Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Kull er en klimaversting og skal fases ut, men når kan det skje?

Nylig fortalte Arbeidsmanden at norsk industri hvert år importerer over én million tonn kull til bruk i smelteverk og sementfabrikker. Over halvparten av dette er kull fra Colombia, som av menneskerettighetsorganisasjoner blir kalt «blodkull» fordi gruvedriften tvangsflytter folk og påfører dem og naturen alvorlig skade.

Samtidig sier sentrale kilder i norske industriselskap at de heller ville kjøpt kullet fra Svalbard. De argumenterer med at kullet derfra har bedre kvalitet, forurenser mindre, er tatt ut under anstendige arbeidsforhold og har kortere reisevei.

Kullet fra Colombia skipes nemlig over halve kloden i en sjørute som er elleve ganger så lang som hvis kullet hadde blitt hentet på Svalbard.

Men på Svalbard ble den siste norske kullgruva lagt ned i fjor sommer, og myndighetene har ingen planer om å åpne for ny gruvedrift.

Dette til tross for at det statseide selskapet Store Norske har funnet kull på øygruppa som kan ha kvalitet til å brukes i industrien.

Spørsmålet er om vi trenger å bruke kull i norsk industri dag.

Ja, sier forsker Maria Wallin ved NTNU.

– Vi må bli grønne, og må bort fra kull og det fossile. Men det er et stykke igjen til vi er der, sier hun.

FORSKER: Maria Wallin ved NTNU leder deler av et prosjekt hvor forskere jobber sammen for å gjøre norsk industri CO2-fri.

NTNU

Parisavtalen: Frist til 2050

I norske smelteverk brukes kull i den kjemiske prosessen for å lage metall. Maria Wallin hjelper verkene med å erstatte kull i produksjonen og isteden bruke grønne metoder.

Hun leder deler av et prosjekt som heter ZeMe, Zero Emissions Metal Production.

Der jobber forskere sammen med industrien for å klare målet Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen: å gjøre industrien CO₂-fri innen 2050.

Et realistisk delmål er å redusere utslippene av farlige klimagasser med mellom 40 og 45 prosent innen 2030, forteller Wallin. Hun tror flere selskap i Norge vil klare det.

– Men at vi skal bli helt uavhengige av kull, er ikke mulig nå, sier NTNU-forskeren.

– Ikke nok skog

Det er ulike måter å kutte i kull i metallindustrien på. En foretrukket løsning er å bytte ut kullet med biokarbon.

Det kalles også trekull, og lages av trevirke, men det er ikke uproblematisk å bruke skog.

– Det vokser mer skog i Norge nå på grunn av det varmere klimaet. Likevel er det et problem å få stort nok volum i dag. Det finnes blant annet ikke produsenter med kapasitet til å forsyne all industri i Norge. Vi klarer ikke å produsere nok.

Wallin legger til at biokarbon er porøst og vanskeligere å håndtere enn det mer kompakte kullet.

Hydrogen: – Må ha grønn kraft

For deler av metallindustrien er det mulig å erstatte kullet med hydrogen, men da oppstår en annen utfordring: Det kreves store mengder energi for å lage hydrogen.

Og den må være grønn, ellers er vi like langt i klimaregnskapet.

– For å få nok strøm, må vi sette opp masse vindmøller, solpaneler eller utvikle kjernekraft, sier Maria Wallin.

Sverige lengst framme

Sverige er det landet i Europa som er kommet lengst i å bruke hydrogen i sin produksjon. Det svenske selskapet Stegra i Luleå har nesten kuttet ut kull helt.

– Hvorfor kan ikke norske bedrifter gjøre det samme?

– Metallprisene er i dag relativt lave fordi det produseres for mye. Dermed er mange bedrifter litt mer forsiktige i sin overgang til grønne løsninger, sier Wallin.

Den ene årsaken er altså kostnader. Men den absolutte begrensningen har med kjemi å gjøre.

Stegra produserer nemlig jern, hvor hydrogenet kan brukes til å trekke ut oksygen så metallet blir igjen i ren form.

Norske smelteverk bruker andre råstoff enn jern.

– Disse er så stabile at hydrogen alene ikke klarer å trekke ut oksygenet og lage rent metall, forklarer Wallin.

Fanger CO₂ for å veie opp

Samtidig som norsk industri finner løsninger for å kutte kull, jobber de med å fange CO₂. Det skal skape balanse i klimaregnskapet.

