DEBATTINNLEGG: Grethe Kvist, leder Fellesorganisasjonen Hordaland og styremedlem LO Bergen og omland

Lønn avspeiler samfunnets verdsetting, og i Norge er det dessverre slik at vi verdsetter dårligst de som løser våre viktigste samfunnsoppgaver; nemlig de som bygger folk og samfunn, gjennom omsorg for barn, veiledning og støtte til mennesker i vanskelige situasjoner eller pleie og omsorg for de svakeste i samfunnet.

Den jobben kvinnene innenfor helse- og sosialsektoren gjør hver dag, utgjør ryggraden i velferdsstaten.

• Les også: «Jørn Eggum, er du sentralstyremedlem i Ap eller forbundsleder i Fellesforbundet?»

Vi må sørge for at kvinnene får den anerkjennelsen gjennom lønn og arbeidsvilkår som de faktisk fortjener, og vi trenger at mannsdominerte yrkesgrupper og områder, står side om side med oss i denne kampen.

Vi trenger at Jørn Eggum bidrar til det. Som leder av Fellesforbundet har han et stort ansvar for å være mer nøyaktig og nyansert i sine fremstillinger. Eggum går ut og sier at offentlig sektor må vise måtehold i årets oppgjør. Han viser til statistikk som forteller at de offentlig ansatte fikk mer enn industriarbeiderne i årene 2014 til 2017. Det er ikke mellom arbeidere i det offentlig og i det private kampen skal stå.

• Les også: Fellesforbundets Jørn Eggum krever at industriarbeidere får mest i lønnsoppgjøret. Nå raser debatten i LO

Vi skal stå sammen om en solidarisk lønnspolitikk og løfte frem tiltak som kan gi de lavtlønte en lønn å leve av og en dag å leve med!

Tallenes tale er klar, fremdeles er det slik at kvinner i gjennomsnitt tjener 87 prosent av menns lønn. Ser vi på tallene for grupper med universitets- og høyskoleutdanning opptil 4 år, hvor lønnsforskjellene er størst, står det enda verre til. Her tjener kvinner i gjennomsnitt kun 79,3 prosent av det menn tjener (kilde: TBU 2018).

Eggum bør være lojal mot LOs tariffpolitiske uttalelse – kravet om økt kjøpekraft til alle ved årets lønnsoppgjør.

Jeg er enig med min forbundsleder Mimmi Kvisvik, som mener at frontfaget har en framtid. Det er imidlertid et stort men: Fellesforbundet må ta innover seg Holden 3-utvalget, som konkluderte med at grupper som over tid er blitt hengende etter skal kunne løftes, samtidig som vi beholder frontfaget. Holden 3 sier også at en troverdig ramme skal verken være gulv eller tak for lønnsveksten, men en norm som andre forhandlingsområder skal forholde seg til.

• Fagbladet: Sjekk hva Mette Nord svarer på Jørn Eggums utspill

Det er derfor det blir en likelønnsKAMP – de lavtløntes kamp som vi i LO skal stå sammen med de i.

Kampen for likelønn startet for lenge siden. Den er en utholdenhetskamp som fortjener oppmerksomhet, opptrapping og intensivering. Til høsten er det planlagt likelønnsaksjoner flere steder i landet.

Store lønnsforskjeller er ikke et nytt fenomen. På 1920-tallet fikk kvinner arbeid i industri og håndverk, men med stort sett andre arbeidsoppgaver enn menn. I 1930 lå kvinnelønnen i disse yrkene på 60 prosent av mannslønnen. Der arbeidsoppgavene var like, hadde kvinnene 80 prosent av mennenes lønn. Kvinners rett til å tjene penger på lik linje som menn, var ett av ofrene under den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Til eksempel gikk LO og Arbeiderpartiet i årene 1925–1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet, og i tider med høy arbeidsløshet skulle inntektene være reservert mannlige familieforsørgere.

I 1937 sa Oslo Samvirkelag opp en fast ansatt, kvinnelig ekspeditør fordi hun skulle gifte seg. Kvinnen, Karin Olsen, gikk til sak mot arbeidsgiveren med støtte fra sin fagforening. Olsen vant en klar seier i Oslo byrett og i Høyesterett. Dommen ble viktig også for den norske arbeiderbevegelsen, som etterhvert endret sitt syn på gifte kvinner i arbeidslivet.

• Les hele historien om Karin Olsen her

I dag er likelønn vedtatt i lovverket, og det er også et politisk krav som har fulgt utviklingen i den generelle politikken for likestilling mellom kvinner og menn.

