentlig bare i ti minutter ved forsinkelser, men får vi vite at mange om bord skal videre, og at det kun dreier seg om noen få ekstra minutter, snakker vi med sjåføren og får ham til å drøye det litt.

Informasjonen til passasjerene varierer når det skjer noe ekstra. Når stasjonen er ubemannet skal togleder i Bergen sørge for beskjed over høyttalerne.

– Ofte har de helt andre ting å tenke på. En lørdag i januar var toget 45 minutter forsinket, og det kom ikke et pip, så her må det finnes andre løsninger. I høst og hittil i vinter har ras og store snømengder ført til full stans, elgpåkjørsler er heller ikke uvanlig, og både reisende og de som venter på noen ringer hit for å få informasjon.

Fra juni overtar Jernbaneverket ansvaret og kostnadene. Venterommet skal være åpent 12 timer i døgnet, så vaktmesteren må legge om rutinene. Han har base på Ål, med ansvar for bygningene på strekningen ned til Sokna. Gol er han innom hver mandag, men stiller på kort varsel.

– Er det noe, ringer vi.

Godt arbeidsmarked. I Hallingdal, som i resten av landet, er det behov for flere ansatte, særlig i servicenæringen, så Heggedal ser ikke mørkt på framtida. Etter å ha jobbet skift i alle år kunne det være godt å ha fri i helger og kvelder. Hun har gjort framstøt for å bytte jobb innenfor jernbanen, men fant ut at det ikke var så enkelt.

– Første gang jeg hørte om nedbemanningen vurderte jeg å prøve å bli togekspeditør på Ål. Men siden NSB og Jernbaneverket har skilt lag, måtte jeg stille som ekstern søker på Jernbaneskolen. Det droppet jeg. En mulighet er å bli konduktør, men det frister ikke med pendling og enda mer ubekvem arbeidstid. Vi i salg har jo aldri fri hele julen eller i påsken, og den travleste tida er sommersesongen.

Hun har tenkt å finne en jobb hvor det er mulig å ta sommerferie når det passer henne, men skiftarbeid har blitt en vane.

– I dag synes jeg ikke det gjør noe. Det var vanskeligere å få alt til å klaffe den gang ungene var små, sier Tove Heggedal.