Anders Hauge-Eltvik

anders.hauge-eltvik@lomedia.no

Et 50-talls statsansatte sitter rolig på en parkeringsplass i Seoul i Sør-Korea og holder varsomt et stearinlys hver. Samtidig: Politibusser er parkert inn til gatehjørnet for å sperre innsynet. Det kryr av politifolk med skjold.

Medlemmene fra statsforbundet i Sør-Korea har vært her de siste 18 mandagene, de protesterer mot regjeringens siste avvisning. En tiårig konflikt skulle få sin avslutning i sommer, i stedet er frontene steilere enn noen gang.

Dette er landet som gir oss våre billige flatskjerm-TV’er og telefoner. Oljerigger for Statoil, og logistikkskip for Forsvaret. En suksesshistorie. Men bak den økonomiske suksessen skvises de svake fagforeningene hardt.

Situasjonen er desperat. I vår gikk det så langt at leder Kim Jungnam i statsforbundet Korean Government Employees’ Union (KGEU) valgte å ty til sultestreik for å markere alvoret i situasjonen. Han endte på sykehus.

Konflikten startet i 2004, da den sittende regjeringen ville innføre en lov som drastisk reduserte fagforeningenes rettigheter. Fagbevegelsen gjennomførte en endagsstreik.

Reaksjonen fra regjeringen var nådeløs: 500 fikk sparken og 4000 andre fikk ulike former for straff.

KGEU organiserte mange av de som mistet jobben. Fortsatt, nesten ti år senere, nektes 135 av dem å gå tilbake til jobben sin. KGEU står ved dem.

På bakgrunn av dette, nekter regjeringen å anerkjenne KGEU som forbund.

KGEU mener regjeringen bruker det som en unnskyldning og at grunnen egentlig er at forbundet kritiserer regjeringens politikk.

Retten til å organisere oppsagte medlemmer er for øvrig en grunnleggende rettighet internasjonalt, hjemlet i en konvensjon fra FNs arbeidslivsorganisasjon ILO.

Det betyr ikke så mye i Sør-Korea, som anerkjenner bare 28 av 189 ILO-konvensjoner.

Tiger

Sør-Korea er en av de såkalte asiatiske tigrene: Land med voldsom vekst i økonomien. Infrastrukturen er på topp og utdanningsnivået er høyt. Rettighetene til ansatte står det dårligere til med.

En nordmann som har jobbet mye i Sør-Korea beskriver de tøffe forholdene:

– Påpeker du mangler ved en ansatts arbeid, ser du ham ikke igjen neste dag. Da har han mistet jobben, forteller han.

Den uavhengige organisasjonen World Economic Forum plasserer Sør-Korea som en versting. De rangerer landet som 132 av 148 når det gjelder forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager.

Fagforeninger motarbeides, organisasjonsgraden er på bare 10 prosent.

De enorme konglomeratene i Sør-Korea har mye makt. Samsung, Huyndai, Daewoo, LG og de andre utgjør rundt 80 prosent av landets økonomi.

Selskapene er involvert i «alt». Forbrukerelektronikk, verft, bilfabrikker, flyselskap – listen er endeløs. Disse selskapene har tette bånd til politikken.

KGEU ble sist avvist av regjeringen nå i sommer. Mistanken i forbundet er at president Park Geun-hye har grepet inn og sagt nei. Hun er datter av tidligere diktator Park Chung-hee og representerer det mest konservative partiet.

Fikk sparken

I KGEU’s lite prangende lokaler i Seoul, jobber Yun Seon Mun som politisk sekretær. Den milde og vennlige mannen er en av de 135 som fortsatt er oppsagt fra jobben sin.

Etter streiken i 2004 mistet han jobben i sosialtjenesten i Ulsan. I de ti årene som har gått, har han jobbet på forbundskontoret i Seoul.

Han synes situasjonen er frustrerende.

– Vi kunne ha jobbet for det koreanske folket! Regjeringa må forstå at dette forbundet ikke bare er til for seg selv, men for det beste for befolkninga.

Seon Mun mener demokratiet i Sør-Korea går i feil retning etter diktaturets fall på slutten av 80-tallet. Etter forrige valg er det avslørt at landets etterretningsorganisasjon påvirket nettdebatter til fordel for presidenten som ble valgt.

– Den avsløringen gjør at jeg konkluderer med at dette landet har gått tilbake til tiden før demokratiseringen. Dette er ikke den regjeringen som folket ønsker, sier han.

Mangler tillit

President Kim Jungnam i KGEU mener at det er en grunnleggende tillitskrise mellom myndighetene og fagbevegelsen.

Den senete mannen kjemper en tung kamp. Han føler regjeringas siste beslutning om å nekte å godkjenne KGEU som fagforening er et svik.

– Etter at dette forbundet ble dannet, har vi prøvd å endre den byråkratiske kulturen, for å jobbe mer for folket. Dette skremmer regjeringa. Den enser ikke landets framtidige behov, kun sine egne, kortsiktige interesser, sier Jungnam.

Støtten fra internasjonal fagbevegelse har vært stor, noe Jungnam er takknemlig for. Han forteller at situasjonen til KGEU følges nøye av resten av koreansk fagbevegelse.

– Dette handler om kjernen av faglige rettigheter: Å bli medlem i et forbund, løse problemer gjennom forhandlinger og å snakke med arbeidsgiver, sier han.

