Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no 

22. juli 2011 er daværende vekter og driftskonsulent Sven-Rune Johansen en tur innom kontoret til Securitas i Karl Johans gate.

Egentlig har han gått ut i ferie, men akkurat denne dagen er han en tur innom jobben fordi han skal slå følge med en av kollegaene hjem.

Samboeren til kollegaen er frisør, og planen er å få sommerklippen på plass.

Så går bomben av. Johansen får på seg uniformen i en fei, og løper mot Regjeringskvartalet.

Som driftskonsulent har han ansvar for planlegging og en del kunde- og personaloppfølging. Oppgaven hans nå blir å løpe mellom de forskjellige vekterne og prøver å få kontroll over situasjonen. 

Securitas har mange vektere i området rundt Regjeringskvartalet, så han får kartlagt at alle er til stede og i live. En er såret og må sendes videre til sykehuset. Etter hvert bistår han i arbeidet med å hjelpe alle som er skadet. 

I dagene etterpå er Johansen – sammen med andre vektere – med på å bære lik på Rikshospitalet. Det er snakk om mange vakter, der døde kropper fraktes fra bilene til obduksjonsrommet.

Johansen var ikke alene om å snu seg rundt for 13 år siden. Cirka 300 vektere hadde en aktiv rolle i oppfølgingen av terrorhandlingene 22. juli og i dagene etter.

Men anerkjennelse for jobben de gjorde, den har latt vente på seg.

– Det var ikke nei fra noen. Folk avbrøt ferien, folk stilte opp og stod på døgnet rundt da det var behov, sier Sven-Rune Johansen.

Privat

– Ble kastet ut i ekstreme oppgaver

– Vekterne ble kastet ut i oppgaver som de ikke var trent til. Mange grupper har blitt hedret og takket, men vekterne har ikke fått noen anerkjennelse og blitt takket for den innsatsen de gjorde, sier forsker i NOVA ved OsloMet, Heidi Gautun.

Hun er bestemt i sin sak når hun beskriver innsatsen som ble gjort av vekterne etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Og hun vet hva hun snakker om.

Til rapporten «Først på stedet» fra 2012 intervjuet hun ledere og hovedverneombud i tre av de største vekterselskapene i Oslo og østlandsområdet.

Flere vektere var på jobb i sentrum, like i nærheten av og inne i Regjeringskvartalet da bomben gikk av. De var blant de første til å gå inn i Regjeringskvartalet, gi førstehjelp og ta delvis skadeledelse. En tok seg av en skadet som hadde mistet begge beina.

Vektere var også direkte involvert på Sundvolden hotell, hvor overlevende fra Utøya og pårørende ankom. Andre var med på å bære lik på Rikshospitalet, og mange stilte opp under den påfølgende roseseremonien i Oslo 25. juli.

– Mange unge ble berørt den dagen, også unge vektere som jobbet i sentrum ble rammet – og agerte. De ble kastet uti det og utførte ekstreme oppgaver. Både sivile og ansatte i nødetatene har blitt takket for innsatsen 22 juli, hvorfor har ikke vekterne som bidro blitt takket?, spør Gautun.

Ingen roseseremoni uten vekterne

I fjor tok Gautun steget og publiserte en kronikk i VG under tittelen «12 år har gått uten at vekterne har blitt hedret for innsatsen 22. juli».

I kronikken trekker hun blant annet fram roseseremonien som ble gjennomført i Oslo 25. juli for å hedre ofrene etter terrorhandlingene. 

Sven Rune Johansen hadde også en sentral rolle her, da han jobbet med å planlegge hvor de ulike vekterne skulle stå.

Gautun sier det ikke hadde blitt noe av roseseremonien om det ikke hadde vært for vekterne. 

«Arrangørene hadde på forhånd henvendt seg til politiet for vakthold, men politiet hadde ikke kapasitet til å stille med folk.

Arrangørene spurte derfor vekterselskapene. Vektere fra hele landet reiste til Oslo for å hjelpe til. Fra ett selskap stilte 172 vektere opp frivillig, ulønnet, og i uniform og beskyttet seremonien med sine 200.000 mennesker», skrev Gautun i kronikken.

Hun mener myndighetene burde gjøre noe i etterkant: Hedre alle de som stilte opp, og spesielt takke enkeltvektere som bidro i Regjeringskvartalet rett etter at bomben gikk av.

– Får ikke mange klapp på skulderen

Gautun får støtte fra forbundssekretær for vakt i Norsk Arbeidsmandsforbund, Terje Mikkelsen.

– De gjorde en kjempeinnsats. Det var en veldig tilstrømming av vektere som hev seg rundt og som ønsket å bidra. Det viser litt av det som bor i vekteren – at de ønsker å hjelpe til, sier forbundssekretæren.

Han synes det absolutt hadde vært på sin plass at vekternes rolle under 22. juli og dagene etterpå hadde blitt anerkjent.

– Sånn føler jeg at det ofte er med vekterne. De gjør en viktig jobb for samfunnet, men det er ikke mange klapp på skuldrene de får for den jobben de gjør. Det ligger ikke langt framme i bevisstheten til verken myndighetene eller hos folk flest. 

– Skulle du ønske at det gjorde det?

– Ja, klart det. Vekterne utgjør en viktig rolle for samfunnssikkerheten, og for tryggheten til publikum. At det blir anerkjent, det synes jeg at er på sin plass. 

– Tenker på det hvert år

13 år etter terrorhandlingene bruker Sven-Rune Johansen tre ord for å beskrive det han var vitne til: Spesielt, hektisk og intenst. Samtidig var han overveldet over hvor stor trangen til å stille opp var.

– Det var null problem å få dekket opp vakter. Selv det med bæring av lik – det var så mange som meldte seg at vi måtte velge ut hvem som kunne gjøre det. Det var ikke nei fra noen. Folk avbrøt ferien, folk stilte opp og sto på døgnet rundt da det var behov. 

Han fortsetter:

– Det var imponerende å se hvordan man klarte å mobilisere når det trengtes.

Selv har Johansen ikke tenkt så mye på at vekterne ikke har fått noen offentlig takk for innsatsen de gjorde. Han husker stående applaus under roseseremonien, og gode tilbakemeldinger fra folk og kunder. 

– På Rikshospitalet var de veldig flinke og tok med alle ut for å spise da alt var over. Det var veldig bra. Men det er klart, vekterne mangler kanskje den offentlige påskjønnelsen, sier han.

Heidi Gautun kan skrive under på det siste:

– Jeg tenker på det 22. juli hvert år, at her er det noen som gjorde en innsats og som ikke har blitt sett og fått den hederen som de fortjener.