Arne Bernhardsen, redaktør i Gyldendal Arbeidsliv

Støy er et velkjent arbeidsmiljøproblem, faktisk den yrkesskaden som er hyppigst meldt også i vår tid. Det er i all hovedsak et teknisk problem, og som for alle andre tekniske problemer, går det an å løse det på teknisk vis. Beklageligvis er det også en utbredt myte at man ikke trenger å gjøre noe med støyen, så lenge den ligger under 85 dB beregnet for en hel arbeidsdag.

Det nye i støyforskriftene er at det er definert tiltaksgrenser for støyen. I tillegg er det gitt grenseverdier for støyeksponering (85 dB), og det er denne verdien som ikke skal overskrides. Men med tiltaksgrensene er det litt annerledes, her skal det settes inn tiltak i forhold til hva slags arbeid man utfører. Det er tre nedre tiltaksgrenser; 55 dB, 70 dB og 80 dB (alle beregnet ut fra daglig støyeksponering i 8 timer). På beskrivelsen du gir, høres det ut som arbeidsplassen du jobber på er i gruppe 2 med nedre tiltaksgrense på 70 dB. Med andre ord gjenstand for tiltak.

Hvilke tiltak kan gjøres?

– alternative arbeidsmetoder som gir redusert støyeksponering

– utstyret stilles opp slik at støyen blir mest mulig redusert

– teknisk støyreduksjon av lokalene (dempere, skjermer, innbygging el.l)

– redusere alle former for vibrasjoner og strukturlyd

– bedre og systematisk vedlikehold

– endre organiseringa av arbeidet slik at støyeksponeringstida blir kortere

Først og fremst må dere satse på å redusere støyen. Støyfrie pauser og hørselsvern er kun ment å være nødløsninger. I tillegg skal dere planlegge arbeidet slik at støybelastningen søkes redusert til lavest mulig nivå og minst 10 dB lavere i forhold til den nedre tiltaksverdien.

Hørselsskaden kommer snikende og den er irreversibel, vi får ikke hørselen tilbake selv om den avhjelpes noe med moderne teknologi. Legg ned mye arbeid for støyreduksjon – stå på for fuglesang og romantisk hvisking!

LO-Aktuelt 17/2007