ROY ERVIN SOLSTAD

res@lomedia.no

Klokka er snart halv ni, og rett innenfor porten til transportsentralen på Lindeberg omtrent tre mil nord for Oslo, står en semi-trailer parkert. Kristensen står det på trekkvogna av merket Scania, mens thermo-tralla er prydet med logoen til en av de store matvarekjedene.

– Det ble noe galt med min, så jeg måtte ta denne i stedet, nesten unnskylder Hans Erik Strand seg.

Tjener mye mer

Trønderen som er bosatt rett øst for Stjørdal viser fram et bredt glis og en sveis som kan tyde på at han ikke har vært hjemme foran speilet denne morgenen.

– Jeg kom hit i går kveld klokka elleve, forklarer han.

Den 22 år gamle sjåføren er ikke ukjent med å ratte Scania-lastebilen sin på østlandske veier. Hans Erik er nemlig langtransportsjåfør og kjører fast mellom Trondheim og Østlandet.

Ikke er det uvanlig at han overnatter i bilen heller. Det kan bli både tre, fire og fem netter hver uke i køya bakerst i førerhuset.

Sånn har det vært helt siden august i fjor. Da byttet han ut jobben som søppelkjører med jobb hos Kristensens Transport AS.

– Det beste med å jobbe som renovasjonssjåfør er at det er et yrke hvor man lærer seg å jobbe, men vilkårene var jo ikke like bra som nå. Her tjener jeg det dobbelte av hva jeg gjorde der, noe som kommer godt med siden jeg holder på å pusse opp et hus, smiler han.

• Dette er lønna i over 300 yrker

Pent og rent

Med stødig hånd og en kjapp tur ut bak bilen for å sjekke at alt er i orden, ratter han den lange doningen inntil rampa. Han gjør lite for å skjule et lite oppgitt sukk når han ser tilstanden på bilen.

– Jeg vasket bilen i går siden du skulle komme på besøk, men se på den nå, sier han og rister på hodet.

At han liker å ha det rent og pent, er åpenbart idet en stakkars redaktør kommer tråkkende inn i bilen på passasjersiden. Med sko på.

– Vi legger den gulvmatta bak deg, sier han myndig.

Selv kjører han i sokkelesten. Skoene står godt beskyttet bak døra på det øverste stigtrinnet.

Skal du unngå å stryke på opptaksprøven til hjelpemann på lastebil, er det med andre ord lurt å ta av seg skoa før du entrer det aller helligste.

(Saken fortsetter under bildet)

Selv om han sitter mye alene i bilen, er han en utpreget sosial fyr. Da blir det mange timer i telefonen når han er på tur.

Roy Ervin Solstad

Ikke så sosialt som før

Ikke for det, Hans Erik kjører stort sett alene, men noen usosial enstøing er han langt i fra.

– Jeg sitter over 2000 timer i telefonen hver måned, sier han og later som han ikke overdriver.

Han setter også stor pris på det sosiale med sjåfører både fra eget og andres selskap, samt de terminalene han er innom.

– Bedriften er veldig ivrige på det sosiale, så nå i april skal vi ha sjåførsamling for alle sjåførene. Vi har drøyt 40 biler og rundt 60-70 sjåfører. Det blir hyggelig og treffe de andre og få noen nye venner, sier han.

Like lett er det ikke på truckstoppene lenger.

– Faren min er også lastebilsjåfør og han forteller om hvor flott det var på truckstoppene før. Da satte sjåførene seg ned sammen selv om man ikke kjente hverandre. Med alle de utenlandske sjåførene er stemninga blitt en helt annen. Norske og utenlandske sjåfører snakker ikke sammen og sitter heller hver for seg. Noen steder er det derimot bra, slik som på Tiuren på Koppang. Der er det mer sosialt, forteller han.

Vil ha mer synlig NTF

Det var faktisk faren som var skyld i at sønnen både ble lastebilsjåfør og medlem i Transportarbeiderforbundet.

– Jeg drømte egentlig om å bli helikopterpilot, men siden jeg har høydeskrekk var det en veldig dårlig kombinasjon, flirer han.

I stedet ble turene sammen med faren i lastebilen både innenlands og utenlands en så positiv opplevelse at han selv havnet bak rattet.

– Det beste med å være langtransportsjåfør er friheten og følelsen av å være sin egen sjef. I tillegg legger ikke bedriften så mye press på oss her som det vi ser i andre bedrifter. Her sies det at det er dyrere om noe går i stykker på grunn av stress enn at vi tar oss litt bedre tid, forteller han.

Medlemskapet i NTF var nærmest et pålegg fra faren.

– Han sa rett ut at dersom jeg fikk fast jobb som sjåfør, så måtte jeg melde meg inn i Transportarbeiderforbundet. For å være ærlig hadde jeg ikke hørt om NTF en gang før han sa det, og nå som jeg er blitt sjåfør, savner jeg mer synlighet fra eget forbund. Jeg synes både YTF og TLF er flinkere enn oss på å vise seg fram for oss godssjåfører og skryte av hva de gjør. Der har vi i Transportarbeiderforbundet vært for dårlige. Vi må også ut på truckstoppene, ikke bare på vektstasjonene. Der har sjåførene andre ting å tenke på enn å organisere seg, sier han.

• Nytt forbund anklages for sosial dumping

Har pensjonsordning

Heller ikke i egen bedrift har folk løpt til Transportarbeiderforbundet for å melde seg inn. Det tror Hans Erik skyldes at de har det så godt.