LOs Tariffpolitisk uttalelse påpeker at de store lønnsforskjellene halvveis skyldes et kjønnsdelt arbeidsliv. Utover dette finnes ingen andre forklaringer på lønnsforskjellene enn at kvinner er kvinner og menn er menn. Også LO synes utjevningen mellom menn og kvinners gjennomsnittlige lønnsnivå går tregt og at det behøves flere tiltak i arbeidslivet for å løfte kvinneyrkene og oppnå likelønn. Som eksempler nevnes tilstrekkelig bemanning, kompetanseutvikling, heltid, samt stimulering til delt foreldrepermisjon.

At arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, er ikke noe nytt. Menn og kvinner arbeider ofte i ulike næringer, yrker og stillinger. Lønnsuttellingen er særlig lavere i yrker med mange kvinner. Kvinner er også, i større grad enn menn, ansatt i deltidsstillinger. I 2018 arbeidet 25 prosent av alle sysselsatte deltid. Blant kvinner var andelen 37 prosent. 66.000 personer har forsøkt å få lengre arbeidstid – de er undersysselsatte slik Statistisk sentralbyrå definerer det. Det er 5.000 flere enn i 2017. Mer enn to tredeler av undersysselsatte er kvinner. Dette utgjør en samfunnsutfordring som det er viktig å løse.

I tillegg til at lavlønnsproblemet og deltidsproblematikk i stor grad samtidig er et likelønnsspørsmål, er det klart at enkelte yrker med mange kvinner gir lav uttelling for kompetanse. Dette gjelder både offentlig og privat sektor.

Hvorfor settes det så dårlig pris på kompetanse og utdanning for de som jobber i helse- og sosialsektoren? Det er ikke rettferdig at lønnen til en sosionom ligger nesten 140.000 under lønnen til en ingeniør, når de har like lang utdanning (TBU 2018). En barnevernspedagog eller vernepleier i kommunen vil først etter 16 års ansiennitet i jobben, ha tariffestet lønn tilsvarende gjennomsnittlig industriarbeiderlønn som er 465.000. Det er da etter tre år høyskolestudier, hvor mange starter i arbeidslivet med nær 300.000 i studielån.

I Tromsø kommune viser en undersøkelse at kvinnelige ledere i snitt tjente 23.700 mindre enn sine mannlige kollegaer. Dette til tross for at de jevnt over hadde større personalansvar. Forskjellen var at kvinnene var ledere innen helse, sosial og omsorg, mens mennene ledet brann og redning og vann og avløp.

Disse eksemplene illustrerer verdsettingsdiskriminering, som betyr at kvinners og menns arbeids verdsettes ulikt. Kvinners arbeid verdsettes rett og slett lavere fordi det er kvinner som gjør det.

Mange vil nok si at et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked vil gi mer likelønn, men mer likelønn vil også føre til mindre kjønnsdelt arbeidsmarkedet. Å endre det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er et langsiktig prosjekt. Å gjøre noe med lønnsgapet mellom kvinner og menn er mer konkret, og er et tiltak som vil kunne gi raskere effekt.

Så hvilke tiltak vil kunne bidra til likelønn?

• Kompetanse må lønne seg – også i offentlig sektor: Over tid ikke er til å leve med at kvinner med høyere utdanning systematisk lønnes 20 prosent lavere enn det menn med sammenlignbar utdanning gjør i dag. Det er dags for å ta den tariffpolitiske kampen på likelønn, med en tydeligere prioritering av de kvinnelige utdanningsgruppene.

• Likelønnspott – en økt ramme for offentlig sektor: I år er det 10 år siden kommisjonen foreslo en likelønnspott. Også Likestillingsutvalget gjennom sin Rapport for likestilling og struktur likestilling» konkluderte med at det eneste som faktisk ville hjelpe var en ekstra pott, øremerket for å fjerne likelønn.

• Oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten: Aktivitetsplikten til arbeidsgiver gjelder blant annet også diskriminering i lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse og utviklingsmuligheter. Arbeidet må prioriteres.

• Arbeidstidsreduksjon: Sekstimersdag med full lønnskompensasjon er på sikt det tiltaket som vil kunne gi de mange som jobber deltid, som i hovedsak er kvinner, en lønn de kan leve av og skape et inkluderende samfunn hvor vi kan holde ut i arbeid til pensjonsalder.

LO krever bedre lønn for lavtlønnede i årets tariffoppgjør. Brudd i forhandlingene sender et signal om at årets mellomoppgjør kan bli tøft. La kampen stå mellom arbeidsgiverorganisasjonen LO og arbeidsgiverne – ikke oss arbeidere imellom.

Vi tillitsvalgte skal stå sammen om en solidarisk lønnspolitikk og løfte frem tiltak som kan gi de lavtlønte en lønn å leve av og en dag å leve med!