Men Maria Wallin sier at det ikke er lett for metallindustrien å fange den.

– Det er tynt med CO₂ i gassen som avgis i smelteverkene, og den inneholder en del andre stoffer som må renses ut.

Hun påpeker at det også er dyrt å fange klimagass.

– I dag koster det mer å fange den enn å betale for utslippet. 

– Er det i det hele tatt mulig å kutte kull helt for norsk metallindustri, eller må selskapene komme i null i klimaregnskapet ved å fange CO₂?

– Nja, industrien og jeg tror at man er nødt til å kombinere flere tiltak for at CO₂-utslippet skal kuttes til null. Mange mener at CO₂-fangst er en del av løsningen.

Konkurrer med Kina

Felles for alle alternative metoder er at de er dyre. Det koster mye både å produsere og bruke biokarbon og hydrogen.

– Hvis du produserer metaller på en grønn måte i dag, koster det mer å lage metallet enn det du får betalt for det, sier Maria Wallin.

Det erfarer Finnfjord-direktør Geir-Henning Wintervoll. I smelteverket på Finnsnes lages det ferrosilisium, som brukes til å lage stål.

– Det er veldig vanskelig å erstatte kull med noe annet. Jeg har spurt kundene mine: Ville dere betalt for CO₂-fritt stål? Da får jeg et unisont nei: Vi konkurrerer blant annet med Kina og Kasakhstan. Der produseres stålet på en billig måte, men med opp til fire ganger større CO₂-utslipp, sier Wintervoll.

– En helt ærlig sak

Finnfjord ser på muligheter for å produsere på en mer klimavennlig måte.

Selskapet gjør forsøk ved å la alger spise fabrikkrøyk og rense den for CO₂.

– Dette kan være en lønnsom måte å få ned CO₂-utslippene på. Det er et veldig interessant og lovende prosjekt, sier Wintervoll.

Smelteverket på Finnsnes erstatter også noe av kullet og koksen med trekull og treflis.

– Men vi tillater ikke å hogge ned enorme skoger i Norge. Da er det mer nærliggende å hente tømmer fra Brasil eller å bruke ulovlig hogst fra Amazonas. Alt har en konsekvens, sier Wintervoll, og konkluderer:

– Vi håper å kunne erstatte noe av kullet, men må forholde oss til verdens realiteter. Sånn som det er nå, må vi ha karbon. Det er en helt ærlig sak.

Lettere i sementfabrikkene

Også norske sementfabrikker bruker kull i sin produksjon. Der brukes karbonet som brensel i ovnene, og er lettere å bytte ut med andre kilder.

Det er også lettere å fange CO₂ fra sementindustriens fabrikkrøyk enn i smelteverkene og på den måten bli klimanøytral, opplyser NTNU-forsker Maria Wallin.

Kåre Helge Karstensen, sjefforsker ved Sintef, har siden 80-tallet samarbeidet med sementindustrien både i Norge og i land som Kina og India for å gjøre den mer klima- og miljøvennlig.

I Norge har Heidelbergs fabrikker i Brevik og Kjøpsvik de siste tjue årene erstattet store deler av kullet med brensel fra husholdningsavfall, industrielt avfall, slam og biomasse.

I konsernet til Heidelberg er det fabrikker som nesten har sluttet helt med kull.

– Det er inspirerende for vår del, sier Tor Halvorsrud, kommunikasjonssjef i Heidelberg Materials.

– Noen må være vaktbikkje

Jan Ivar Korsbakken er forsker ved den uavhengige forskningsstiftelsen Cicero, og jobber særlig med klimaøkonomi og utslippsreduksjoner. Han har lest det Wallin og Karstensen sier om å erstatte kull i norsk industri.

– Jeg har ingen viktige innsigelser, sier Korsbakken.

Han legger til at han ikke har detaljkunnskap om kull fra Colombia kontra Svalbard, men peker på at spørsmålet om kullbruk i norsk industri berører et evig dilemma i omstillingen til løsninger som gir lavere utslipp.

– Vi må generelt stille oss spørsmålet: Skal vi gjøre den skitne infrastrukturen renere og risikere at den blir brukt lenger fordi det er investert mye penger i den, eller fase den ut? I dette tilfellet vet jeg det er vanskelig for industrien å fase ut kull, det ligger begrensninger både i kjemi, forsyningskjeder og økonomi. Men det må ikke brukes som en sovepute for industriselskapene. Og noen må være vaktbikkje og se på hva som faktisk er overkommelig å kutte ut.