KGEU har gått kraftig i mot regjeringens privatiseringspolitikk, og har jobbet mot den bruken av irregulær arbeidskraft. Men enn så lenge er det kamp for de helt grunnleggende rettighetene som gjelder.

Hastverk

Jeoung Bo Hoon leder arbeidet med å få gjeninnsatt de 135 oppsagte. Han har dårlig tid.

– Mange av disse menneskene blir pensjonister om to-tre år. Om de ikke har fått jobben tilbake innen den tid, vil de ikke bli statspensjonister og ikke motta pensjon. Samtidig ønsker vi at de skal få tilbake statusen som statsansatte, sier han.

Bo Hoon tror politikerne er redd KGEU vil få for stor makt om de vinner fram og får gjeninnsatt de oppsagte medlemmene. Det siste eksempelet på det er et lovforslag fra en representant i parlamentet, som skal gi de 135 jobben tilbake.

Til tross for stor støtte i nasjonalforsamlingen, har forslaget blitt stoppet. Bo Hoon mener det er regjeringen som har satt ned foten.

– Vårt forbund prøver å reformere offentlig sektor. Det truer regjeringen. Den prøver å holde oss nede, oppsummerer han.

Det Sør-Koreanske arbeidsdepartementet og Daewoo-verftet har begge fått oversendt spørsmål om å kommentere denne artikkelen og KGEUs påstander. De hadde ikke svart på henvendelsen innen vi gikk i trykken.

Mange faktorer

Arbeidsforsker Roh Kwangpyo mener det er flere faktorer som gjør forholdene for fagforeninger vanskelige i Sør-Korea:

Den relativt korte erfaringen med demokrati, sosiale faktorer og den spente situasjonen med Nord-Korea.

– Fagforeninger er anerkjent i lovverket, men det er et gap mellom loven og realiteten. Fagforeninger er ikke allment akseptert, og det er underliggende sosiale faktorer som motarbeider fagforeninger, sier han.

Det blir heller ikke lettere av de tette båndene mellom politikere og de store konglomeratene.

– Det er en utbredt oppfatning at om det går bra for konglomeratene, så går det bra for nasjonen. Det ødelegger balansen mellom arbeidstagere og arbeidsgivere, forteller han.

Det andre statsforbundet «plager» ikke regjeringa med å kritisere politikken, slik KGEU gjør. Det er årsaken til problemene, mener Kwangpyo.

– Regjeringa sier årsaken til at de ikke anerkjenner KGEU er at de organiserer de oppsagte medlemmene. Men det er bare noe de sier. Den egentlige årsaken er at de virkelig ikke liker KGEU, sier han.

Direktøren mener press fra OECD, EU og fagbevegelse i andre land er en viktig årsak til at KGEU i det hele tatt er i en prosess for å bli anerkjent.

– Det KGEU ønsker, er en behandling i tråd med den globale standarden. Sør-Korea er helt klart et land som ikke beskytter arbeidstagernes rettigheter. Situasjonen blir heller ikke bedre, og det kan fortsette slik i lang tid, sier han.

Men med velstandsøkning vil dette bli et større problem, spår han:

– Etter hvert som økonomien vokser, vil folk bli mer opptatt av sosiale spørsmål. Det er et stort økonomisk gap mellom arbeidere og konglomeratene. Denne konflikten vokser, og det er allerede i gang, advarer han.

Ferskt demokrati

Det er flere enn fagbevegelsen som mener demokratiet har for svake kår i Sør-Korea. 750 jurister utgjør organisasjonen «Advokater for et demokratisk samfunn» i Sør-Korea. De fører en rekke saker som går på demokrati- og menneskerettighetsspørsmål.

Advokat Kwon Young Gook er en av dem, og han tegner et dystert bilde av demokratiets stilling i landet.

– Demokratiet har ikke «satt seg» i Sør-Korea, og det institusjonelle systemet for mennesker som trenger hjelp er ikke utviklet. Minoriteter diskrimineres, og situasjonen for menneskerettighetene forverres. Vi er nå nesten tilbake til nivået på 70-tallet, da vi hadde et autoritært, militært regime, beskriver han.

Young Gook mener også mediene i Sør-Korea er under sterk statlig kontroll, og at retten til å samle seg eller demonstrere er kontrollert av politiet.

– Myndighetene garanterer ikke for de grunnleggende rettighetene til folket, og synes heller ikke det er viktig.

Han nevner som eksempel at det til enhver tid er en rekke demonstrasjoner utenfor rådhuset i Seoul, store som små. Men politiet blokkerer tilgangen til disse med busser og mannskap, slik at forbipasserende verken ser eller har særlig mulighet til å ta del i disse demonstrasjonene.

– Mediene styres ved at en komité bestående av politikere fra partiet med regjeringsmakt velger ledelsen i de ulike tv-stasjonene. De desidert største avisene tilhører høyresiden, og disse tar mesteparten av inntektene. Som en konsekvens hører eller leser vi nesten aldri kritikk av myndighetene eller de store konglomeratene, sier han.

config.properties config.properties~ dump-articles.sh modules README.md test2.txt test.txt

Etter markeringa på gatehjørnet, som endte med sammenstøt og en arrestasjon, oppsummerer president Jungnam situasjonen for fagbevegelsen i Sør-Korea: – Dette er maktens ansikt i Sør-Korea. Alle har rett til å samle seg, men politiet nekter oss det. Det skjer overalt og hele tiden i dette landet. I Sør-Korea er det å holde munnen igjen den eneste måten å leve sikkert på. Å komme igjennom dette, krever mye mot.