Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Alle har vi et forhold til Hiroshima.

Hiroshima er den største byen i Chugoku-regionen i det vestlige Japan. Og er nok mest kjent som den første byen som ble utsatt for kjernefysisk krigføring. 6. August 1945 forandret både byen og verden da den ble nesten fullstendig utslettet etter at amerikanerne slapp det japaneserne selv kaller a-bomben.

Bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki drepte minst 120 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Men rundt dobbelt så mange døde like etter av senskader. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres slitt med senskader som kreft og misdanninger. Bildene av de sivile barn og unge sendte sjokkbølger.

Men det så ikke ut som stormaktene brydde seg så mye om dette. Under den kalde krigen satt supermaktene USA og Sovjetunionen på store lagre av atomvåpen, som i takt med den teknologiske utviklingen ble stadig kraftigere og mer presise. Frykten for et nytt Hiroshima blant vanlige folk verden over var stor. Husker ennå hvor redd jeg var da NATO-båtene la til havn i Hommelvika for å lagre kanoner som det kunne brukes atomvåpen. Vi i AUF, Kvinner for Fred og flere andre organisasjoner møtte opp tidlig på morgenen og lenket oss fast på kaja og sang «We shall overcome». Alle kjente på frykten og tenkte på folket i Hiroshima. Og Trygve Hoff sang «Aldri mer Hiroshima».

Men så ble det stille. Helt til Barack Obama begynte igjen å snakke om en atomfri verden på FNs toppmøte etter at han ble president i USA. Men fortsatt ligger atomtrusselen der. Fra flere land enn Obamas amerika.

Jeg ble sterk påminnet denne delen av historien som mange politikere ser nesten ut til å ha glemt denne uka i Nagasaki.

Det var sterkt også på torsdag da 2000 fagforeningsfeller som deltok på verdenskongressen i UNI marsjerte med lys ned til Ground zero og sang John Lennons «Imagine» sammen med lokale innbyggere.

Men da jeg derfor satte meg på toget fra Nagasaki til Hiroshima, var det ikke bare Shinkansens hastighet som imponerte meg. Men også landsskapet, menneskene og ikke minst minnene som er tatt vare på for å advare verden mot å ta i bruk a-bomben igjen. Det prikker i ansiktet og det er som om det er radioaktivitet igjen da jeg går av toget. Men det er sikkert innbilning.

Det er ingen andre turister som tar den lokale trikken til minneparken. Bare noen hundre meter fra holdeplassen, ser jeg den.

Jeg kjenner en stor klump i halsen og kjemper mot tårene da jeg står foran den berømte A-domen som står på Unescos listen. Det er et svært spesielt syn og kanskje er verdens mest fotograferte ruin. Rundt hele domen sitter kunstelever og malere. Minnet om atombomben står der som et levende vitnesbyrd på hva som skjedde. Kontrasten til alle de japanske skolebarna i uniform som marsjerer rundt her er stor. I parken er det også en egen statue tilegnet barna som omkom. Selv om det er hundrevis av barn her i dag er det ingen barnelatter. Men de fleste smiler til meg og viser V-tegnet om jeg løfter kamera. Smellvakre kvinner med korte skjørt og oppsatt hår går foran ungeflokken og vifter med et rødt flagg. Jeg går mine egne veier gjennom minneparken.

Mange eldre mennesker er også her for å vise respekt foran de ulike monumentene ved å ofre noe, legge på blomster eller å be. Noen av dem har kanskje mistet en slektning. Andre har mistet hele familien sin. Jeg tør ikke spørre, men kan lese tristheten i de gamle øynene.

Her står alle navnene på de kjente ofrene og en flamme brenner for alle atomvåpen er tilintetgjort.

Men hvorfor ble akkurat Hiroshima og Nagasaki valgt ut som mål for amerikanerne? Og hvorfor varslet de ikke sivilbefolkningen først?

Leter man i historiebøkene finner man ulike svar. At USA slapp atombomber over Japan for å få slutt på krigen er den logiske. Ved å slippe bomben over en by som ikke var bombet tidligere var dette en effektiv måte å drepe mange på og man ville også imponere Sovjet. Men all storpolitikk virker totalt meningsløs når man vandrer rundt i museet her i Hiroshima og leser om alle de uskyldige sivile menneskene som ble drept og som skulle derfor ta regningen.

Fortsatt i dag er det familier som lider med senskader og ettervirkninger. Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen og jeg blir både trist og lei meg. Selv om Shinkansen frister med moderne cupeer, mat og hyggelig betjening, er det tøft å forlate byen og menneskene her. Vi må aldri glemme dem.

Jeg sier som Trygve Hoff: Aldri mer Hiroshima!