– Her har vi overtidsbetaling innbakt i timelønna fordi bedriften ikke ønsker at vi skal jobbe så mye overtid. Fordelen med det er at det gir seg utslag på inntekten vår og dermed pensjonsberegninga. Hadde det vært normal overtidsbetaling, ville bare den vanlige lønna vært med i pensjonsberegninga. Vi taper kanskje litt på det nå, men vi vinner når vi blir eldre, sier han.

Han beskriver pensjonsavtalen bedriften har som god, selv om den kun gjelder fra 67 års alder. At man kan ta ut AFP allerede fem år tidligere, kan være et viktig moment for å få flere medlemmer i NTF hos Kristensens Transport.

– Signalene fra bedriften er at de verken er negative til flere NTF-ere eller AFP, sier han.

Bra med kvinnelige sjåfører

Selv presset opp mot veggen, er det plent umulig å få 22-åringen til å si noe negativt om arbeidsplassen sin. Annet enn at han av og til gjerne skulle jobbet enda mer.

– Vi jobber turnus, men får lov til å jobbe mer enn 7,5 timer om dagen. Jeg kan ha fra 50 til 60 timer i uka, men som regel jobber jeg bare fra mandag til og med torsdag, og hver tredje uke har jeg ni dager fri. De følger med på timene våre, så på søndag fikk jeg ikke lov å jobbe, ler han.

– Det er jo en grunn til at folk har jobbet i Kristensens i en mannsalder.

Apropos menn, så skulle han gjerne sett flere kvinner bak rattet på lastebiler. Noen dukker faktisk opp når Strand er innom Toten Transport i Oslo for å laste på noen få paller med doruller som skal til Trøndelag.

– Vi mannfolka bare jatter med om noe ikke er som det skal. De kvinnelige sjåførene er mye flinkere til å stå opp for seg selv enn det vi er, innrømmer han.

Kabotasje og rekruttering

Ut av Oslo på vei mot Tine-meieriet i Brumunddal, som vanligvis er det sørligste Strand kjører, møter vi mange utenlandske lastebiler. Hans Erik er redd den norske sjåføren kommer til å bli utkonkurrert om ikke noe skjer.

– Akkurat når det gjelder kjøringen for Tine er jeg ikke bekymret for konkurransen fra de utenlandske sjåførene og bilene, men vi ser jo hver eneste dag at firmaer går konkurs fordi de blir utkonkurrert, sier han.

Han håper egen arbeidsplass skal unngå en slik situasjon.

– Jeg tror dette er en trygg arbeidsplass siden vi kjører for så mange store aktører, men dersom det ikke gjøres noe fra både myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere med kabotasjekjøringen, kommer det til å gå ut over rekrutteringen til yrket. Da vil vi også bli utkonkurrert. Det er det ikke noe morsomt å tenke på, understreker han.

I Kristensens Transport tar de i hvert fall ansvar for å lære opp nye norske sjåfører. I dag har de to lærlinger, og de blir godt ivaretatt, skal man tro Strand.

– Jeg har hørt mye rart om hvordan lærlinger blir behandlet i andre bedrifter. Noen får bare nøkkelen til bilen utdelt og beskjed om å begynne å kjøre alene uten videre opplæring, selv om de aldri har kjørt en slik bil før. Hos oss har lærlingene nesten alltid en erfaren sjåfør med seg, og sånn bør det også være. Man er ikke fullt utlært som sjåfør når man kommer fra yrkesskolen, påpeker han.

• Solvik-Olsen setter ned arbeidsgruppe for å få mer gods fra vei til jernbane

Drømmer om utlandet

Selv tok han sertifikatet i Forsvaret og går det som han håper blir han værende i yrket lenge, lenge.

– Å sette seg i lastebilen etter å ha vært hjemme og pusset opp hus er avslappende for meg. Da får jeg senket skuldrene. Ulempen er jo at det å være langtransportsjåfør gjør at man er mye borte fra familien, og det er ikke så lett å skaffe seg dame og etablere seg med egen familie når man er så mye på veien, innrømmer han.

Bytte jobb er imidlertid ikke aktuelt. Faktisk kunne han vært enda mindre hjemme om drømmejobben hadde dukket opp.

– Det beste er at man kan være sin egen sjef og ta pauser når man vil. Jeg kan legge opp dagen og være med å planlegge turer og kjøring. Men selv om kjøringa jeg har nå passer meg godt, hadde jeg nok prøvd meg som langtransportsjåfør på utlandet dersom det hadde vært mulig. Da har man fine turnuser og får oppleve mye. Så hadde jeg fått sett verden også, i hvert fall Europa. Det hadde vært artig, sier han.

Anbefaler yrket

Han har derfor ingen problemer med å anbefale yrket som lastebilsjåfør til ungdommer.

– Dette er et fint yrke, der du får mulighet til å arbeide deg opp hvis du ønsker det. Du kan få se hele Norge og være litt din egen sjef. I tillegg er det veldig givende for de som er bilinteresserte, så jeg vil absolutt anbefale denne jobben, sier han.

I Lillehammer blir det en ny liten stopp for å slippe av Transportarbeideren. Sola skinner og iskremen på bensinstasjonen frister før Hans Erik Strand finner tilbake til E6 for å kjøre strakaste veien hjem.

Det blir nok både middag og kveld før han kan parkere Scaniaen etter nok en dag bak rattet, men nå trenger han ikke lenger å avvise alle de inngående telefonsamtalene.

Han har noen timer i telefonen å ta igjen.

Semi-traileren trenger godt med plass for å komme rundt fram. Her er det ikke mer plass enn det som trengs.

Roy Ervin Solstad