Svenn A. Nielsen

Andre kom hit mer eller mindre tilfeldig, kanskje med en kvinne eller mann de var blitt glad i og ville leve sammen med. Mange er uhyre velutdannet. Vi snakker om mennesker som synes å ta mastergrader like enkelt som du og jeg skifter det vi nå måtte skifte. Mange av dem har reist verden rundt, og de trodde alle at de skulle være attraktive i arbeidslivet i 9000-byen.

De kommer fra ulike land med ulike kulturer. Poenget er at nå er de her, og de ønsker å bidra med alt de har av utdanning og evner til nytte og glede både for seg selv og hele samfunnet. Og fremfor alt; de behersker norsk til fulle. Skulle du være tvil om bøyningen av uregelmessige verb, eller hva kondisjonalis er i grammatikken – bare spør – ingen av dem har tatt lett på det norske språk, og de snakker det utmerket. Likevel; det ble ikke som de ønsket. Her er et par historier fra 9000-byen:

Hun har doktorgrad i medisin fra Russland. Hun var sågar dekan på fakultetet. At utdanningen ikke er godkjent i Norge er en sak, men det ble litt mye da hun fikk vite at hun kunne bli hjelpepleier – om hun bare tok teorien først. Hun søkte jobber utenfor helsevesenet. La alt hun hadde av kompetanse og erfaring i konvolutten. Bare høflige avslag.

Så troppet hun en dag opp i barnehagen. Barnet hun hadde født i 9000-byen hadde fått plass. Styreren led av assistentmangel: Har du jobb? Nei. Er du interessert? Ja. Hvilken utdannelse har du? Ingen. Når kan du begynne? Med en gang. Flott, kom i morgen.

Han er midt i livet. Var i 17 år en av topplederne i en av Portugals største banker. Så traff han ei dame fra 9000-byen. De flyttet dit, og jakten på jobb var i gang. Det skulle ikke være så vanskelig. Han er behagelig, men bestemt – god i omstilling og fornyelse. Ville ikke ha jobb i bank. Den karrieren ville han ikke starte på nytt. Men næringslivet for øvrig måtte vel se nytte i ham. Portugal er tross alt en av våre største handelspartnere. 200 søknader senere er han ufaglært, underbetalt miljøterapeut ved det psykiatriske sykehuset i 9000-byen.

Historiene er mange, mange flere – historier om hvordan vi snyter oss selv for verdifull kompetanse bare fordi folk ikke heter noe norsk.

Derfor har Petros tatt Karlsen til etternavn, selv om han er sjokoladebrun og heter noe helt annet hjemme i Etiopia. Han er borevæskeingeniør og jobber i olje. «Jeg oppsøkte selskapene. Jeg ville snakke med dem jeg kanskje skulle jobbe sammen med», forteller han, som også jobber frivillig for fotballaget i 9000-byen når han har fri fra borevæskene. Da han giftet seg tok han kona sitt etternavn. «I Norge kan man ikke hete det jeg heter. Her må man hete Karlsen, Petros Karlsen», smiler han.

LO-Aktuelt nr.5/2009